Europeisk grad og juridisk status for allianser? Dette svarer norske universiteter

— Med mål om 60 europeiske universitetsallianser vil et utvalgt antall universiteter inngå, mens andre ikke inngår i allianser. Vil det kunne etableres to parallelle systemer; en type A- og B-universiteter?

Spørsmålet stilles av prorektor Kathrine Tveiterås og avdelingsdirektør Heidi Adolfson ved UiT Norges arktiske universitet.

Bakteppet er debatten rundt en «europeisk strategi for universiteter», som ble offentliggjort av EU-kommisjonen i januar og neste uke ligger på bordet under et EU-rådsmøte i Luxembourg.

Før møtet har Kunnskapsdepartementet sendt et brev til norske aktører der de ber om innspill på hva som skal være Norges posisjon. Det er i svaret på dette UiT spør om det kan utvikle seg et A- og B-lag.

Vil ha flere europeiske universiteter

En sentral del av strategien er at det i 2024 skal være etablert 60 såkalte europeiske universiteter, allianser av universiteter i ulike land, med til sammen over 500 institusjoner.

De første alliansene ble offentliggjort i 2019. Det er i dag 41 «europeiske universiteter», men nå vil altså EU-kommisjonen skru opp ambisjonene kraftig.

Sju norske institusjoner er allerede med i ulike allianser, se faktaboks for oversikt over hvilke allianser de er med i. Svarene til KD viser at institusjonene er gjennomgående positive til disse alliansene, flere uttrykker også støtte til det overordnede målet. Samtidig stilles det spørsmål ved andre sider av strategien.

Utvidelsen til 60 allianser er et av fire grep som omtales som «flaggskip-initiativer».

I tillegg vil de ha på plass en juridisk status for universitetsalliansene og en felles europeisk grad. Det skal også rulles ut et europeisk studentkort.

Da Khrono snakket med forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) etter at han hadde diskuterte strategien med europeiske kollegaer, under et uformelt møte i Paris, sa han at man fra norsk side hadde svart positivt på utvidelse av ordningen med «europeiske universiteter». En var samtidig «avventende tilbakeholden» til etablering av felles grad og juridisk status for alliansene.

Det er spesielt dette Moe har bedt institusjonene komme med innspill på, både i innspillsmøte og i skriftlige svar.

Vil utrede hva det betyr for alliansene

UiT er ikke alene om å stille spørsmål ved om en får to parallelle systemer.

— Ved etablering av universitetsallianser med egen rettslig status vil det i praksis etableres to parallelle systemer for forskning og utdanning: Ett som vil gjelde «nasjonal» forsking og utdanning, og ett som skal gjelde i noen «internasjonale» forsknings- og utdanningssamarbeid. Dette må da institusjonene forholde seg til, noe som blir svært ressurskrevende, skriver OsloMet.

Svarene viser også at flere er usikre på hva det vil innebære.

— Det vil være viktig å utrede hva dette kan bety både for alliansene og de involverte universitetene. Vi ønsker at dette blir klargjort og at KD greier ut hva dette vil bety i en norsk sammenheng, for norske universiteter, skriver NTNU.

Høgskulen på Vestlandet (HVL) er inne på det samme, de vil «utgreie potensielle negative konsekvensar av ei slik ordning, og at Noreg er ein del av denne diskusjonen».

NTNU mener også også at det kan «være vanskelig å se de umiddelbare gevinstene av en rettslig status for alliansene».

— Men vi ser ikke bort fra at en slik status kan bidra til å fjerne en rekke praktiske hindringer i institusjonssamarbeidet. Det vil bli enklere å samle ressurser, kompetanse, data, aktiviteter og dermed opptre som en enhet. En slik status kan dessuten skape en mer strømlinjeformet og enhetlig ledelse av alliansene, skriver de.

Peker på universitetenes autonomi

NTNU understreker samtidig at utdanning først og fremst er en nasjonal kompetanse, og skriver at «dette er noe utviklingen av rettslig status for alliansene vil måtte ta opp i seg».

De mener det er viktig at alliansene selv bestemmer om de ønsker en rettslig status eller ikke.

