Ett år alene og situasjonen er alvorlig

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

STUDENTHELSE| Etter månedsvis med dugnad begynner endelig lyset i enden av tunnelen å skinne stadig sterkere. Nettopp derfor er det ualminnelig viktig å minne om at denne dugnaden avløses av en ny.

Nylig var jeg på en sosial sammenkomst hvor jeg møtte et par-tre karer for første gang. Historien en av guttene kunne fortelle gjorde sterkt inntrykk på meg.

Sommeren 2020 flyttet han fra Østlandet for å studere i Bergen. Full av forventning skulle han for første gang bli student. Attpåtil i Kongerikets vakreste og beste studentby.

Møtet med Bergen ble dessverre veldig annerledes enn han hadde sett for seg.

Uten en ordinær fadderuke ble det vanskelig å knytte sterke bånd til de nye medstudentene. Uten forelesninger, seminarer og de alminnelige møteplassene ble det krevende å finne alternative sosiale arenaer. Koronarestriksjonene gjorde det vanskelig å oppsøke nye miljøer. De digitale møteplassene har kanskje fungert tålelig for de av oss som har kunnet pleie allerede etablerte relasjoner. Vanskeligere har det vært for de som har vært avhengig av disse arenaene for å etablere nye.

Min nye venn kunne fortelle at han hadde forsøkt så godt han kunne, men at det liksom ikke hadde blitt noe av.

Han hadde ikke funnet seg et miljø, og følte seg ofte ensom. Han hadde gledet seg til å bli en del av et miljø. Til å kunne delta i et fagfellesskap, og til å kunne avslutte en lang dag på lesesal med en øl i gode venners lag.

Slik ble det ikke.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Motivasjonen til å forsøke å finne seg et sosialt miljø sank etter gjentatte skuffelser. Dag ut og dag inn ble tilbragt på den lille hybelen, akkompagnert av skolebøker, en tekopp og litt summing fra radioen. Heldigvis klarte han som regel å holde de tyngste tankene på en armlengdes avstand, men hans sorte hund var aldri langt unna der inne på den trange hybelen, for å låne Sir Winston Churchills treffende formulering.

Debatt ● Erlend Hermansen

Vår psykiske helse blir ikke bedre av pandemiens slutt

Omsider hadde det etter et snaut år begynt å se litt lysere ut. Han hadde endelig klart å knytte noen kontakter, og derfor møtte han da stadig flere nye mennesker. Erfaringene preget han fortsatt, måtte han erkjenne, men han følte han var på et langt bedre sted nå enn han hadde vært for noen uker tilbake.

Å fortelle en slik historie krever mot.

Mennesker er sosiale dyr. Det å kunne omgås hverandre er viktig for både selvfølelsen og psyken, men det er også viktig for vår egen opplevelse av vellykkethet. Å innrømme at man er ensom er ikke lett, det oppfattes av en selv som en innrømmelse av et nederlag.

Historien underbygges av de alarmerende funnene i Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) som ble lagt frem for noen uker tilbake. En av fire studenter har hatt selvmordstanker, og over halvparten av studentene er ensomme.

Situasjonen er alvorlig.

Mitt håp er at de studentene som har hatt liknende opplevelser dette året kan hente inspirasjon i at det omsider løste seg for min nye venn. Budskapet er viktig: Det blir bedre.

Kjennskapen til denne og liknende historier forplikter. Nå er tiden for å strekke ut en hånd til menneskene rundt oss, også de som ikke tilhører den indre krets til vanlig. De av oss som engasjerer oss i politiske organisasjoner må stå på for å inkludere flere i disse fellesskapene. Det samme gjelder de som er aktive i idrettslag, korps og menigheter.

Vi ser kanskje enden på koronadugnaden, men dette kan ikke bli et hvileskjær. En minst like viktig dugnad må iverksettes, og den handler om inkludering

studenters helse og trivsel

15 prosent av studentene sier de har hatt selvmords­tanker