Forskerforbundet-leder Guro Elisabeth Lind synes det er tøft at noen tør å stå fram og belyse hvordan det er å være midlertidig ansatt i akademia. Foto: Siri Øverland Eriksen
Forskerforbundet-leder Guro Elisabeth Lind synes det er tøft at noen tør å stå fram og belyse hvordan det er å være midlertidig ansatt i akademia. Foto: Siri Øverland Eriksen

Forskerforbundet: «Det går ikke an å behandle forskertalenter på denne måten»

Midlertidighet. I sosiale medier har flere kommet med støtteerklæringer til Ingrid Lossius Falkum, etter hun tok et oppgjør med midlertidighetskulturen ved Universitetet i Oslo. Leder av Forskerforbundet mener historien til Falkum er et godt eksempel på hvordan man ikke skal behandle midlertidige.

Publisert Oppdatert

Mandag skrev Khrono at Ingrid Lossius Falkum tar et oppgjør med det hun mener er en gjennomgående forskjellsbehandling av midlertidig ansatte. Da hun ble ansatt som førsteamanuensis ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) hadde hun 14 år bak seg som midlertidig vitenskapelig ansatt.

Jeg har opplevd å få en kontrakt på tre år, selv om prosjektet jeg jobbet på hadde finansiering i fire år.

Monica Guillen-Royo

Hun opplevde at midlertidig ansatte ble behandlet som et B-lag, og ikke fikk mulighet til å gjøre nødvendige kvalifiseringsoppgaver som å undervise. Falkum, som i fjor mottok EUs prestisjestipend for unge forskere, ERC «Starting grant», ble også satt på sidelinjen i eget forskningsprosjekt.

Leder av Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind mener dette er et ypperlig eksempel på dårlig bruk av midlertidige i akademia.

Forskerforbundet-lederen reagerer særlig på hvordan UiO forholder seg til postdoktor-stillinger.

— Postdoktor-stillingen er jo ment å kvalifisere kandidater til vitenskapelige toppstillinger. Da må det være en selvfølge at institusjonen også passer på at man får den kompetansen man trenger for å kunne få de stillingene, sier hun, og viser til Falkums uttalelser om at midlertidig ansatte ikke får mulighet til å få undervisningserfaring.

— Hvis UiO krever at må ha undervisningserfaring, må det også være en selvfølge at de utruster posdoktorene sine med den erfaringen, hvis ikke diskvalifiserer de sine egne i kvalifikasjonsløpet til fast stilling i egen organisasjon. Det er dypt problematisk, sier Lind.

— Hvordan er det mulig at UiO likevel holder på sånn?

— Dette er nettopp et godt tegn på ukulturen som finnes. Man tenker forsåvidt på midlertidig ansatte som en ressurs, men ikke noen man nødvendigvis har ansvar for. Dette er et perfekt symptom på den problematikken vi står i, sier hun.

Fortvilende

Fagforeningslederen er på langt nær den eneste som har reagert på Falkums historie. I sosiale medier har flere kommet med støtteerklæringer til førsteamanuensisen ved UiO.

Flere har også selv gitt uttrykk for at de kjenner seg igjen i det som beskrives.

Førsteamanuensis ved UiT Norges arktiske universitet, Kathrin. H. Hopmann, skriver følgende på Twitter:

«Ingrid har rett, midlertidige ansatte ses på som et problem, ikke en ressurs. Hun var midlertidig i 9 år etter PhD, jeg i 10. På tross av stor innsats & suksess opplevde jeg mer motstand enn støtte. Universiteter MÅ få bedre karriereplanlegging for midlertidige».

Også nåværende førsteamanuensis ved Nord universitet, Monica Guillen-Royo, har kastet seg over tastaturet i sakens anledning og takker Falkum for at hun belyser tematikken. På samme måte som Falkum, er det det å bli satt på sidelinjen og bli marginalisert som er det mest fortvilende for Guillen-Royo.

