Debatt ● Krogh og Tandberg
Etablering av universiteter er også politikk
Forslaget om å flytte beslutningsmyndigheten om institusjonsakkreditering fra regjeringen til Nokut, er uklokt, mener Christen Krogh og Ina Tandberg.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ekspertgruppen for akkreditering av universiteter og høyskoler leverte sin rapport til regjeringen 9. januar, og forslaget er sendt på høring. Mange av forslagene er gode. Samlet sett utgjør de en forenkling og en opprydding som bringer kriteriene for hva det er å være et universitet i Norge nærmere land vi samarbeider mye med. Forslaget om å flytte beslutningsmyndigheten om institusjonsakkreditering fra regjeringen til Nokut, er imidlertid uklokt av flere grunner.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
For det første mener ekspertgruppen at en beslutning om universitetsakkreditering bør være faglig, og at politikkens rolle bør begrenses til å fastsette kriteriene. Vi er selvfølgelig enig i at faglige kriterier må ligge til grunn for vurderingene. Det viktigste spørsmålet er hvilket beslutningsnivå som gir den største legitimiteten. Mange politiske beslutninger tas på grunnlag av faglige, uavhengige vurderinger og råd, uten at det gjør beslutningene i seg selv mindre politiske. Kriteriene for å oppnå universitetsstatus er både kvantitative og kvalitative. De kvalitative kriteriene krever godt skjønn når de skal vurderes og universitetsakkreditering er av svært stor betydning for de institusjonene som søker det. Dette taler for å beholde demokratisk kontroll over beslutningen. Kunnskap er under press på mange områder og det blir stadig viktigere at universiteter har legitimitet og tillit i befolkningen, og ikke bare blant andre universiteter.
Ekspertgruppen begrunner også forslaget om flytting av beslutningsmyndigheten med at det ikke lenger er en nasjonal og historisk begivenhet å akkreditere nye universiteter, da vi allerede har så mange. Norge har ti universiteter som er etablert over en tidsperiode på over 210 år. Seks har kommet til de siste 20 årene og kun to nye har kommet til de siste ti årene. Universiteter er nasjonsbyggende, og har et viktig samfunnsoppdrag med å utdanne befolkningen og utvikle ny kunnskap. Det er nettopp derfor det var så viktig for den norske interesser å få et universitet på egen grunn da Det Kongelige Fredriks Universitetet ble vedtatt etablert i 1811. Det var også nasjonale og historiske begivenheter da Vestlandet fikk sitt universitet i Bergen i 1946, og Trøndelag og Nord-Norge fikk sine universiteter i 1968. Det vil også være historiske begivenheter den dagen Innlandet får universitet eller Norge får sitt første private universitet, fordi det handler om demokratisering av landet vårt og utbygging av kunnskap og utdanningstilbud til befolkningen. Det gir politikken en fortsatt viktig rolle i utviklingen av en universitets- og høyskolesektor for fremtiden, med institusjonsakkreditering som et viktig virkemiddel.
Nokut har allerede i dag mye makt i akkrediteringsarbeidet. De vedtar Studietilsynsforskriften, én av to forskrifter som regulerer universitetsstatus og institusjonsakkreditering. Videre behandles en universitetssøknad først av Nokuts administrasjon som avgjør om den er klar for vurdering av sakkyndig komité. Den sakkyndige komitéen vurderer så søknad og dokumentasjon, og gjennomfører institusjonsbesøk, før den uttaler seg om kriteriene er oppfylt. Basert på denne vurderingen vedtar styret i Nokut om de anbefaler endret institusjonskategori. Dersom vedtaket er positivt, kan institusjonen sende sin søknad til Kunnskapsdepartementet og få besluttet universitetsstatus av regjeringen.
I dette arbeidet vil det være skjerpende for Nokut å vite at en akkrediteringssak skal behandles politisk før den vedtas. Hvis Nokut også får siste ordet på selve akkrediteringen får vi en situasjon der én institusjon får tilnærmet all makt til å etablere nye universiteter, med de langsiktige konsekvenser det har for utvikling av nasjonale kunnskapsstrukturer. Vi mener dette ansvaret er for viktig til å overlate til én institusjon.
Vi har heller ikke oppfattet at det har vært omstridt eller diskutert at regjeringen fatter beslutning om universitetsstatus, og det kan se ut som ekspertutvalget med sitt forslag om å flytte beslutningsmyndigheten til Nokut har foreslått en løsning på et teoretisk problem.
Ekspertgruppens ønske om effektivt arbeid deler vi, men en saksbehandlingstid på en snau måned, som Kunnskapsdepartementet og Kongen i statsråd brukte da OsloMet ble universitet i 2018, bør være verdt ventetiden for å kunne beholde en demokratisk akkrediteringsprosess.
