Nifu-rapport etter fusjonene: Det er ikke størrelsen det kommer an på

NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) har studert betydningen av størrelse på institutter på landets universiteter og høgskoler, fire år etter at strukturreformen ble dratt i gang for alvor, og drøyt to år etter at mange av de store fusjonene var realisert.

Når NIFU ser på instituttene på universiteter og vitenskaplige høgskoler finner de store forskjeller i produktivitet av vitenskapelige publikasjoner. Men størrelse synes ikke å ha noen betydning.

Produktivitet per årsverk

Dag W. Aksnes er forsker 1 hos NIFU og har ledet arbeidet med den ferske rapporten fra NIFU.

Aksnes forklarer til Khrono at resultatene fra undersøkelsen har forskningspolitisk relevans siden sammenslåing av institusjoner og institutter innen høyere utdanning – og nå også i instituttsektoren – har stått høyt på agendaen de siste årene.

— Vi har studert 210 ulike institutter på universiteter og vitenskapelige høgskoler. Vi har talt antall publikasjoner per FoU-årsverk (forskning og utviklingsarbeid), og vi har sett på siteringshyppigheten til disse publikasjonene. Når disse måltallene blir lagt til grunn finner vi altså at størrelsen ikke har noen betydning i forhold til hva instituttene presterer innen forskning, trekker Aksnes fram.

Les også: Hele NIFU-notatet «Does size matter?»

Overrasket over tallene

Aksnes selv sier at mange trolig vil være overrasket over funnene de har gjort.

— I etterkant av strukturprosessene som har hjemsøkt i særlig grad universitets- og høgskolesektoren, men nå også instituttsektoren, har dette med å skape større enheter vært et helt sentralt argument, trekker han fram og legger til:

— Man bør ikke ha forventninger om at større institutter i seg selv fører til bedre forskning. Det ingen resultater i denne studien som tyder på at det generelt vil være tilfellet. Heller ikke i tilsvarende tidligere norske og internasjonale studier.

Han forteller at blant enhetene som utmerker seg med høy publiseringsrate eller høyt siteringsnivå finner vi både små, mellomstore og store institutter og vice versa.

Aksnes mener også at det er bemerkelsesverdig at NIFU heller ikke har funnet empirisk belegg for at det eksisterer en form for kritisk masse når det gjelder instituttstørrelse.

— Det har vært argumentert med at fagmiljøene må ha en viss størrelse for at man skal kunne prestere på høyt nok nivå, tiltrekke seg flinke folk internasjonalt med videre. På instituttnivå finner vi ingenting som understøtter slike argumenter, iallfall ikke som gir seg utslag på de parameterne vi har brukt, sier Aksnes.

Spørsmålet om robuste forskningsmiljøer er åpenbart viktig. Men små institutter kan ha robuste miljøer innen utvalgte og spesifikke forskningstema. Motsatt kan mellomstore og store institutter ha lite robuste miljøer i tilfeller der forskningen er spredt på for mange ulike tema. Instituttstørrelse trenger ikke å ha noen betydning.

Forskningsgrupper mer viktig enn institutt?

Aksnes legger samtidig til at NIFU ikke har sett på andre sider av virksomheten til instituttene så som undervisning, utdanning og administrasjon. Det er kun resultater på forskning som er vurdert.

Aksnes trekker også fram at det er forskningsgruppene som er de funksjonelle enhetene ii de fleste disipliner..

— Tidligere studier viser at gruppen er viktigere enn instituttet i å forklare forskningsproduktivitet. Dette er en dimensjon vi ikke har med i denne studien, understreker Aksnes.

Aksnes trekker fram at man kanskje ser at på mellomstore og store institutter kan ressursene på forskningsområdet kanskje være mer spredt, mens man på endel mindre institutter kanskje er flinkere til å samle ressursene og spisse innsatsen innenfor noen utvalgte områder.

— Det trenger ikke være noen hemsko å være et lite institutt. Dermed må vi lete andre steder for å finne argumenter for hva som fremmer kvalitet i landets forskningsmiljøer, sier Aksnes.

Hva påvirker forskernes prestasjoner?

Aksnes trekker fram at kunnskap om faktorer som påvirker vitenskapelig utvikling av forskere og forskningsorganisasjoner er viktig i forskningspolitikk og ledelse.

— Er det andre funn enn at små kan være like gode som store, dere mener er viktig at de som utformer landets forskningspolitiske handlingsplaner bø rta med seg fra denne undersøkelsen?

— Vi har også inkludert flere variabler enn instituttstørrelse i analysene, for eksempel finansieringsstruktur, stillingssammensetning og kjønn. Dette er variabler det er grunn til å anta vil være utslagsgivende for hvordan instituttene presterer, forteller og Aksnes men legger til:

— Overraskende nok fant vi ingen tydelige eller systematiske mønstre her. Det indikerer at instituttet som organisasjonsenhet er mindre relevant, og at det er grunn til å fokusere mer på hvordan forskning drives på underliggende nivåer, slik som i forskningsgrupper.

Aksnes legger til at NIFU i denne undersøkelsen har sett på generelle sammenhenger, men at for enkeltinstitutter vil selvfølgelig problemstillingen reise seg forskjellig.

— Mens noen små institutter klarer seg utmerket alene, kan andre ha utfordringer knyttet til å være små, f.eks. ved anskaffelse av spesielt kostbart vitenskapelig utstyr. Slike spørsmål må vurderes individuelt, sier NIFU-forskeren.

— NIFU er selv en del av instituttsektoren der debatten om størrelse blomstret opp i høst da Forskningsrådet kom med sin samlede analyse av instituttsektoren. Er NIFU selv i fusjonsforhandlinger?

— Det var litt debatt rundt dette i høst som du nevner, men såvidt jeg vet er det ingen pågående debatt om mulige fusjoner for NIFU, men så er ikke jeg den hos oss som sitter nærmest slike debatter og eventuelle forhandlinger her, svarer Aksnes.