Evalueringen av kvalifikasjonsrammeverket: Hva er læringsutbyttet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nokut lanserte nylig en rapport med den småvittige tittelen «På ramme alvor: Evaluering av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring». Som Khrono tidligere har omtalt, handler rapporten om et rammeverk som er ganske ukjent for de fleste, med mindre de driver med styre og stell i høyere utdanning. Da tenker nok mange at dette er tørre administrative greier. Men det er vår tilbøyelighet til en slik tankegang som gjør rapporten både spennende og viktig!

evaluering

Stor avstand mellom rammeverk og realitet

Ifølge rapporten har kvalifikasjonsrammeverket blitt et byråkratisk og udemokratisk styringsverktøy, selv om det har potensial til å bli noe som kan tjene flere samfunnsinteresser. Rapporten er svært kritisk til at rammeverket er knyttet til vage og uforpliktende formål, selv om de kan høres ambisiøse og fine ut. Det er til syvende og sist utdanningsforvaltningen som har tatt eierskap til rammeverket og brukt det til regulering og administrasjon. 

Nokuts rapport tar derfor med all tydelighet er prisverdig oppgjør med tendensen til å klistre uforpliktende formål utenpå det som i praksis fungerer som en teknokratisk strategiplan:

«Det er ikkje uproblematisk med eit politisk tiltak som er så inngripande som NKR har vist seg å vere, men utan omforeint og avklart grunnlag. NKR er i dag eit utdanningsrammeverk og eit rammeverk for styring og administrasjon og ikkje eit rammeverk for arbeidsliv, mobilitet eller livslang læring.» (s. 119 i rapporten)

Men hva bør vi — altså alle med interesse i undervisningssystemets rolle i samfunnet — ha som læringsutbytte av denne evalueringen?

Et av rapportens hovedbudskap er at Kunnskapsdepartementet bør gjennomgå alle formålsbeskrivelsene, som i dag spriker i ulike retninger. Men her det verdt å ta et skritt tilbake og forsøke å se et mønster i uføret. Tre sentrale momenter går igjen: kvalifikasjonsrammeverket er ukjent, formålene er vage, og rammeverket har blitt brukt som et administrativt styringsverktøy. Kanskje er det en sammenheng her?

Det kan jo være at rammeverket er ukjent fordi det har fått en såpass utydelig fasade, en slags akvarell av ambisiøse formål. Og denne utflytende framtoningen gjør at det kan bli et usynlig styringsverktøy, ettersom ingen vet hva de konkrete suksesskriteriene er — utover at læringsutbyttebeskrivelser skal klassifiseres og standardiseres.

Spørsmålet er altså hvor mye hjelp det er at Kunnskapsdepartementet tar en gjennomgang av formålsbeskrivelsene. De lever uansett sitt eget liv i ulike institusjoners dokumenter. Om vi leser EU-dokumenter få vi inntrykk av at standardisering av læringsutbyttebeskrivelser handler om sosial inkludering og like muligheter. Nokut har påstår at læringsutbyttebeskrivelser kan være et nyttig verktøy for kartlegge behov og forventninger i møtet mellom arbeidsliv og utdanning. Utdanningsinstitusjoner snakker om læringsutbyttebeskrivelser som et verktøy for forventningsavklaring mellom undervisere og studenter. Innføringer i bruk av læringsutbyttebeskrivelser forklarer hvordan de kan brukes til pedagogisk refleksjon.

Alle disse fire hensynene — sosial inkludering, kartlegging, forventningsavklaring og pedagogisk refleksjon — kan nok være legitime formål. Problemet er egentlig ikke hva formålene skal være, men hvordan vi tenker om prosessen med å gjøre de virksomme. Det er nesten likegyldig hvilke formål som formelt sett listes opp dersom det ikke finnes mekanismer for at legitime partsinteresser får ta eierskap i spesifiseringen og være med å vekte ulike hensyn mot hverandre.

Ta for eksempel læringsutbyttebeskrivelser som et verktøy for pedagogisk refleksjon. Det er naturligvis i underviseres interesse å ha verktøy som hjelper dem med dette. Men selvstendig pedagogisk refleksjon passer ikke nødvendigvis så godt sammen med målet om kartlegging eller standardisering. Poenget med pedagogisk refleksjon er jo å komme fram til sitt eget syn på hva studentene bør lære, og det skaper gjerne variasjon mellom utdanningsinstitusjonene.

Løsningen på en slik konflikt kan ikke være at Kunnskapsdepartementet skal utarbeide et mer sammenhengende bilde, hvor alle formålene framstår som entydige og harmoniske. Det blir kanskje mindre akvarellaktig, men fortsatt bare en overflatebehandling. Vi trenger en annen type politisering, hvor ulike berørte parter blir bevisste på hvilke interesser som står på spill. Noen har en interesse i å holde institusjoner ansvarlige, andre en interesse i å skape gode opplegg for akkurat sin studentgruppe. Noen har en interesse i å skape et mer inkluderende undervisningssystem, andre en interesse i å vite hva de uteksaminerte kan.

Arbeidsgivere er et naturlig eksempel på en gruppe som har en interesse i å vite hva de uteksaminerte kan. Evalueringen skriver at «sett under eitt er andelane arbeidsgjevarar som kjenner, bruker og opplever NKR og læringsutbyteskildringar som nyttige svært låge» (s. 124). Forfatterne skriver at dette kan være en indikasjon på at kvalifikasjonene ikke har blitt gjort tilstrekkelig forståelig arbeidsgivere. Leser man imidlertid tidligere høringssvar, f.eks. på vegne av elektrofag, er det tydelig at det kan være uenighet i substans snarere enn mangel på forståelse som gjør at interessen svinner hen. Det har for eksempel noe å si om nivåene i kvalifikasjonsrammeverket gir riktig og anvendbar informasjon, og dersom en part mener at sin kunnskap blir «rangert» lavere enn fortjent skaper det motstand. Men motstand foregår altså i det stille, ved at man ignorere hele greia.

Debatt ● Thea Tuset, Eirik Hågensen og Lars Kvadsheim

Norge trenger flere med høyere yrkesfaglig utdanning

For å skape tilstrekkelig interesse og aktiv bruk av rammeverket, må det inngås noen kompromiss mellom partene. Kvalifikasjonsrammeverket får kraft, og potensielt legitimitet, dersom kompromisset oppfattes som en kontrakt som de aktuelle partene kan gi frivillig tilslutning til. De vil nok aldri gi sin tilslutning basert på at resultatet er optimalt fra deres perspektiv (det er tross alt et kompromiss). Men de kan gi tilslutning fordi det gir tilstrekkelig anerkjennelse av deres rettmessige interesser eller rimelige behov.

Akkurat hvordan de konkrete interessene skal veies mot hverandre bør avgjøres ved at partene former rammeverket i en prosess preget av gjensidig respekt. Her trengs det at departementet skaper gode arenaer. Da kan vi snu de tre kjennetegnene som preger dagens situasjon: kvalifikasjonsrammeverket går fra det ukjente til det velkjente, fra det vage til det tydelige og fra det styringsorienterte til det samhandlingsorienterte. Det handler ikke primært om å gjøre kvalifikasjonsrammeverket til gjenstand for forhandling mellom særinteresser, men å skape legitimitet gjennom løsrivelse fra snever administrativ styringslyst.