Andre peker på autonomien.

les også

Vil ha 60 «europeiske universiteter», felles grad og studentkort

— Institusjonenes autonomi må ivaretas, samtidig med at allianser må ha en solid base for forpliktende samarbeid, skriver Universitetet i Oslo (UiO), som forøvrig er «positive til at det utredes og prøves ut ulike typer rettslig status for de europeiske universitetsalliansene».

Universitetet i Stavanger (UiS) skriver på sin side at det er viktig at rettslig status «ikke bidrar til å legge ytterligere press på universitetenes autonomi – selve grunnfjellet i høyere utdanning – men heller utvider handlingsrommet og rekkevidden for å skape mer attraktive tilbud i tråd med arbeidslivets behov».

— Det alliansebaserte utdanningstilbudet vil aldri erstatte institusjonenes egne strategier, utdanningsprogram og aktiviteter, men være komplementært og forene ordinære studier og livslang læring, skriver de.

UiS ser samtidig «positivt på at allianser av høyere utdanningsinstitusjoner som ønsker å utvikle et tett og mer integrert samarbeid vil kunne få muligheten til å oppnå en rettslig status».

Flere peker på at det må være frivillig. HVL, som også ser en fare for at en ny ordning kan bli «byråkratisk krevjande og administrativt tungt, og slik ikkje føre oss nærare målet», mener det ikke må bli obligatorisk, men «heller noko som dei alliansane som ynskjer det kan ta i bruk».

Mener fordelene ser ut til å være størst

Også Nord universitet peker på autonomien.

— Å gå mot at allianser får rettslig status kan redusere institusjonenes autonomi, og begrense fleksibilitet og utvikling. Det må også vurderes hvor mange rettslige enheter det er hensiktsmessig å være del av, og det må vurderes om dette kan redusere mangfold og fleksibilitet, skriver de.

Nord mener samtidig rettslig status vil «kunne gi større utviklingsmuligheter for alliansene og bidra til mer langsiktige/permanente samarbeid og gir bedre rammebetingelser for å anskaffe eksterne inntekter».

— Alt i alt ser fordelene med rettslig status ut til å være større enn antatte utfordringer/ulemper, mener universitetet.

les også

Borten Moe om felles europeisk grad: — Vi er avventende tilbakeholden

Ved Universitetet i Bergen (UiB) mener de er ting som må avklares, blant annet «forholdet mellom en slik enhet og universitetene som autonome aktører både nasjonalt og internasjonalt».

— Det er også behov for å avklare myndigheten til denne type enheter, eksempelvis når det gjelder å utstede grader, og hva dette eventuelt vil bety for akkreditering og tilsyn. Et svært viktig hensyn er å unngå å etablere økt administrasjon gjennom et nytt byråkratisk ledd og ytterligere administrative krav og byrder på institusjonene. Dette er utfordringer som må undersøkes og løses før en eventuell utrulling av et slikt initiativ, skriver de.

Mener det må være frivillig

UiT peker på noe av det samme, de mener det vil være «både juridiske, tekniske og praktiske forhold som må adresseres, og eksempler vil være akkreditering av og tilsyn med studieprogram, opptakskrav, felles opptakssystem med integrasjon til universitetenes unike studieadministrative system og hvem vil faktisk eie studiepoengproduksjonen og utstede graden».

— Det akademiske året må også harmoniseres, heter det.

Universitetet i Agder (UiA) mener utprøving av både juridisk enhet og europeisk grad bør begrenses «til noen få pilotprogrammer slik at konseptene kan bli testet, evaluert og justert før en eventuell generell utrulling».

— Alliansene er veldig forskjellige og verdien av både egne juridiske enheter og europeiske fellesgrader kan være høyere for tematiske allianser enn for bredere allianser. Det er derfor viktig at utviklingen av juridiske enheter og felles europeiske grader forblir frivillig, skriver de.

NMBU støtter på sin side ambisjonene om å lage juridisk status, de mener de «i høy grad vil bidra økt og enklere mulighet for samarbeid».

