Et oppgjør med strukturell diskriminering i finansiering av helseforskning?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

FORSKNINGSFINANSIERING| Innvandrere utgjør 18,6 prosent av den norske befolkningen under 18 år. Mange innvandrerbarn i Norge er overrepresentert i offisielle statistikker på fattigdom, sosial ekskludering og kriminalitet. Sammenlignet med nordmenn vokser eksempelvis en høyere andel innvandrerbarn opp i husholdninger med vedvarende lav inntekt, henholdsvis 5,8 prosent og 37,7 prosent i 2018. Unge med innvandrerbakgrunn har også lavere sannsynlighet for å fullføre videregående opplæring og rapporterer i større grad psykiske helseplager.

les også

Hver fjerde unge utenlandske forsker har opplevd diskriminering

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Videre er en høyere andel innvandrerbarn, og spesielt første generasjons innvandrere (51,8 per 1000), mottakere av barneverntjenester sammenliknet med ikke-innvandrerbarn (25,1 per 1000).

Likevel finnes det enkelte innvandrergrupper der deres barn gjør det bedre på disse indikatorene enn både andre innvandrerbarn og etnisk norske barn. Forskningen viser for eksempel at vietnamesiske barn rapporterer bedre psykisk helse, og at en høyere andel blant dem både fullfører videregående, fortsetter med høyere utdanning, samt deltar i arbeidsmarkedet. Videre er det også store forskjeller i helse innad i de ulike minoritetsgruppene. Det er imidlertid knapt med longitudinelle studier som tar for seg de underliggende årsakene og mekanismene som fører til disse forskjellene, både mellom og innad de ulike gruppene.

I løpet av noen år har imidlertid flere forskningsprosjekter som for det meste bruker data fra den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa), Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT-studien), samt sentre for fremragende forskning (for eksempel PROMENTA ved Universitetet i Oslo, og Senter for fruktbarhet og helse ved Folkehelseinstituttet) fått over 200 millioner kroner i tilskudd til å studere årsaker, utvikling og ulikhet i helse og relaterte problemer.

Dessverre er det ingen av disse sentrene og longitudinelle studiene (for eksempel MoBa eller HUNT) som inkluderer innvandrerfamilier og barn med innvandrerbakgrunn i utvalgene. Selv når slik forskning er tilgjengelig, representerer innvandrerbarn enten en andel som er for liten til å trekke gyldige konklusjoner - eller de inneholder ikke innvandrer-spesifikk informasjon - siden designet for studiene ikke var innrettet for dette formålet opprinnelig. Dette fraværet av evidens utgjør en stor barriere for utviklingen av effektive integrerings- og helsefremmende strategier for innvandrerbefolkningen i Norge spesielt, og innvandrermottakende samfunn generelt.

For å fylle de overnevnte kunnskapshullene om innvandrerbefolkningen og barn av innvandrere mer spesifikt, har jeg begynt å utvikle et forskningsprosjekt. Jeg har etablert et konsortium med ledende forskere, både nasjonalt og internasjonalt, og søkt om forskningsstipend fra Norges forskningsråd i 2020. Støttesøknaden har fått en veldig god evaluering, tross noen mindre merknader i 2020. Søknaden ble revidert ved å innlemme kommentarene vi mottok i 2020 og søkte igjen i 2021.

Dessverre har prosjektsøknaden på innvandrerbarn blitt avvist gang på gang, og jeg sitter dermed med spørsmålet: Er det ikke Forskningsrådets mandat å sikre at forskningsmidler skal tildeles for å lindre strukturell ulikhet i kunnskapsproduksjon? Kan det være relatert til strukturell skjevhet eller diskriminering i fordeling av forskningsmidler?

Jeg anmoder om å minske skjevheten i middelfordeling til forskning på majoritets- og minoritetsbefolkningen. En god strategi ville vært en obligatorisk inkludering av innvandrere i et hvilket som helst forskningsprogram/prosjekt som skal omfavnes i den nasjonale forskningsstrategien, ettersom ekskludering av innvandrere ikke er lovlig, etisk eller vitenskapelig akseptabelt.

Dette har blitt implementert med suksess i USA: en handlingsplan som forskere har etterspurt at skal inkludere et perspektiv på etniske minoritetsgrupper, samt kvinner, med mindre det finnes vitenskapelige grunner til ikke å gjøre det. Dette vil garantere at vi unngår å utelukke innvandrere fra forskning (spesielt i kliniske studier), øke deltakelsen av etniske minoriteter i forskning, og til slutt bidra til å redusere helseforskjeller og fremme helse for alle. Denne typen handlinger må innføres for å redusere ulikheter i fordelingen av forskningsmidler i Norge.

les også

Foreslår enkle grep for å få flere kvinnelige toppforskere