Debatt Jørn Mortensen

Få studentene tilbake på campus. De har lidd nok!

Vi har nådd en smertegrense for hva som er faglig forsvarlig med de siste nedstengingene, skriver dekan og tidligere rektor Jørn Mortensen.

Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Myndighetene har siden nedstengingen 12. mars i fjor brukt ulike virkemidler for å «slå ned» smitten som det heter. Det har Universitets- og høgskolesektoren hatt forståelse for. Et av de mest inngripende virkemidlene har vært å stenge universitets- og høgskolecampuser for studenter. Gjennom det siste snaue året har studentene derfor vært gjennom flere faser med delvis og hel nedstenging av de fysiske undervisningslokalene.

Umiddelbart etter nedstengingen 12. mars snakket mange om «kreative kriser» og at det var dette som skulle til for å få til for å endelig å få digitalisert UH-sektoren. I ettertid virker det som man da glemte at mennesket er en sosial art som både trives og lærer best i samme (fysiske) rom. Den 11. februar ble NOKUTs studiebarometer lansert og dette viser nettopp at studentene ikke opplever at digitale løsninger gir samme læring som fysisk undervisning. Eller som forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim sier på sitt ungdommelige vis i en pressemelding fra departementet samme dag: «Det har vært et skikkelig kjipt år for mange studenter, så jeg har stor forståelse for at det er vanskelig å holde motivasjonen oppe.»

Like viktig og alvorlig er det at undersøkelsen viser at studentenes psykososiale situasjon er mye dårligere enn tidligere pga. ensomhet, små hybler og liten sosial kontakt. Rundt halvparten av studentene sier at de har vært mer ensomme, og nesten fire av fem har savnet det sosiale studiemiljøet. Asheim sier han er bekymret for konsekvensene. Det bør han være.

I tråd med dette uttrykte avdelingsdirektør i Folkehelseinstituttet Line Vold følgende til NRK den 10. februar: «Vi er opptatt av tiltaksbyrden for barn og unge, og er opptatt av at tiltakene for dem likevel lettes raskt. De har hatt stor tiltaksbyrde over tid, og vi er bekymret for konsekvensene. Vi anbefaler derfor å lempe på restriksjonene for fysisk tilstedeværelse på universiteter og høgskoler snarlig.» Altså er både faginstans og statsråd både opptatt av tiltaksbyrden og «kjipheten» for studenter.

Likevel beslutter Regjeringen fredag 12. februar å ikke åpne campuser, mens assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad oppfordrer studentorganisasjonene til å organisere treffpunkter utendørs slik at man kan være sosial. Dette kan ikke overlates til studentene, det er institusjonene som er garantisten for ansvarlige faglige og sosiale møteplasser.

Isolert sett bør man derfor spørre om det ikke er svært problematisk at et så alvorlig virkemiddel som å stenge campus brukes for å håndtere en såpass liten smitteutfordring, og ikke minst hvilket kunnskapsgrunnlag er beslutningen bygget på?

Jørn Mortensen, dekan ved Høyskolen Kristiania

Aftenposten publiserte en artikkel den 9. februar som viste at av alle smittede i Oslo siden august i fjor er kun 0,7% smittet i universitets- og høgskolesammenheng! Fra egen institusjon vet jeg at vi håndterer og har håndtert smittevernet på en ansvarlig og solid måte. Tallene viser at vi har lyktes. Isolert sett bør man derfor spørre om det ikke er svært problematisk at et så alvorlig virkemiddel som å stenge campus brukes for å håndtere en såpass liten smitteutfordring, og ikke minst hvilket kunnskapsgrunnlag er beslutningen bygget på. Dersom dette rammet en annen gruppe i samfunnet enn studenter (kanskje bortsett fra serveringsbransjen og kulturbransjen) tror jeg ikke det hadde blitt akseptert. Virkemiddel og hensikt henger ikke sammen, og konsekvensene av denne politikken er omfattende.

La meg ta et eksempel fra min egen fagavdeling - School of Arts, Design, and Media - på Høyskolen Kristiania. Ved vår avdeling har vi nådd en smertegrense for hva som er faglig forsvarlig med de siste nedstengingene nå på nyåret. Fagene er basert på ferdighetstrening i ensembler på scener, i dansestudioer, i musikkstudioer, i klipperom, etc., i møte med pedagoger som coacher, veileder og underviser på samme måte som kunst- og designutdanning har vært bedrevet i flere decennier.

Dersom vi ikke investerer i å tilrettelegge for et godt vårsemester for avgangsstudentene slik at de får gjort sine avgangsoppgaver og prosjekter, risikerer vi å måtte skyve på eksaminering av nesten 300 avgangsstudenter i 13 studieprogram til neste semester, med de følgefeilene det medfører: Det vil gå ut over jobbmulighetene deres, det blir komplikasjoner i forhold til Lånekassen, det blir komplikasjoner for studenter som skal videre i masterstudieløp, det medfører økt arbeidsbyrde for administrativt og faglige ansatte som igjen går utover andre studenter. Og så skal rasjonalet for ikke å gi studentene adgang til campus i hovedstaden være at de representerer 0,7% av alle smittede i Oslo?

Studentene har lidd nok. Studentene trenger ikke forståelse, bekymringer eller tilbud om mer lån. Her har vi altså kastet studentene ut av campus, fratatt dem store deler av studentøkonomien ved å stenge ned tjeneste-næringen, og så tilbyr vi mer lån!

Det siste er nesten en fornærmelse. De trenger verken lån eller forståelse, de trenger å komme tilbake på campus!

Powered by Labrador CMS