— Dette vil også gjøre det enklere å inngå samarbeidsavtaler om felles internasjonale grader (joint degrees). I tillegg vil kommisjonens langsiktig ambisjoner om felles ressurser og langsiktig finansiering gi mer forutsigbarhet, skriver universitetet.

Spør om merverdien av felles grad

Så hva med innføring av felles europeisk grad?

NTNU viser til at en rekke utdanningsinstitusjoner har uttrykt ønske om dette. Men de mener etablering av dette «er en svært vanskelig og kostbar administrativ oppgave, og eventuelle gevinster må veies opp imot dette».

— Dersom man skal lykkes med å få institusjonene til å engasjere seg i dette arbeidet, må det være en klar merverdi. NTNU har vanskelig for å se merverdien i å etablere en slik grad sett i forhold til den administrative innsatsen dette vil kreve, skriver de.

NTNU legger til at det er mulig at det «vil lette mobiliteten i Europa», men legger til at «en må sikre seg at den europeiske fellesgraden ivaretar alliansenes ambisjoner samtidig som de europeiske kravene til kvalitetssikring av felles utdanningsprogram og institusjonenes autonomi blir ivaretatt».

les også

Europeisk fag­bevegelse advarer mot å harmonisere utdannings­systemene

Også HVL spør om merverdien. De mener også det er uklart hva som ligger i forslaget og hvordan det skal gjennomføres, blant annet med tanke på felles kriterier og tilsyn.

«I tillegg kan ein stille spørsmål ved kva tilleggsverdien av ein europeisk grad er i forhold til dei ordningane vi allereie har, som fellesgrader eller doble grader», skriver de.

Også UiO mener det er uklart hva som ligger i det konkret, men skriver at det er konkrete til at det utredes.

— Også på dette området mener UiO det vil være viktig at samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner i Europa, både innenfor og utenfor europeiske universitetsallianser, må kunne løses på ulike måter. En europeisk grad må derfor har en fleksibilitet ved seg og være frivillig å ta i bruk i de tilfeller den gir et godt virkemiddel for europeisk utdanningssamarbeid, skriver de.

Usikre på gyldighet eller legitimitet

Omfanget av europeiske grader vil være avgrenset, slår UiB fast.

— Majoriteten av våre fagmiljø og studenter vil dermed ikke få et utbytte av denne type grader. UiB er en svært internasjonalt rettet institusjon, med høye ambisjoner på dette feltet og mye mobilitet både for ansatte og studenter. Derfor er det viktig at man utvikler tiltak som bidrar til forenkling i bredden av vår internasjonale virksomhet, reduserer den administrative byrden og gjør internasjonalt samarbeid mer tilgjengelig for alle. Dette er i tråd med ambisjonen om inkludering i Erasmus+-programmet og vi er usikre på i hvilken grad og i hvor stort omfang satsingen på europeiske grader bidrar til dette, skriver de.

UiS mener på sin side at «en europeisk grad og minikvalifikasjoner vil gi muligheter for mer individualiserte læringsløp og øke fleksibiliteten innad i tradisjonelle studieprogram så vel som for folk i arbeidslivet sammen med minikvalifikasjoner og digitale kompetansepass».

— UiS ser imidlertid ikke på europeisk grad og fleksible læringsveier som noe som skal erstatte det eksisterende utdanningstilbudet, men som noe som kan komplementere og berike våre egne utdanninger. Det har potensial til å øke relevansen og attraktiviteten til utdanningstilbud ved norske institusjoner, og bidra til kvalitetsutvikling i alle våre utdanninger ved å fungere som rollemodell, mener de.

UiT spør om gyldigheten. En slik grad «vil være et middel for å oppnå Bologna-målet med sømløst europeisk samarbeid», mener de.

— Nasjonale barrierer fjernes, men hva med rammeplanstyrte nasjonale studieprogram. Vi er også usikre på hvilken gyldighet eller legitimitet en europeisk grad vil ha vil ha i Norge, eller de øvrige EU-/EØS-landene, skriver UiT.

