Det som er viktig er at undervisningspraksis er noe som diskuteres aktivt, skriver artikkelforfatterne. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Det som er viktig er at undervisningspraksis er noe som diskuteres aktivt, skriver artikkelforfatterne. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Gir større fagmiljøer bedre utdanningskvalitet?

Meninger. Utdanningskvalitet. Vi mener at det kan være på tide å ha litt mindre fokus på fagmiljøenes størrelse og mer på det fagmiljøene faktisk gjør – deres praksis.

Publisert   Sist oppdatert

Utvikling av større og mer robuste fagmiljøer har vært en viktig prioritet i strukturreformen. Mange av landets institusjoner er nå midt i komplekse fusjonsprosesser, med mål om å skape større og sterkere fagmiljøer i stand til å gi høy kvalitet i både utdannings- og forskningsvirksomhet, samtidig som samarbeidet med regionene skal styrkes.

En studie fra NIFU som ble publisert tidligere i år viste at det finnes lite empirisk grunnlag for å si at større universitetsinstitutter gir bedre forskningsproduksjon, og at både små, mellomstore og store enheter som kan ha høy publiserings- og siteringsrate.

Fagmiljøer av svært ulik størrelse kan ha et aktivt og reflektert forhold til utdanningskvalitet
Mari Elken og Sabine Wollscheid
Forskere ved NIFU

I en ny litteraturgjennomgang har vi undersøkt hvilken rolle kjennetegn ved fagmiljøene (for eksempel størrelse og formell kompetanse) har for utdanningskvaliteten. Selv om vi vet ganske mye fra andre studier om hva som kan bidra til kvalitet i høyere utdanning, er et sentralt funn at det er veldig få studier som eksplisitt og systematisk har undersøkt hvilken betydning fagmiljøenes størrelse og formelle kompetanse har for utdanningskvaliteten.

Selv om vi finner få studier som kan direkte støtte argumentet at fagmiljøenes størrelse vil ha betydning for utdanningskvalitet, bør vi være forsiktig med å tolke det slik at fagmiljøene vil ha lite betydning.

Manglende funn kan ha flere ulike forklaringer. En av dem kan være relatert til selve begrepet fagmiljø, et ord som er forholdsvis vanlig å bruke i den norske debatten om kvalitet. Samtidig er begrepet ofte uklart definert og ikke nødvendigvis koblet til en organisatorisk eller geografisk avgrenset enhet. Det er også svært vanskelig å oversette til engelsk.

Betyr det da at fagmiljøene ikke har betydning for kvaliteten i utdanningene? Det ligger en viss selvfølgelighet i at fagmiljøene er viktige for utdanningene, og at man trenger et tilstrekkelig antall ansatte for å kunne tilby en utdanning, og også at det antallet har en viss sammenheng med antall studenter og undervisningsmetoder som brukes.

En begrenset litteraturgjennomgang NIFU gjennomførte i 2014 indikerte at det er gunstig med en viss minstestørrelse for å sikre at ressursene brukes effektivt og for at det skal være mulig å tilby et utdanningsprogram. Samtidig ble det påpekt at det er svært vanskelig å tallfeste en slik minstestørrelse. Det er lite som tyder på at størrelse i seg selv vil gi bedre kvalitet, og fagmiljøer av svært ulik størrelse kan ha et aktivt og reflektert forhold til utdanningskvalitet.

Mye av undervisningen i universiteter og høgskoler er fortsatt organisert på individuell basis. På individnivå vet vi en del om sammenhengen mellom det lærerne gjør, og studentenes læringsaktiviteter. Det finnes en del forskning på hva som kan bidra til god kvalitet i utdanningene.

Hvordan dette kan aggregeres til fagmiljønivå er mer uklart. Studier tyder på at de ansattes pedagogiske kompetanse har betydning for måten de underviser på, selv om det også finnes motstridende funn. Det er også studier som peker på at ansatte som er aktive forskere i større grad involverer studentene i forskningsprosesser. Det er derfor gode grunner til å tro at det å ha fagmiljøer med høy formell og pedagogisk kompetanse kan bidra til god utdanningskvalitet.

I litteraturgjennomgangen viser vi også til studier som framhever betydningen av et faglig felleskap blant de som underviser. Det er imidlertid vanskelig å etablere et generelt gjeldende minstetall for hvor stort fellesskapet bør være. Det som er viktig er at undervisningspraksis er noe som diskuteres aktivt.

Med utgangspunkt i litteraturgjennomgangen mener vi at det kan være på tide å ha litt mindre fokus på fagmiljøenes størrelse og mer på det fagmiljøene faktisk gjør – deres praksis. Hva gjør de enkelte fagmiljøene for å aktivt utvikle utdanningskvaliteten? Hvordan jobber de med utdanningskvalitet helt konkret, og hva skjer med måten de arbeider med utdanningskvaliteten i fusjonsprosesser når flere fagmiljøer slås sammen? Dette er temaer som også krever mer forskning. Vi vet foreløpig alt for lite om faglige integrasjonsprosesser som skjer som følge av sammenslåingene.

For institusjonene som befinner seg i fusjonsprosesser, er det imidlertid viktig å huske at det å skape større fagmiljøer ikke vil garantere bedre utdanningskvalitet. Det store arbeidet med kvalitet vil skje parallelt med sammenslåingene, og bør fortsette når de formelle organisasjonsendringene er på plass.