Malin Levanon spiller Minna slik at vi tror på henne. Rollen ga henne Gulbaggen, svensk films gjeveste pris.
Malin Levanon spiller Minna slik at vi tror på henne. Rollen ga henne Gulbaggen, svensk films gjeveste pris.

Verdighet i samfunnets ytterkant

Nesten alle de som spiller i den svenske filmen «Flukten» er folk med erfaring fra det harde livet.

Publisert Oppdatert

Dypt inne i statistikk og annen forskning om de som ikke lever gode og trygge liv, finnes spor av mennesker av kjøtt og blod. Det er de som vet hvordan slike liv er i virkeligheten. 

Den svenske filmen Flukten er et godt sted å starte for den som vil vite mer om dem som ikke klarer seg så godt i velferdsstaten. Og som vet det.

Vi er i et Stockholm som fortoner seg helt annerledes enn ideen om folkhemmet. Hovedpersonen i fortellingen er en kvinne som har lang erfaring med å befinne seg på skyggesiden. Vi møter Minna idet hun skal kastes ut av leiligheten, fordi hun nok en gang ikke har penger til husleien. Når hun får telefonen der hun blir varslet om utkastelsen, holder hun på med å veie opp hvitt pulver på kjøkkenvekten.

Malin Levanon spiller Minna. Det gjør hun på en måte som er sjeldent troverdig. Det er lett å få følelsen av at hun er Minna. Ikke minst når vi hører at nesten alle de som spiller i denne filmen er folk med erfaring fra det harde livet. Men Levanon er en av de få aktørene som faktisk er skuespiller. Rollen som Minna ga henne Gulbaggen, svensk films gjeveste pris.

Det dramatiske vendepunktet i fortellingen inntreffer når Minna stikker av med åtte tusen kroner som tilhører en brutal narkolanger. Penger i hånda betyr tross alt en mulighet til å skaffe seg en bedre tilværelse. Minna bruker kun sekunder på å ta avgjørelsen.

Filmen forteller i bunn og grunn at folk i samfunnets randsoner også ønsker å leve verdige liv.

Jan Storø

Hun treffer Katja (Lo Kauppi), en kvinne som har falt til bunnen av samfunnet etter å ha levd et mer vanlig liv. Katja ser ut til å ha en sterkere vilje til å kjempe seg tilbake til den tilværelsen, enn Minna – som tilsynelatende har akseptert sin plass.

De søker sammen i et skjørt vennskap, og slår seg til i et lite samfunn av andre utslåtte som bor i gamle campingvogner på en ledig tomt i utkanten av byen. Her hjelper beboerne hverandre. De pleier et fellesskap som preges av rusmidler, men også av en relativ ro.

Den norske tittelen på denne filmen er ganske intetsigende. Filmens originale tittel er Tjuvheder, som henspiller på hederlighet mellom tyver, eller kanskje mer presist; samfunnets utslåtte. Det handler om å hjelpe og støtte hverandre. Filmen forteller i bunn og grunn at folk i samfunnets randsoner også ønsker å leve verdige liv. Vi ser at det ikke er så lett når man først har havnet på utsiden.

En liten replikkveksling mellom Minna og Katja illustrerer det godt. Katja forteller at hun er utestengt fra City. Minna følger opp med å si at det samme gjelder henne. Her finner jeg et kjernepunkt i disse menneskenes liv. Når to kvinner i førtiårene snakker sammen om at de er nektet adgang til byens store shoppingsenter, og når denne erkjennelsen nevnes i forbifarten uten videre diskusjon, sier det mye om deres marginale posisjon i samfunnet. Den er udiskutabel, så hvorfor snakke om den?

Regissør Peter Grönlund, som langfilmdebuterer med denne filmen, har god kjennskap til sitt stoff. Han har selv arbeidet blant hjemløse gjennom flere år. Grönlund er dyktig i å skape det universet som danner fortellingens bakteppe. Valget om å beskrive innenfra, og ikke fra et moralsk eller sensasjonpreget utenfraperspektiv er sentralt for å kunne fortelle på denne måten. Hans person-instruksjon står også til troende.

Det er også interessant at han velger å fortelle en slik historie ut fra en kvinnes perspektiv. Minna framstilles som en selvstendig aktør som tar egne valg – midt i et tøft og voldelig, mannsdominert miljø.

Grönlund velger en fotografisk stil som veksler mellom nære bilder, og bilder skutt på god avstand. De sistnevnte styrker en dokumentarisk følelse. De likner nyhetsdekningen av hendelser på gatenivå. Denne vekslingen fungerer godt. Likevel er fortellingen ikke en sosialrealistisk dokumentar fra livet på gata. Den er satt sammen med elementer fra kriminalfortellingen, slik at det bygges opp en spenning i det hendelsene utvikler seg.

Filmens viktigste styrke er at den skildrer noen usedvanlige levemåter med stor troverdighet. Vi kan bruke begrepet parallellsamfunn når vi blir kjent med disse menneskene. De er tydelig tilstede i den hverdagen der vi andre også befinner oss, men likevel på en annen måte og under ganske andre vilkår.

Samtidig ser vi at Minna, og flere av de andre vi treffer, hele tiden lever på lånt tid. Minnas replikker gir oss ustanselig påminnelser om dette. Hun sier ting som «jeg skal skaffe deg penger til i morgen» og «dere kan ikke kaste meg ut fra leiligheten nå når jeg skal på jobb-intervju». Samtaler som nærmest konstant handler om en eller annen bedring eller problemløsning – som alle nærmest vet ikke kommer. «Alle» vet at det handler om å rømme fra realiteter.

Det er her verdighetsprosjektet kommer inn. I marginale levemåter står verdigheten på spill. Nettopp derfor blir den viktig.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!