Etter korona skal vi bli bedre på å vende nesen utover

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I dag behandles stortingsmeldingen om internasjonal studentmobilitet i Stortinget. Det er kanskje litt selvmotsigende å både legge frem, og behandle, en stortingsmelding med tiltak for at flere skal reise ut når det siste året har vært preget av stengte grenser, sosiale nedstengninger og anbefalinger om å reise minst mulig. Men vi skal tilbake til normalen, og når vi kommer dit skal vi bli enda flinkere på internasjonal studentmobilitet enn vi har vært.

Det er et gode at vi på tvers av partilinjer deler tanken om at kunnskap er global, og at utdanning og forskning må utvikles i samspill med gode fagmiljøer i utlandet. Internasjonalisering er ikke bare viktig for kvaliteten på utdanningen og forskningen, det er også avgjørende for Norges evne til omstilling, innovasjon, verdiskaping og samfunnsutvikling.

Som en liten og åpen økonomi er vi helt avhengig av handel med resten av verden. I 2019 eksporterte vi varer for 904 milliarder kroner, og importerte for 700. Vi handler mest med EU, men også Kina og USA er viktige. For å ta et eksempel er Tyskland det landet vi importerte flest personbiler fra i 2019.

les også

Studentene fornøyd med at utveksling blir hovedregel

Med det som bakteppe er det et paradoks at norske studenter i liten grad ser utover verden når de skal utdanne seg. Andelen som reiser ut har ligget stabilt på 16 prosent de siste årene, og det er store variasjoner mellom universitetene og høyskolene.

Målet med mobilitetsmeldingen er at vi skal bli mer internasjonale. Flere studenter skal ta hele eller deler av graden sin i utlandet. Vi skal tenke mer strategisk rundt hvor studentene reiser og hvilke land vi tiltrekker oss studenter fra. Også skal vi sørge for at de som av ulike årsaker ikke kan reise ut skal få et internasjonalt preg på utdanningen sin her hjemme.

For det første skal vi ha tydeligere forventninger til universitetene og høyskolen. De må jobbe strategisk med å etablere gjensidig og langsiktig samarbeid med utenlandske institusjoner. De må integrere internasjonalisering i alt de gjør og de bør inngå felles avtaler om utveksling seg imellom.

For det andre skal vi gjøre det enklere for flere å reise ut. Mange studenter trekker frem er at det er usikkert om de får godkjent emnene de har tatt i utlandet i graden hjemme. Derfor må institusjonene organisere utdanningene på en slik måte at det er tydelig for studentene når det passer å dra på utveksling. De bør også tilby forhåndsgodkjente emnepakker som slik at studentene på forhånd vet at de får godkjent utdanningen sin når de kommer hjem.

Vi vil også gjøre utveksling til hovedregelen på sikt. Det betyr at du istedenfor å melde deg på utveksling, må du melde deg av. Det skal fortsatt være frivillig men vi tror det å snu systemet på hodet vil få flere til å vurdere utenlandsmulighetene.

For det tredje vil vi vri på studiestøtten slik at flere reiser til nettopp prioriterte land. I dag er det for tilfeldig hvilke land norske studenter reiser til og det reflekterer i liten grad Norges prioriterte og viktigste samarbeidsland verken innenfor kunnskap eller næringsliv. Og for få drar til ikke-engelskspråklige land.

les også

Studentmobilitet: Utfordringer og paradokser i krisenes tid

For det fjerde vil vi gi uttelling i finansieringssystemet også for kortere utvekslingsopphold. Det er et mål at de fleste studentene bør dra på studieopphold på over tre måneder, men kortere utveksling er bedre enn ingen utveksling og slike opphold kan inspirere til lengre opphold senere. Denne endringen er spesielt viktig for profesjonsutdanningene.

Og for det femte vil vi være mer strategiske på hvilke studenter vi rekrutterer til norske institusjoner. I dag er det for tilfeldig hvilke land de utenlandske studenter i Norge kommer fra. Andre land har i lengre tid ført en bevisst politikk på hvem de tiltrekker seg, og det særlig av to grunner; det styrker kvaliteten på deres egen utdanning og man tiltrekker seg nødvendig kompetanse. Vi vil derfor etablere en arbeidsgruppe som skal foreslå hvordan vi skal profilere Norge som kunnskapsnasjon i utlandet og hva slags internasjonale studenter vi ønsker å tiltrekke oss.

Gjennom Bolognaprosessen har vi forpliktet oss til at 20 prosent av studentene skal ha hatt et studie- eller praksisopphold i utandet. I regjeringens kvalitetsmelding satte vi oss et enda høyere mål. Vi vil at 50 prosent av norske studenter skal reise ut, og det er ambisiøst når vi nå ligger på 16 prosent.

Med andre ord har vi et stykke igjen før vi når de felles målene våre. Men norsk arbeids- og næringsliv trenger flere flinke folk som har internasjonal erfaring i et globalisert arbeidsmarked. Og ikke minst trenger både koronapandemien og klimakrisen at vi samarbeider mer om forskning og utdanning på tvers av landegrensene.