Debatt espen d. h. olsen

Et forsvar for det levende universitetet

Et levende universitet trenger studenter og forskere som er til stede og sammen utgjør en kunnskapsfellesskap, skriver Espen D. H. Olsen.

Pandemiens unntakstilstand kan ikke være utgangspunkt for en transformasjon av universitetene som utdanningsinstitusjoner, skriver innleggsforfatteren.
Pandemiens unntakstilstand kan ikke være utgangspunkt for en transformasjon av universitetene som utdanningsinstitusjoner, skriver innleggsforfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Pandemien førte til en dugnadsånd uten sidestykke ved norske utdanningsinstitusjoner. Forelesere og veiledere kastet seg rundt og lagde digitale opplegg på kort tid slik at studentenes læring ikke skulle gå tapt under en nedstenging vi ikke visste enden på. Inn i høstsemesteret dette året var situasjonen noe mer avklart. Undervisningen måtte tilpasses og vi er mange som har fått testet både tekniske kunnskaper og tålmodighet i «hybrid» undervisning der vi har studenter til stede i auditoriet og på Zoom.

Akkurat som med vanlige forelesninger eller seminarer før pandemien, så er dette en undervisningsform som noen behersker godt og andre sliter mer med. Dette gjelder selvsagt både blant undervisere og studenter. Noen studenter har uttrykt et ønske om å ha et fysisk tilbud, mens andre av ulike grunner har foretrukket det digitale. I en krise som nå er dette helt forståelig.

Men, det skal komme en dag også etter pandemien. Hvor står vi da, når det gjelder undervisningsformer, veiledning og forskeres tilstedeværelse på campus? «Digitalisering» er i vinden og det er et trykk fra politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet og sentralt på universitetene for at dette skal tas alvorlig ved lærestedene. Jeg skal ikke ta debatten om hva digitalisering egentlig dreier seg om her, men heller reflektere noe over hvorfor vi trenger kritisk diskusjon blant universitetsansatte om verdien ved et levende universitet med en campus hvor folk ferdes, møtes og lærer av hverandre.

Forelesninger og seminarer er essensielle møteplasser mellom studenter og mellom dem og oss som underviser.

Espen D. H. Olsen, førsteamanuensis, OsloMet

Hjemmekontor treffer skjevt. Noen har store hus med god plass og et ekstra rom til kontor. Andre bor i små leiligheter uten ekstra rom og har kanskje noen barn som tråkker rundt. Den enes glede over hjemmekontor kan være en annens forbannelse. Alle forstår at det nå er en spesiell situasjon, men jeg stiller meg undrende til at ikke flere nå snakker om hvordan denne krisen fort kan bli brukt som en brekkstang for å krympe de tilgjengelige kontorarealene våre for å spare penger.

At hjemmekontor har fungert bra for en del forskere og undervisere i denne krisen bør ikke brukes som et utgangspunkt for diskusjoner rundt endring i normer om tilstedeværelse og kontorplasser. Hva skjer med det faglige fellesskapet oss ansatte mellom hvis vi sitter mer permanent på hver vår tue? Hva skjer med forskningsinnsatsen? Mitt eget universitet, Oslomet, har som mål å øke både antallet ansatte med professorkompetanse og publiseringspoeng per ansatt. Erfaring tilsier at god forskning ofte oppstår i gode, kollegiale fellesskap. Framlegg av papere på forskergruppeseminarer er essensielt.

Diskusjonen om den siste artikkelen eller bokideen over en «tilfeldig» kopp kaffe må ikke undervurderes. Dette går tapt hvis flere sitter oftere hjemme. Forskning krever tid, konsentrasjon og tilgang til nettressurser. Ja, dette kan man få mange steder, men det er på kontoret at dette er stabilt. Der har alle plass til bøker, papirer og har tilgang til nødvendig datatutstyr og programmer.

Fram til pandemien snakket man mye om å anvende digitale ressurser i undervisningen. Dette støtter jeg når det er snakk om gode verktøy som kan bryte opp i undervisningen og det gir studentene en ekstra motivasjon, for eksempel i gruppearbeid. Jeg har selv anvendt dette i min undervisning. Nå, derimot, later det til at digitalisering av undervisning ses som en hel eller delvis overgang bort fra våre klassiske undervisningsformer i auditorier og seminarrom.

Jeg er mildt sagt skeptisk. Forelesninger og seminarer er essensielle møteplasser mellom studenter og mellom dem og oss som underviser. Man kan være så innovativ og kreativ man bare vil på Zoom, men det kan rett og slett ikke erstatte disse fysiske arenaene for læring. Man skal ikke være nostalgisk og hevde at alt var «bedre før». Vi skal hele tiden forsøke å forbedre oss pedagogisk og bidra til interessante studier, men skal vi virkelig ofre universitetetslivet fordi digital undervisning er noe nytt og spennende?

Pandemiens unntakstilstand kan ikke være utgangspunkt for en transformasjon av universitetene som utdanningsinstitusjoner. Jeg er sliten etter et semester med «hybriditet», svarte skjermikoner på Zoom og utallige e-poster fra studenter som vanligvis kunne spurt sidemann om «hva er det egentlig vi skal lese til neste forelesning?» Vi må møtes, studentene må få tilbake muligheten til å komme bort til foreleser i pausen og spørre, eller å banke på kontordøra for en prat.

Et levende universitet trenger studenter og forskere som er til stede og sammen utgjør en kunnskapsfellesskap. Det kan rett og slett ikke etterliknes digitalt. At noen emner egner seg bedre til digital undervisning enn andre er helt greit, men å gjøre dette til en regel kan ikke være framtiden. Vi trenger å møtes mer, ikke mindre, ikke minst i denne internett-alderen vi og studentene nå lever i.

Powered by Labrador CMS