Fra studiestart ved Universitetet i Stavanger. Foto: UiS
Fra studiestart ved Universitetet i Stavanger. Foto: UiS

Utfordringer i lønnsforhandlinger

Lønn. Forskerforbundets lønnsforhandlinger med Universitetet i Stavanger er for meg lureri, skriver Svein Bjelland i dette innlegget.

Publisert   Sist oppdatert

Hva som foregår ved Forskerforbundets lønnsforhandlinger med Universitetet i Stavanger (UiS) kan sammenlignes med militære hemmeligheter. Dersom man ikke når opp, får man aldri forklaring fra Forskerforbundet på UiS eller UiS. Lønnsforhandlerne kan bestemme hva de vil, lovlig eller ulovlig, for ingen kontroll finnes. Systemet er kanskje akseptabelt for dem som har tillit til aktørene? Men jeg har ikke tillit verken til de fleste UiS-ledere eller Forskerforbundet. De første kan jeg ikke stole på pga flere tilfeller av usannheter og desinformasjon; Forskerforbundet på UiS kan jeg ikke stole på da de aksepterer UiS-lederes framstilling samtidig som de ikke ivaretar mine interesser tilfredsstillende.

Les også: Forskerforbundet ved UiS svarer på Bjellands kritikk

I 1983 meldte jeg meg inn i Forskerforbundet på UiT Norges arktiske universitet, hvor jeg som forskningsaktiv vitenskapelig assistent fant min identitet. Min følelse av å tilhøre riktig fagforening fikk en knekk i Forskerforbundet ved daværende Høgskolen i Stavanger (HiS), hvor jeg ble ansatt som førsteamanuensis i 1993. Jeg kom fra en av Norges fremste forskningsgrupper i molekylærbiologi til en høgskole med gjennomsnittlig lavere faglig nivå, og var en av få med stipendiater fra Frie Prosjekter i Forskningsrådet.

Det som for meg er ufattelig, er at dette lureriet skjer i såkalt lovlige former.
Svein Bjelland
Professor, UiS

De første 7 år var jeg lite opptatt av lønn, og hadde laveste lønnstrinn da jeg omkring 2000 søkte opprykk første gang samtidig som jeg søkte professoropprykk. Jeg regnet med at Forskerforbundet på HiS fikk kravet innfridd. Men resultatet ble negativt, og en rekke medlemmer som ikke var i nærheten av min vitenskapelige kompetanse gikk foran i køen. Jeg ble sint, og husker jeg gikk til dekans kontor og truet med umiddelbar sjukemelding dersom de ikke straks hevet min lønn. Det virket. Forskerforbundet på HiS fikk visst kalde føtter og skrev følgende i brev til meg: «Jeg har prøvd å kontakte deg i dag uten å lykkes, men vil gjerne gjøre noe for din lønn. Du har nemlig falt mellom flere stoler i forbindelse med årets lokale lønnsforhandlinger (2.3.3). Jeg har undersøkt litt og funnet ut at det er en mulighet for å få til et opprykk for deg i såkalte 2.3.4.-forhandlinger; disse kan skje raskt.» (brev 20.12.2000).

Jeg fikk tre lønnstrinn mer, og jeg sendte takkebrev. Det jeg ikke sa i takkebrevet var at min tillit til Forskerforbundet på daværende HiS forsvant med lønnstrinnene. I stedet for å gi meg en forklaring på denne grove forbigåelsen, prøvde de å skjule noe som vanskelig kan tolkes som annet enn bånd mellom kolleger. Men hvordan kunne de tro at de kunne komme unna med «mellom stoler»? Jeg kunne deretter ikke anse Forskerforbundet på HiS som den anstendige fagforeningen jeg forventet. Jeg tok jo Forskerforbundet på HiS på fersk gjerning: Gapet mellom laveste lønn som førsteamanuensis og de facto professorkompetanse (ble professor året etter med omtrent samme CV) ble litt mye for dem å (bort)forklare!

Etter det har jeg, til tross for høyere vitenskapelig nivå enn gjennomsnittet på UiS, hatt atskillig lavere lønn enn mine nærmeste kolleger i en årrekke. Det hadde også en kollega av meg som meldte seg ut av Forskerforbundet på UiS. For meg er Forskerforbundet på UiS en lurendreierorganisasjon hvor de relativt forskningsinaktive medlemmene lurer til seg mer av lønnspotten enn de fortjener på bekostning av hardtarbeidende forskere, som pga sin stramme hverdag ikke får tid til verken fagforeningsarbeid eller tilstrekkelig ferie. Det som for meg er ufattelig, er at dette lureriet skjer i såkalt lovlige former.