— At det finnes utfordringer skal ikke stikkes under en stol, sier rektor Svein Stølen om hvordan Universitetet i Oslo behandler midlertidig ansatte. Foto: Siri Øverland Eriksen
— At det finnes utfordringer skal ikke stikkes under en stol, sier rektor Svein Stølen om hvordan Universitetet i Oslo behandler midlertidig ansatte. Foto: Siri Øverland Eriksen

UiO-rektor om kritikken: «Kan ikke gi et urealistisk bilde av arbeidsmuligheter»

Midlertidighet. Rektor Svein Stølen kjenner seg ikke igjen i at midlertidige blir sett på som et problem ved UiO. Instituttleder mener det er «vanskelig å ha en anstendig ansettelsespolitikk».

Publisert Oppdatert

— Jeg kjenner meg ikke igjen i at midlertidig tilsatte sees som et problem, snarere tvert om.

Dét sier rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo til Khrono som svar på kritikken fra Ingrid Lossius Falkum mot hvordan midlertidige behandles ved universitetet. Han legger til at de som universitet er «helt avhengig av våre ph.d., postdoc. og forskere».

— Det tilkjennegir jeg så ofte jeg kan. Jeg vil også mene at det reflekteres i at UiO er den helt klart ledende institusjonen når innvilgende søknader om unge forskertalenter telles opp. Var det 25 av 55 fra UiO i 2019, spør han.

Vil gi postdoktorer undervisningserfaring

Falkum ble nylig fast ansatt ved universitetet etter å ha vært midlertidig ansatt i en årrekke. Hun har også representert de midlertidig vitenskapelig ansatte i universitetsstyret. I et intervju med Khrono beskriver forskeren det hun mener er en gjennomgående forskjellsbehandling av midlertidig ansatte. Det er en kultur som har satt seg, sier hun.

Vi kan ikke gi et urealistisk bilde av arbeidsmuligheter og dårlige karriereråd, jeg tror på å være klar på stillingskategoriene..

Svein Stølen

En av de tingene Ingrid Lossius Falkum som har vært midlertidig ansatt ved UiO i 14 år, peker på er at få midlertidig ansatte i forskerstillinger og postdoktorer ved UiO får undervise. Hun viser blant annet til midlertidig ansatte som ved siden av full jobb på universitetet tar undervisningsoppdrag andre steder for å kvalifisere til faste stillinger.

— At det finnes utfordringer skal ikke stikkes under en stol, og situasjonen kan dessuten muligens se ulik ut fra ulike deler av UiOs store indre, sier Stølen og fortsetter:

— En av utfordringene er knyttet til undervisning for postdoktorer. En karrierepolitisk tiltaksplan er på agendaen for UiOs kommende styremøte, 10. mars. Der vil problemstillingen knyttet til undervisningserfaring tas opp, og forslaget er at postdoktorer skal gis tilbud om utdanningsfaglig kompetanse og undervisningserfaring og annet merriterende arbeid utover forskningsarbeidet. Det er relevant å notere seg at svært mange også har mulighet for å undervise i fireårige doktorgradsprosjekter.

Dette forslaget gjelder altså postdoktorer, men som Falkum viser til gjelder dette også ansatte i midlertidige forskerstillinger. Stølen svarer med å vise til at det er svært få av de som er i midlertidige stillinger som faktisk ender med fast jobb på universitetet.

— Vi må ha ulike karrierveier. Postdoktor er den veien du går om du satser på akademia, derfor er disse stillingene spesielle, de må lyses ut og brukes i en karrierevei mot vitenskapelig stillinger. Derfor må man ha mulighet til å sikre seg utdanningskompetanse.

Ulike karriereretninger

Ulike stillingsgrupper har ulike oppgaver, forskerstillingene angir en annen karriereretning enn postdoktor, sier han.

— Om du går til resten av samfunnet har du forskere ved andre institusjoner, som Fafo og Cicero, og andre steder. Det er en annen karriereretning. Stillingene er typisk eksternt finansierte, og finansieringen tar ikke høyde for utdanning, det er ikke motivasjonen.

— Men hvorfor kan ikke også midlertidig ansatte i forskerstillinger undervise?

— Vi har stor ekstern portefølje, alle stillinger vil ikke være like. Vår basisfinansiering gir oss kun en andel av ressursene våre til forskning, resten er på konkurransemarkedet. Jeg vil advare mot å rote med kategoriene, sier han og legger til:

— Vi har nok historisk ikke vært tydelig nok på forskjellen mellom forskerstillinger og postdoktorer.

Vil gi differensierte karriereråd

Stølen sier at de nå utvikler en tydeligere karrierepolitikk, og at den vil bli «et viktig redskap for å arbeide med de utfordringene dagens system har».

— Vi kan ikke gi et urealistisk bilde av arbeidsmuligheter og dårlige karriereråd, jeg tror på å være klar på stillingskategoriene. Vi må ha en politikk som er tydelig og ikke sende for mange i retning faste vitenskapelige stillinger om de har liten mulighet til å lykkes. Vi må gi differensierte karriereråd.

Stølen viser til en arbeidsgruppe han satte ned tidlig i perioden som rektor, som jobbet overordnet med å finne hovedutfordringene i arbeidet med å redusere midlertidighet.

