Ferdig utdannet, ja. Men ikke for teknologibehovene i kommunene

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Mari» er ferdig utdannet sykepleier. Hun gleder seg til å endelig kunne stå på egne bein, være den som brukeren henvender seg til, den som kan ta ansvar. Kommunen hun har fått jobb i er en god kommune, det vil si hun er godt tatt imot. Jobben i hjemmesykepleien er befriende. Hun suser avgårde i bilen mellom besøkene. Ja, det er hektisk. Rekker hun lunsjen med de andre kollegaene i dag?

Hun tenker på om det kan være andre muligheter for hennes brukere på listen, kanskje helseteknologi hadde vært noe. Hvorfor er det kommunens ansvar, og når ble det kommunens ansvar å gi de tjenestene? Hun legger tanken bort, dette kan hun for lite om. Hun må til neste på listen og kjører videre slik at hun rekker frem til medisinutdeling og deretter tilsyn og mat.

Jeg har møtt mange som Mari, og dette gjelder også flere andre helsepersonell, ikke bare sykepleiere. Helseteknologi er ikke svaret på alt, men det kan vi ikke vite hvis vi ikke lærer og erfarer noe om det.

Kompetanse er et vidt begrep som omfatter langt mer enn formell utdanning. Teknologiens raske utvikling har skapt et gap mellom de ferdigheter som kreves i det moderne arbeidslivet og det som formidles gjennom tradisjonelle helseutdanninger. Det er på tide at det adresserer og at vi erkjenner dette gapet.

Jeg ønsker at norske kommunalsjefer innen helse- og omsorgstjenester og statsråd for høyere utdanning snakker mer sammen om hvordan de forventer at det utdannes robust helsepersonell som kan være innovative og er forberedte på hva som møter dem i arbeidslivet. For der er vi ikke i dag. Mitt lille hjertesukk er at samarbeid om samme målsetting mellom utdanningen og kommune må bedres.

Rullestoler og rullatorer gir folk med fysiske utfordringer større mobilitet og selvstendighet. På samme måte bør helseteknologi anses som et essensielt verktøy for å fremme inkludering og produktivitet. I tillegg kan det forenkle vår egen arbeidshverdag som ansatte.

På jobb i helsetjenesten benytter ansatte Ipaden til dokumentasjon, men har printet ut listen over dagens pasienter/brukere i tillegg, bare sånn «i tilfelle». Det er montert et digitalt kamera for tilsyn hjemme hos brukerne, men vi går innom likevel i tilfelle det ikke virker. Hvorfor skal helseteknologi fortsatt være på siden av den jobben helsepersonell utfører og ikke som en del av?

Ofte antar vi at fordi noe er sagt eller presentert, er det også forstått. Men det er en vesentlig forskjell mellom å høre og å forstå, spesielt når det gjelder teknologi. For å sikre at alle ansatte faktisk forstår og kan bruke nye teknologiske verktøy, må vi prioritere god opplæring og kontinuerlig støtte. Dette innebærer ikke bare teknisk opplæring, men også å forstå den praktiske anvendelsen av teknologien i deres spesifikke arbeidsoppgaver og de etiske aspektene ved bruk av helseteknologi.

Vi må fremme en kultur av åpenhet og læring hvor det er greit å stille spørsmål og be om hjelp. Ved å bygge et støttende miljø kan vi sikre at teknologien ikke bare blir et tillegg, men en integrert del av arbeidshverdagen.

Jeg mener at for å kunne oppnå større suksess og sikre at teknologien virkelig blir en del av vårt daglige arbeid, må utdanningen og kommunene:

• gi studentene forståelse i bruk av helseteknologi på tvers av utdanning og arbeidsplasser
• bryte ned siloene og jobbe mot en mer integrert og samarbeidsorientert tilnærming hvor digital kompetanse står sentralt

Som fagkoordinator i USHT (Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester) har jeg to timer undervisning for sykepleiestudenter ved Universitetet i Agder (UiA) som skal ut i praksis i kommunene. USHT jobber på mandat fra Helsedirektoratet og skal bidra til å styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene gjennom fag- og kompetanseutvikling. I undervisningen til studentene får de en basisundervisning i helseteknologi, snakker om demografiutfordringen, forklarer fortsatt hvorfor vi skal ta det i bruk. Har jeg da gitt de nok kompetanse, forståelse og interesse for faget?

Og bare så det er sagt: Min innvending mot dagens organsiering gjelder ikke UiA spesielt, men hvordan Norge som helhet kan styrke kvaliteten i utdanning og i helse- og omsorgstjenestene. Kommunene jobber mer med helseteknologien enn hva grunnutdanningene har klart. Min erfaring som fagkoordinator er etter samarbeid med flere kommuner i flere år at de er fremme i skoene - de vil, men vi må få ansatte som eier og tar teknologien inn fra dag én.

I Tid for handling nevnes det blant annet at over 80 prosent av kommunalsjefer for helse og omsorg opplevde at deres medarbeidere manglet «relevant og nødvendig teknologisk kompetanse». De mente det særlig var behov for å styrke grunnleggende digitale ferdigheter og evne til omstillinger som følge av innføring og bruk av teknologi og digitale prosesser. Det trengs spesielt tilrettelagte og målrettede opplæring av personellet som er i tjenestene i dag, som opplever at teknologi og digitale løsninger integreres i deres arbeidsoppgaver (NOU 2023: 4, kap 12). Men dette har vi vel hørt lenge, selv om vi får nyutdannede ansatte hver år.

Ansatte må forberedes på nye oppgaver. Da må vi se sammenhengene fra det vi lærer i utdanningen og det vi blir presentert for i arbeidslivet.