Er forskningen fri når den patenteres?

«Kreftforsker: - Jeg kan ikke si hva vi har funnet».

Slik lyder tittelen på en fersk NRK-artikkel om funn fra forskningsfartøyet til UiT Norges Arktiske Universitet. Råstoff fra havet har blitt analysert, og i en slektning til brennmaneten har forskerne kanskje funnet noe som kan bli en ny brystkreftmedisin.

Men forskerne har ikke patentert enda. Derfor kan de ikke si så mye mer enn det. For som Forskningsrådet skrev på nettsida si i mai, «Husk alltid patentering før publisering». Det er ikke vanskelig å forstå forskerne, dette er systemet politikerne og universitetene har bestemt at de må forholde seg til. Men saken illustrerer klart og tydelig spenningene mellom vitenskapelige idealer om åpenhet og deling av resultater gjennom publisering – og hemmelighold på grunn av patentering. Det er ikke tilstrekkelig å avfeie problemstillingen ved å vise til at det publiseres senere. Det er noe som skurrer her, det er noe som står på spill. Vår forståelse av fri og uavhengig forskning blant annet. Og betydningen av at noe forskning er offentlig finansiert, med det formål at kunnskapen skal komme offentligheten til gode. Med patentet gis noen eksklusivt eierskap til et stykke kunnskap. Kunnskapen blir en vare, til salgs på et marked.

For hva skjer når forskerne patenterer? Selger de rettighetene videre til et legemiddelfirma? Blir en eventuell medisin tilgjengelig for alle, eller bare oss som har mye penger? Må vi betale for dette to ganger? Først for grunnforskninga, og så for produktet?

Sannheten er at vi er veldig dårlige til å regulere dette. Her i Norge, og ellers i verden. Norge hadde ambisjoner om å være ekstra etiske i sin omgang med patenter. Vi har innført en rekke tiltak som skulle sikre streng praksis, men de tas ikke i bruk. Kunnskapsdepartementet har vært inne på å lage nasjonale prinsipper, men det ble aldri noe av. De patentetiske ambisjonene har falt fullstendig i fisk. Kanskje var de ikke så genuine til å begynne med heller.

Det jobbes målrettet for å endre universitetskulturer så forskere skal tenke patenter, ikke publisering. For vi skal være med på biotek-festen vi og. Som så mange andre ting, er dette den nye oljen. I denne fortellingen er patentet den beste måten å sørge for at den offentlig finansierte forskningen blir brukt. Og plutselig er antall patenter en indikator som kan svare på spørsmålet om hva det forskes på i Norge, i Forskningsbarometeret 2018.

Det er ikke nødvendigvis galt i seg selv å patentere. Men det er galt å la systemet seile sin egen sjø, fordi det er så fryktelig vanskelig å sette seg inn i, eller fordi «sånn-er-det-bare». Flere forslag ligger på bordet til hvordan endre systemet, og regulere bedre. Kunnskapsdepartementet og Forskningsrådet bør se på sin omgang med patenter som indikator, mål og krav.

Men det er universitetene som virkelig bør på banen. De universitetene som hegner om den frie og uavhengige forskningen og sin særegne status i samfunnet.​

(Kommentaren er først trykket som leder i bladet Forskningsetikk nr 2/2018.)