Et hav av muligheter

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Bærekraftig forvaltning og bruk av verdens hav er avgjørende for framtida. Havet er både nasjonalt og internasjonalt, det springer ut av vår egen kyst og omfatter samtidig hele verden. Forvaltning av havet handler om alt havet rommer, men også om internasjonal politikk, om lov og rett, om økonomi og kultur. Universitetet i Oslo har lang tradisjon med forskning i og på hav i hele bredden av vår fagportefølge. Dette engasjementet er mer påkrevd enn noensinne. Skal vi løse våre store felles bærekraftsutfordringer må vi jobbe både disiplinært og på tvers av fag og sektorer.

Under et seminar om havforvaltning sammen med Arctic Frontiers våren 2019 spurte vi «Er havnasjonen Norge verdensmester på havforvaltning»? Svaret ble langt på vei ble ja, men som flere av innlederne pekte på er kanskje parallellen til skisporten relevant. Ja, vi er blant de beste, men det er kanskje fordi det er få påmeldte i konkurransen? Når det gjelder hav gir denne manglende interessen grunn til bekymring.

Havområdet vårt er seks ganger større enn fastlandet. I dag jobber mer enn 200.000 nordmenn innenfor olje, sjømat eller maritim næring, og bidrar til at det skapes verdier for nær 500 milliarder kroner årlig. Daniel Bjarmann-Simonsen, statssekretær i Nærings- og fiskeridepartementet, lot det være liten tvil om hva Norge skal leve av i fremtida: «Havet!» Men som professor Nils Christian Stenseth sa i sitt innlegg, «Kunnskap om havet er helt avgjørende for at vi skal kunne leve av det.»

Kunnskap om havet har UiO bidratt til å fremskaffe helt tilbake til universitetets spede begynnelse. Linjene kan trekkes tilbake til 1893, til «Fram»- ekspedisjonen, ledet av UiOs egen Fridtjof Nansen. Historien minner oss om hvor lite av havets hemmeligheter som var kjent for oss for bare litt over 100 år siden.

21. desember 1893 slapp de loddlina i Polhavet for å måle havdybden. Den sank og sank - og sank og sank, og etter 2100 meter måtte de gi opp uten å ha nådd bunnen. Etter å ha skjøtet sammen det de hadde av tauverk om bord prøvde de på nytt, men ikke engang da nådde de bunnen, på 3400 meter. Ingen hadde forutsett at havet var så dypt. Den dypeste kjente dybden i Polhavet var 150 meter.

For Nansen ble denne oppdagelsen en sterk tankevekker. Han skjønte hvor lite kunnskap vi hadde om havet, til tross for at det meste av planeten vår er hav. Han forstod at havet ikke bare er viktig for mat og for transport, men for planetens temperaturregulering. Gjennom systematiske observasjoner studerte Nansen varmeopptak i snø og is. Dette var altså nesten 100 år før klimadebatten for alvor på nytt vendte blikket mot polare strøk.

Selv «hoben», skrev Nansen i dagboka si i år 1900, «de som ikke kunne skjønne nytten av denne type forskning, ville kanskje en dag forstå at kunnskapen om temperaturene, strømforholdene, saltgehalten og havbunnene ville bli viktig.» Det var vanskelig å se inn i framtida, skrev han, men kanskje ble det slik at også folk flest en dag kom til å sette pris på «at vi kjender årsagerne til vekslingerne i jordens klimater».

Det fikk han til slutt rett i.

Men, som også Nansen så, handlet havforvaltning ikke bare om marinbiologi og oceanografi. Da Nansen og Helland-Hansen utga boken «The Norwegian Sea» i 1909 var det et sterkt bidrag til at begrepet Norskehavet fikk et internasjonalt gjennomslag. Forskningen var betydningsfull for en ung nasjon og Nansen inspirerte til en kurs for Norge som vendte blikket bort fra Sverige, mot havet, og mot nordområdene. Vår kunnskap om havet, om sammenhenger og forvaltning var viktig for at vi etterhvert sikret oss eiendoms- og forvaltningsrett over store og verdifulle havområder.

Havet spiller ikke noen mindre rolle i dag. Særlig Nordområdenes globale og strategiske betydning har økt de siste 20 årene. Teknologiske, miljømessige, geopolitiske og forvaltningsmessige utfordringer står i kø. Akselererende klimaendringer åpner for økt økonomisk aktivitet i sårbare områder, både skipsfart, fiske, turisme og olje, gass og mineralutvinning. Samspillet mellom mennesker, kultur og natur i det høye nord påvirkes av klima, men også av kappløpet om ressursene. Begrepet bærekraft blir plutselig veldig konkret når det ses med nordområdene som linse. Det bor fire millioner mennesker i Arktis, deriblant 40 ulike urfolksgrupper. Når permafrosten tiner eroderer jorda. Det får konsekvenser for bosetningene, den økologiske balansen og det arktiske matfatet.

Det er bare rett og rimelig at regjeringen nå har lagt fram en nasjonal satsning på Havforskningstiåret. Vi trenger å forvalte havet og havets ressurser på en bærekraftig måte. Da trenger vi også å forstå havet. Slik sett er det overraskende og litt trist at denne satsningen poengterer at Havforskningstiåret ikke dekker all havforskning. Grunnleggende og nysgjerrighetsdrevet havforskning faller utenfor. Dette er et tema som krever videre debatt. Tanken om at havet er tilstrekkelig forstått til at det kan forvaltes med klokskap rimer dårlig for eksempel med Lise Øvreås foredrag under Det Norske Vitenskapsakademiets årsmøte forrige uke. Havet er fortsatt på mange måter et mysterium. Vi trenger kunnskap. Vi trenger nysgjerrighet.

Men i dag er mitt budskap likevel at vi har mer enn nok kunnskap til at vi med sikkerhet kan si at vi må redde havet for den trusselen plastsøppel utgjør. Det krever handling. Det krever aksjoner som den WWF fronter. Jeg vil si takk til WWF, takk til TV-aksjonen og takk til alle frivillige. Og så er min oppfordring til alle: gi så det monner. Det handler om muligheter. Fremtidige generasjoners muligheter.