På Twitter skriver hun:

«Thank you @FalkumIngrid! after over 10 years as temporary employee @UniOslo, marginalisation (team-b) has been the worst problem. Even sole-authored level 2 books are not acknowledged by center leaders! getting modest project funding is also ridiculised.»

Til Khrono forteller Guillen-Royo at hun var ansatt ved UiO i 10 år i ulike midlertidige stillinger ved ulike institutter. Først i september i fjor fikk hun sin første faste stilling, men ikke ved UiO, men ved Nord universitet.

— Jeg kaller dette en langtids midlertidig forskerstilling. Systemet ved UiO er ikke rustet til å ta imot og inkludere de som er ansatt i midlertidige stillinger. Uansett om du har de samme kvalifikasjonene som de faste ansatte, er du likevel alltid satt på sidelinjen, sier Guillen-Royo til Khrono.

— Jeg kan snakke om dette nå fordi jeg har fått fast stilling

Guillen-Royo viser til at tidligere forskning- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø hadde stort fokus på å få ned antallet midlertidige ansatte. Det er førstemanauensisen glad for, men mener at et større fokus bør være på hvordan midlertidige er behandlet i perioden de er midlertidig ansatt.

Guillen-Royo sier at hun har opplevd de samme problemene som Falkum: Hun har kjempet mot systemet for å få både undervise og veilede studenter mens hun var midlertidig ansatt ved UiO.

— Dette er problemet med de midlertidige stillingene. Følger universitetet reglene etter boken, så vil de hindre og ødelegge karrieremulighetene til unge forskertalenter. Reglene gir universitetet mulighet til å la være å bry seg om karrieremulighetene til sine midlertidige ansatte. Derfor reglene endres, sier Guillen-Royo.

Selv om Guillen-Royo fortsatt er gjesteforsker ved UiO, så skulle hun gjerne blitt værende der som fast ansatt om hun hadde muligheten.

— Men måten de håndterte situasjonen gjorde at det ikke var mulig for meg. Jeg har opplevd å få en kontrakt på tre år, selv om prosjektet jeg jobbet på hadde finansiering i fire år. Men de gjorde et bevisst valg ved å ikke gi meg fire år, for da hadde jeg vært i en situasjon der jeg kunne kreve og søke om fast jobb, sier Guillen-Royo til Khrono.

Hun er lettet over å endelig ha fast jobb og er glad for å kunne stå fram sammen med Ingrid Lossius Falkum. Hun tenker bare på alle som sitter i midlertidige stillinger og som ikke har samme mulighet til å snakke om problemet.

— Jeg kan snakke om dette nå fordi jeg har fått fast stilling. Og de midlertidige trenger denne støtten. Det er så synd, for mange som er veldig, veldig dyktige velger å forlate akademia. Det er veldig tøft og kanskje har de ikke den sosiale eller emosjonelle styrken eller støtten til å stå i det, sier Guillen-Royo.

Mener vi må snu opp ned på problemstillingen

Forskerforbundet-leder Guro Elisabeth Lind synes det er tøft at noen tør å stå fram og belyse dette.

— Det er en høyst reell problemstilling, sier hun.

Lind viser til en undersøkelse som har blitt gjennomført av Akademiet for yngre forskere, som indikerer mye av det samme.

— Spesielt i den kvalitative delen av undersøkelsen kommer det helt tydelig fram at det er mange midlertidig ansatte som føler seg som et B-lag. Samtidig beskriver de at de har masse å bidra med på sine institusjoner, også på strategisk nivå, men at det ikke er rom for dem til å bidra. Dette er noe institusjonene taper på, sier hun.

Hun sier at dette dessverre ikke er en ukjent problemstilling.

— Denne saken er et ekstremt godt eksempel på hva midlertidig ansatte faktisk kan bidra med, sier Lind.

Hun viser til at Ingrid Lossius Falkum bidro med et forskningsprosjekt som ble så godt at hun og en annen midlertidig ansatt nådde fram som eneste prioriterte søknad som gikk videre.