— Tungrodd og ressurskrevende

OsloMet mener det det først og fremst framstår som «ønske om å etablere et kvalitetsstempel på europeisk nivå».

— Hvorvidt dette kvalitetsstempelet i seg selv bidrar til å tiltrekke seg studenter og ansatte fra land utenfor Europa, og hva dette i seg selv skal gi av merverdi, fremstår som noe mer uklart. Det foreligger allerede initiativer her som det kunne være naturlig å bygge videre på, skriver de.

Nord universitet peker på at det allerede er «mange virkemidler og ordninger i EU for alliansebygging og samhandling på gradsnivå». De mener «en styrking av dette, med tydeligere rammer og reguleringer, kan bidra til lavere terskel for samhandling, dersom gevinsten for studenter, undervisere/forskere og institusjoner er god nok faglig og kulturelt».

— På den andre siden oppleves EU-byråkratiet ofte tungrodd og ressurskrevende, og ytterligere nye krav og reguleringer kan med det virke mot sin hensikt. De mindre institusjonene har ofte ikke ressursene som kreves. Ad. europeisk grad så fremstår det noe uavklart hvordan dette kan/skal organiseres rent praktisk og hva som vil kreves av det enkelte land og den enkelte institusjon, skriver de.

Etterlyser mer vekt på forskning og innvasjon

I innspillene stiller også flere institusjoner spørsmål ved vektleggingen av utdanning.

— En strategi som utgir seg for og har ambisjoner om å være en helhetlig strategi for universitetene i Europa, må inkludere forskning og innovasjon i mye større grad enn det som er tilfellet, skriver NTNU.

De legger til at det «ser ut til å være en trend at universitetene defineres som utdanningsinstitusjoner» og at det er «problematisk gitt at universitetenes samfunnsoppdrag er knyttet til utdanning, forskning og innovasjon i samspill».

UiB mener strategien i større grad burde ha «understreket betydningen av åpen, nysgjerrighetsdrevet og fremragende forskning, og en mer helhetlig tilnærming til universitetenes samfunnsbidrag».

Også Norges Handelshøyskole (NHH) er inne på dette, et «sentralt punkt i både nasjonal og europeisk policy-utvikling de seneste årene har vært å fostre en sterkere kobling mellom forskning og utdanning», skriver de og fortsetter:

— I en strategi for europeiske universiteter kunne man derfor vente initiativer som bygger opp under dette samspillet. Forskning og innovasjon er imidlertid i liten grad omtalt, og ingen av flaggskipinitiativene har dette som mål.

NHH advarer også mot ensretting.

— Kommisjonen understreker i sin kommunikasjon av strategien at alle initiativer er frivillige, og at allianser av institusjoner ikke skal tvinges til å gå inn i rettslig status eller tilby felles europeiske grader. Samtidig kan det forventes at den store oppmerksomheten omkring disse sterkt profilerte tiltakene fra myndighetene som tildeler midler vil føre til at mange vil vurdere å følge opp i egne allianser. Dette kan etter vårt syn føre til en uheldig ensretting totalt sett, fordi svært mye oppmerksomhet og ressurser kommer til å gå til å forsøke å få til akkurat dette, skriver de.

De mener samtidig at selv om rettslig status og en europeisk grad «i seg selv kan medføre mer byråkrati og noe mer omstendelige prosesser, så er dette likevel ikke noe vi kan velge bort».

— Her er veien vel så viktig som målet, og NHH ønsker å kunne ta del i denne utviklingen på lik linje som våre partnere i Europa, skriver de.

— På linje med norske prioriteringer

Universitets- og høgskolerådet (UHR) mener «strategien er på linje med norske prioriteringer i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning og andre relevante styringsdokumenter».

— Det er behov for å utrede nærmere mulighetene for utvikling av en europeisk grad, og det juridiske rammeverket for universitetsalliansene (juridisk status). UHR er positive til at Norge støtter denne utredningen, med sikte på å utvikle mer fleksible og innovative samarbeidsformer. Det er viktig at dette eventuelt blir et frivillig virkemiddel som institusjonene og alliansene kan benytte seg av, og ikke en tvangstrøye, skriver de.