Debatt

Fagforeningene bør ikke klamre seg til fortida

Man er for det gode formål, men mot alle praktiske tiltak for å realisere det, skriver dosent Helge Høivik om Forskerforbundets forslag.

Lærer slutter gradvis å stå ved siden av storskjermen i et auditorium for å kommentere det som står der. Hen flytter inn i skjermen, skriver Helge Høivik om digitaliseringsspørsmålet. Bildet er fra UiBs digitale åpningsseremoni i august 2020.
Lærer slutter gradvis å stå ved siden av storskjermen i et auditorium for å kommentere det som står der. Hen flytter inn i skjermen, skriver Helge Høivik om digitaliseringsspørsmålet. Bildet er fra UiBs digitale åpningsseremoni i august 2020.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I et oppslag i Khrono 11.09.2020 synes jeg Forskerforbundet bommer på mål.

— Lind seier at Forskarforbundet er einig i tanken om å gjere høgare utdanning meir tilgjengeleg for folk, men er usamd med Høgre i måten det skal gjerast på.

Dette er det vanlige. Man er for det gode formål, men mot alle praktiske tiltak for å realisere det.

Jeg skriver ikke dette ut i lufta.

Gjennom noen år har jeg prøvd å reise problemstillingen på medlemsmøte og overfor tillitsvalgte. Det er som å snakke til veggen. Hva er problemet? Leder i Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind, siteres på at

— Vi har eit mål om meir studentaktiv læring og det betyr tettare dialog mellom forelesar og student. Difor er dette forslaget heilt feil veg å gå.

Ja, nettopp.

Det er dette vi har arbeidet med siden 2013 i MOOCAHUS-prosjektet ved OsloMet. Det har resultert i Bokskapet med nær 30.000 registrerte studenter, PISA-modell og det 50-timers PISA-kurset som 200 kolleger i og utenfor OsloMet har gjennomført.

PISA-kurset tar blant annet opp åpen publisering med Creative Commons-lisens. Det får gjennomgående har god støtte. Kurset evalueres grundig ved hver avsluttet runde. 99 prosent av deltakerne anbefaler opplegget. Den siste prosenten er «usikker». Rent gammel-sovjetisk dette.

Publiseringsmodellen og den tilhørende praktiske løsning var gjennom grundig evaluering i juni. Komiteen hadde representasjon fra faglig tilsatte, EVU, studentene, universitetsbiblioteket, som har lederansvaret, og søsterorganisasjon LINK på Universitetet i Oslo. Den baserte seg blant annet på spørreundersøkelse til alle fagforfattere. Den ga enstemmig anbefaling om videreføring av tiltak, modell og opplæringsprogram.

Det gjorde også forrige komite om tilsvarende tema i 2017, men nå i 2020 er det snakk om permanent videreføring.

Modellen baserer seg nettopp på åpen publisering av digitalt lærestoff som alle kan ta del i uten privat eller institusjonell lisens, som Canvas-systemet i praksis legger opp til.

Vi er enige i at «flat» publisering av forelesninger i en DLR-database (DLR – digitale læringsressurser) ikke løser noe problem. Dessverre er det enkelte faglige miljøer som ikke ser det så klart, - ennå.

Jeg inviterer Forskerforbundet lokalt og sentralt til å sette seg inn i dette. Min opplevelse er dessverre at policy-utvikling går på automatgir. Vår dør er åpen.

Vi må også gå mer prinsipielt inn i dette.

Det er to store endringer i grunnstruktur som nå utfordrer fagforeningene. De kan ikke opptre som laug. De må være på parti med framtida. Bare slik kan de ivareta medlemmenes interesser. Det er mange private aktører som gjerne vil ha de saftigste bitene av høyere utdanning. Da må ikke den offentlige UH-sektoren hvile på spadene.

Korona-situasjonen presset fram tiltak som skulle vært håndtert på en roligere måte de siste 20 år.

Helge Høivik

Det gjelder digitalisering av undervisning der akademia nå har kommet i bakleksa. Men korona-situasjonen presset fram tiltak som skulle vært håndtert på en roligere måte de siste 20 år. Noen vil ha det til at korona-en ga 5 års utviklingsarbeid på 3 måneder. Men det hadde en for høy pris.

Sannsynligheten er stor for at korona-tiltak vil være her over en lengre periode. Det skyldes viruset i seg selv, også med god vaksine. Vi har lært mye om å håndtere andre smittsomme sykdommer. Og vi vet det kommer andre pandemier som skyldes dypere trekk i forholdet menneske/natur, global handel og turisme og storbyenes massetransport.

Teknologisk sett er det blitt en banalitet å lage forelesningsvideoer på kontoret, - og på hjemmekontoret. Lærer slutter gradvis å stå ved siden av storskjermen i et auditorium for å kommentere det som står der. Hen flytter inn i skjermen. Da kan dette opptaket lagres og spres uavhengig av tid og sted. Det samme gjelder i mindre grad samtale og interaksjon i sanntid. La oss løse det problemet, da! Det gjør vi ikke ved å tviholde på enkeltmannsforetakets logikk for monolog og enveis forelesning 2x45 minutter.

Det er akkurat det PISA-modellen og vår praksis gjennom 7 år har forsøkt å bryte ut av.

Det andre gjelder kontorkonstruksjonen som henter mye av sin rasjonale fra informasjonsutveksling på papir. Det står for fall. Igjen: Samtalene ansikt til ansikt er fortsatt viktige. Men spiller en annen rolle enn før.

Fagforeningene må kjempe for gode vilkår for sine medlemmer for soloppgangsmåtene å gjøre ting på.

De bør ikke fortsette å klamre seg til fortida.