— Arbeidsgruppen har levert et omforent notat med beskrivelse av dagens situasjon, overordnede mål og premisser for UiOs videre arbeid med midlertidighet, samt forslag til konkrete tiltak. Notatet og forslag til tiltak ble behandlet i universitetsstyret. Arbeidet gir resultater. Vi har de to siste årene redusert midlertidigheten i kategorien vitenskapelig tilsatte med 5,5 prosent, sier han.

Når det gjelder skillet mellom midlertidige og faste ansatte enkelte steder på UiOs nettsider sier Stølen at han noterer seg at det er ulike måter å gjøre dette på ved UiO.

— Jeg ville valgt det jeg tror er den vanligste måten, hvor det ikke skilles.

Tar selvkritikk på informasjon

I intervjuet beskriver Falkum blant annet hvordan hun ble satt på sidelinjen av eget institutt i et prosjekt hun selv hadde utviklet sammen med en kollega som også var midlertidig ansatt. På spørsmål om hvorfor det skjedde, svarer instituttleder Beate Elvebakk ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie at det er to grunner til at det ble slik.

— Det var dels på grunn av tidsrammen, som var langt utover avtalen de hadde som midlertidige, og dels av habilitetshensyn, sier hun.

Elvebakk sier det var faste stillinger knyttet til prosjekt, og at styringsgruppen skulle være med på å utforme disse stillingene.

— De midlertidig ansatte i prosjektet ville vært kandidater til å søke disse, derfor var det problematisk, eller egentlig umulig, å ha dem i styringsgruppen.

— Er det virkelig utelukket å skulle sitte i en styringsgruppe om du eventuelt vil søke en jobb senere?

— Om man skal være med å utforme en stilling og søke etterpå er det habilitetsmessig veldig betenkelig.

— Forstår at det oppleves rart å utvikle et prosjekt du blir holdt utenfor når det blir en realitet?

— Ja, og jeg tar selvkritikk på at det ikke ble gitt god nok informasjon underveis. Vi forsøkte å gjøre det på en ryddig måte, men jeg forstår at det ble oppfattet vanskelig.

— Vanskelig å gjøre det på en annen måte

Elvebakk støtter Falkum i at det er et problem hvordan midlertidige behandles ved universitetene, og sier at hun skjønner godt hvordan det må føles å bli holdt utenfor ting som viktige prosjekter.

Det er mange som satser tid og krefter for en jobb i akademia, det gjør det vanskelig å ha en anstendig ansettelsespolitikk.

Beate Elvebakk

— Det føles jo som man er lite velkommen, men det er vanskelig å gjøre det på en annen måte, sier hun og fortsetter:

— Når man er bundet til å få best mulig person ansatt blir det vanskelig å ta vare på flinke folk lokalt. Vi kan ikke favorisere dem, vi må holde vår sti ganske ren formelt. Med den innretningen vi har er det vanskelig å få behandlet folk på den måten de burde bli behandlet.

Elvebakk sier hun er enig i at det er problem for en del midlertidig ansatte at de ikke får undervise.

— Muligheten for fortrinnsrett gjør at institutter må være veldig påpasselige med å ikke uforvarende favorisere enkelte midlertidig ansatte over andre slik at de får fortrinnsrett til stillinger. Det er veldig urettferdig for andre som jobber hardt for å få de samme stillingene. Generelt handler denne problemstillingen grunnleggende sett mellom denne avveiningen mellom på den ene siden å ta vare på dem som har en midlertidig ansettelse og på den andre siden rettferdighet for andre, sier hun.

— Vanskelig å ha en anstendig ansettelsepolitikk

Elvebakk mener en bør vurdere et såkalt «tenure track»-system der man kan bli ansatt som midlertidig med mulighet til fast stilling om du oppfyller visse krav.

— Men det er jo ikke skånsomt det heller, sier hun og viser til at det er begrenset med stillinger.

— Hovedproblemet er at for mange har lyst på for få stillinger, det kommer vi ikke utenom.

— Men sektoren er en versting, om vi først snakker andel er den langt høyere enn i resten av arbeidslivet?

— Disse er nok mer ettertraktet, det er flere som har veldig lyst på dem, også internasjonale søkere som det blir flere og flere av. Det er mange som satser tid og krefter for en jobb i akademia, det gjør det vanskelig å ha en anstendig ansettelsespolitikk.

Elvebakk sier hun tror man bør ha best mulig forhold for de midlertidige, og legger til at «en del av dette er, dessverre, at man må sikre at alle parter er klar over at en midlertidig stilling ikke er en garanti for fremtidig jobb i sektoren».

— Og på noen måter bør man avgjort ha forskjellsbehandling, for eksempel fordi midlertidig ansatte på mange måter er i en svakere stilling enn de øvrige, slik at man bør passe spesielt godt på at de får god nok oppfølging, sier hun.

«Baserer seg på en misforståelse»

Når det gjelder saken med ph.d.-stipendiaten ved instituttet som fikk tilbud om å fortsette å undervise etter at kontrakten var ferdig, sier Elvebakk at hun må ta forbehold om at hun ikke kjenner saken.

— Men jeg tror det baserer seg på en misforståelse at dette henger sammen med fortrinnsrett. Det vanlige er at man bruker interne krefter på undervisning, dels for å spare penger, dels for å unngå midlertidige tilsettinger. Så det er egentlig bare spørsmål om hvorvidt studenten får undervist et helt kurs eller ikke, sier hun.

Les kritikken fra Ingrid Lossius Falkum her.