— Dette er en øvelse midlertidige må gjøre for å prøve å sikre videre finansiering. Når hun da kommer i en situasjon der hun ekskluderes fra den videre prosessen, selv om hun har bidratt til å hente inn 20 millioner til institusjonen, er det et skoleeksempel på hvorfor hun skulle vært fast ansatt i utgangspunktet. Her snakker vi om en ekstremt kvalifisert person. Hvilken risiko hadde instituttet løpt ved å ansette henne fast, spør Lind.

Lind mener vi må snu opp ned på problemstillingen.

— Det er en uforståelig frykt i akademia for å bli sittende med et ansvaret for de midlertidige. Dette er uforståelig når man ser hvor mye de faktisk høster inn. Det er en gammeldags og utdatert tankegang, som alle taper på, sier hun.

De som løper den største risikoen er de midlertidige, mener Lind.

— Sånn kan vi ikke holde på lenger

Også Lind minner om at Iselin Nybø var svært tydelig på at midlertidigheten skulle ned, på nivå med arbeidslivet forøvrig, da hun var forsknings- og høyere utdanningsminister.

— Artikkelen i Khrono viser mange gode eksempler på hvorfor vi må komme dit, og hvorfor de midlertidig ansatte er verdifulle. Det er en ukultur i akademia vi ikke ser noe annet sted. Sånn kan vi ikke holde på lenger! Det går ikke an å behandle forskertalenter på denne måten. Undersøkelsen til Akademiet for yngre forskere viser jo også at bare halvparten anbefaler andre en forskerkarriere - spesielt kvinner vegrer seg fra å anbefale andre denne karrieren, sier hun.

— Når situasjonen nå er som den er, hva er ditt råd til unge forskere uten store utsikter til fast jobb?

— Jeg tenker at nå må vi få ryddet opp i dette. Heldigvis er det bevegelse i midlertidighetsarbeidet og Aune-utvalget vil ha en gjennomgang av postdoktor-ordningen. Jeg forventer et sterkt påtrykk fra ministerhold, og at rektoratet leverer på det de har lovet. Vi må komme ukulturen til livs. Det skal være attraktivt å starte en forskerkarriere, også for den kommende generasjonen, sier hun.

Burde se de ansatte som en gavepakke

Lind sier hun ble sjokkert da hun leste kommentarene til saken fra instituttleder Beate Elvebakk ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie.

— Elvebakk sier at det er vanskelig å ha en anstendig ansettelsespolitikk. Man bør kanskje ikke ansette i det hele tatt, hvis man ikke klarer å holde det anstendig. Det er et sted å starte, sier hun.

Hun reagerer og på at Elvebakk sa til Khrono at «Hovedproblemet er at for mange har lyst på for få stillinger».

— Tenk å presentere det som et problem! Det er så vanvittig mange dyktige folk der ute. Dette burde man se på som en gavepakke. Det er de ansatte som er organisasjonens gull, og så klarer akademia å få det til å virke som det motsatte, sier hun og fortsetter:

— Det er en risiko med tanke på finansiering. Vil det være en jevn nok strøm av midler? All denne risikoen legges på de ansatte. I denne saken ser vi tydelig hva instituttet har høstet av midlertidige, som bidro med en kjempebevilgning. Dette er faktisk ikke et problem, men en ressurs, sier hun.

— Hva tenker du om at mange forsvarer seg med at det er spesifikke utfordringer i universitets- og høgskolesektoren som gjør det mer nødvendig med høy midlertidighet her enn andre steder?

— Det er en sovepute som de har argumentert med over lang tid. Det er ingen grunn til at man ikke skal få til dette i akademia, når man får det til i resten av arbeidslivet. Se på oljesektoren, og andre sektorer som har vært gjennom enorm omstilling. Akademia bør klare det samme. Noe fleksibilitet bør det selvfølgelig være på ph.d-stillinger og postdoktor-stillinger, men utover det er dette rett og slett en dårlig unnskyldning, sier hun.