Debatt

Et særdeles umedgjørlig problem

Koronapandemien er som klimautfordringene: de skaper «super wicked problems», som vi sier på fagspråket.

Politikere og fagmyndigheter har fått særdeles umedgjørlige problemer i fanget, noe de ikke er vandt med å hanskes med, skriver innleggsforfatteren. Her er helsedirektør Bjørn Guldvog, helseminister Bent Høie (H) og folkehelsedirektør, Camilla Stoltenberg fra en av flere pressekonferanser den siste tiden.
Politikere og fagmyndigheter har fått særdeles umedgjørlige problemer i fanget, noe de ikke er vandt med å hanskes med, skriver innleggsforfatteren. Her er helsedirektør Bjørn Guldvog, helseminister Bent Høie (H) og folkehelsedirektør, Camilla Stoltenberg fra en av flere pressekonferanser den siste tiden.
Publisert

Noen ganger står samfunnet overfor problemer som er umedgjørlige, eller som vi sier i fagspråket, de er «wicked problems». Covid-19 har påført oss et slikt: Kunnskapsgrunnlaget er ufullstendig eller motsetningsfylt, saken involverer mange aktører med ulike situasjonsoppfatninger og meninger, alle mulige løsninger er usikre, og problemet er viklet inn i komplekse og uoversiktlige systemer uten sentral styring.

Koronakrisen kjennetegnes av det som er typiske egenskaper for problemer som er umedgjørlige - «wicked». Fem av disse er særlig tydelige:

(1) Problemene er vanskelige å avgrense. Selv om den utløsende faktoren er kjent, er konsekvensene uoverskuelige. Nå ser vi at krisen slår inn i nesten alle sektorer i samfunnet; helsevesenet, utdanningssystemet, detaljhandelen, servicenæringene og industrien.

(2) Alle umedgjørlige problemer er unike og representerer ukjente utfordringer. Det har riktignok være pandemier tidligere, slik som Spanskesyken, men ingen av dette omfanget i nyere tid og i et globalt samfunn der «alt henger sammen med alt».

(3) Fordi problemet er nytt og har andre virkninger enn det vi har opplevd før, finnes det ingen entydige eller velprøvde løsninger. Det kan heller ikke løses gjennom etablerte, rasjonelle beslutningsprosedyrer. Dette illustreres tydelig ved at ulike eksperter kommer med ulike råd, ved at kursen legges om underveis, og ved at ulike land og regioner velger ulike tilnærminger.

(4) Av dette følger at løsningene som velges ikke er riktige eller gale, men bare gode eller dårlige. Løsningene kan heller ikke prøves ut gjennom eksperimenter eller i liten skala. Først om noen måneder, når det hele er over, kan vi vurdere om det var Sveriges eller Norges eller Kinas tilnærming som ga det beste resultatet.

(5) Alle forsøk på løsninger kan ha uoverskuelige og irreversible konsekvenser. Når vi stenger ned store deler av den økonomiske aktiviteten, vet vi ikke hvordan dette kan endre måten samfunnet fungerer på, verken på kort eller lang sikt. Kanskje vil noen næringer og arbeidsplasser aldri komme tilbake? Dette er «Catch 22»- syndromet i «wicked problems»: For å finne ut av problemet må en prøve ut løsninger, men alle løsninger som prøves ut er kostbare og kan gi store negative konsekvenser, som igjen kan gi opphav til nye umedgjørlige problemer.

Nå finnes det ingen oppskrift. Ingen ekspertise som kan være sikre på hva som er best.

Per Morten Schiefloe, forsker ved NTNU Samfunnsforskning

Faglig er teoriene om «wicked problems» beslektet med kompleksitetsteori, der utgangspunktet er at relasjonene mellom fenomener er dynamiske, og at små hendelser i innledende faser kan gi uoverskuelige konsekvenser. Dette omtales ofte som «sommerfugleffekten». Her var sommerfuglen et virus som tok veien fra en flaggermus til et enkeltmenneske på et matmarked i Kina.

Politikere og fagmyndigheter er ikke vant til å hanskes med umedgjørlige problem. Det de vanligvis står overfor, er medgjørlige problem – «tame problems». Slike håndteres oppskriftsmessig gjennom en stegvis utrednings- og beslutningsprosess, der en samler informasjon, analyserer, vurderer konsekvenser og finner løsninger. Slike medgjørlige problemer er klart definerte og tilhører en klasse av lignende fenomener som en kan hente erfaringer fra. De åpner for et begrenset antall løsninger, og de avsluttes når løsningen er implementert. Disse problemene håndteres derfor av eksperter innenfor det aktuelle fagområdet, som forsyner de politiske systemene med utredninger og alternativer. Politiske ledere kan så veie mulige løsninger opp mot ideologiske forutsetninger og andre hensyn, og fatte beslutninger ut fra det.

Nå finnes det ingen oppskrift. Ingen ekspertise som kan være sikre på hva som er best. Ingen løsning som en ut fra erfaring eller vitenskap vet er riktig eller gal.

I en drøfting av det globale samfunnets manglende evne til å håndtere drivhuseffekten og klimautfordringene har forskere introdusert begrepet «super wicked problems» for å beskrive utfordringer som, i tillegg til å være umedgjørlige, ikke er begrenset verken i tid eller rom. Vi kan kalle dem «særdeles umedgjørlige». Slike utfordringer har ytterligere fire kjennetegn.

(1) Det haster å løse dem – «time is running out».

(2) Det er ingen klare skiller mellom de som forårsaker problemene og de som må løse dem. Det er menneskers individuelle atferd som forårsaker at viruset spres, samtidig er individuell atferd en forutsetning for å hindre spredning.

(3) Det er ingen sammenheng mellom årsaksnivå og styringsnivå. Mens pandemien er en utfordring på globalt nivå, er det nasjonalstatene og regionene som må håndtere problemene. Det finnes ingen global autoritet med makt og myndighet.

(4) Det politiske systemet opererer med korte tidshorisonter og prioriterer umiddelbare goder fremfor langsiktige gevinster. Samfunnssikkerhet og beredskap koster, men vises ikke, og gir heller ikke politisk uttelling, så lenge ingen ting skjer.

Pandemier er ikke ukjente hendelser. Både sannsynligheter, forløp og helsemessige konsekvenser er tydelig beskrevet, både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Det som det ikke har vært mulig å forutse, og kanskje heller ikke å forberede seg på, er de økonomiske og sosiale effektene av en langvarig global pandemi.

Myndighetene har fått et særdeles umedgjørlig problem i fanget.