Debatt ● Cathrine E. Tømte
Er det på tide med ny organisering av digitale systemer?
Vi må bli enige om hva vi snakker om når vi snakker om digital kompetanse for fagansatte, skriver Cathrine E. Tømte.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det skrives og snakkes mye om digitalisering, også digital transformasjon av og i høyere utdanning. Særlig nå etter pandemien. Det er særlig mye snakk om hvordan vi kan undervise ved hjelp av digitale ressurser, hvordan digitaliseringen har endret fagene og hvordan vi kan bruke læringsanalyse for å forstå mer av hvordan undervisningen foregår og hva som kan gjøres bedre. I tillegg er både myndigheter, UH-sektor og forskere opptatt av at man i høyere utdanning må få bedre digital kompetanse for å få til alt dette.
Kartlegginger har for så vidt vist at den tekniske digitale kompetansen ved høgskoler og universiteter har økt gjennom pandemien, men slike undersøkelser sier svært lite om hvordan undervisningen foregår rent pedagogisk. De sier heller ikke noe om hvilken rolle digitale ressurser og andre digitale administrative støttesystemer har hatt. Dette er tankevekkende siden det ganske lenge har vært søkelys på undervisernes digitale kompetanse.
Kvalitetsmeldingen fra 2016 vektla for eksempel en dreining mot student-aktiv undervisning og betydningen av digitale ressurser for å få dette til. Det er ellers forsket i årevis på hvordan student-aktiv undervisning kan bidra til bedre læring, og ikke minst hvordan digitale ressurser kan støtte slike prosesser. Men vi vet også at å endre undervisningspraksiser tar tid, og at undervisere ikke alltid får den støtten de trenger når de ønsker å gjøre større endringer i egen praksis. Dette til tross for at de aller fleste høyere utdanningsinstitusjoner har etablerte UH-pedagogiske støttemiljø, og gjerne dertil noen ildsjeler ute i fagmiljøene.
En mulig forklaring kan skyldes fagenes egenart. Denne styrer gjerne hvordan man kan jobbe rent didaktisk, med og uten digitale ressurser. Her kan det trolig mangle adekvate forståelser av hvordan digitale ressurser kan bidra. En annen forklaring kan være knyttet til de digitale systemene for planlegging og vurdering av og i undervisning. Det hjelper lite å ha skikkelig bra digital infrastruktur og systemer dersom man ikke vet hvordan disse skal utnyttes. Det kan også være at systemene i seg selv ikke «snakker sammen».
I forskningslitteraturen brukes gjerne fire tilnærminger til hva digital kompetanse innebærer. For det første handler det om rent tekniske ferdigheter og praksiser, hvordan få ting til å virke. Under pandemien var det for eksempel mange som fikk logget seg på både Zoom og Teams. Men det handler også om å være i stand til å anvende digitale teknologier på meningsfulle måter, i arbeid, studier og for å ta del i samfunnet. Hva er for eksempel god undervisning ved hjelp av zoom? Digital kompetanse handler for det tredje om å forstå hva som er digitale teknologier, og for det fjerde må vi ha motivasjon til å delta og engasjere oss i en digital kultur med alt hva det måtte innebære.
Jeg tenker derfor at vi må se på flere sider av digitaliseringsprosessene innenfor høyere utdanning når vi skal snakke om digital kompetanse for fagansatte. Særlig i lys av hvilke digitale teknologier, ressurser og systemer vi bør ha kjennskap til, beherske og engasjere oss i.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Vi vet for lite om hvordan ulike administrative digitale systemer virker inn i selve gjennomføringen av undervisningen. For egen del må jeg som underviser forholde meg til godt over ti ulike digitale systemer. De fleste er administrative. For å kunne kommunisere med studentene (Canvas), rapportere og tilrettelegge pensum (Leganto, Bolk), gjennomføre vurderinger (Canvas) og sensurer (Inspera).
I tillegg kommer egne systemer for å rapportere inn fagevalueringer. Ikke minst systemet for booking av undervisningslokaler (de to siste husker jeg ikke engang navnet på). I tillegg har jeg en rekke pedagogiske ressurser knyttet til mitt fagområde som jeg bør ta inn i undervisningen.
Å kunne beherske alle disse systemene kaller også på digital kompetanse. Jeg må holde meg oppdatert og det tar tid å lære, særlig når noen av systemene anvendes så sjeldent at man glemmer dem mellom hver gang. Derfor er det betimelig å spørre om det å mestre alle disse omkringliggende digitale systemene også skal være en del av en undervisers kompetanse? Eller finnes det en måte å organisere underviseres arbeid på, som frigjør tid til pedagogisk innovasjon og student-aktiv undervisning med og uten digitale ressurser? Så langt er dette uløst.
Det er ingen tvil om at systemene nevnt ovenfor bidrar til å «fornye, enkle og forbedre prosesser, tjenester og produkter», som var myndighetenes definisjon av digitalisering kommunisert allerede gjennom stortingsmelding Meld. St. 27 (2015-2016). Så lenge de ikke er samkjørte eller støtter opp under en undervisers arbeidshverdag, vil de i praksis stjele av verdifull tid som kunne vært brukt til faglig utviklingsarbeid og undervisning.
Man kan jo spørre seg hvordan vi kom hit. Da er vi tilbake til det som handler om betydningen av å involvere alle berørte parter, i dette tilfellet fagansatte, i prosessene der nye digitale løsninger skal fases inn i organisasjonen. Slike prosesser har i stor grad vært toppstyrte og administrativt ledet. De har i mindre grad involvert faglig ansatte, verken på ledernivå eller ute i fagmiljøene. Trolig er det endringer på gang.
Når vi nå har alle disse systemene som trolig har sin misjon, men som ofte er kun til frustrasjon for underviserne, er det kanskje på tide å se på alternativ organisering for å håndtere dem. Ikke minst diskutere om fagansattes digitale kompetanse også skal omfatte slike systemer, eller om denne digitale kompetansen kan forvaltes av andre. Det er trolig mange måter å løse dette på som kan avhenge av de ulike lærestedenes egenart. Det bør imidlertid løses, og vi må bli enige om hva vi snakker om når vi snakker om digital kompetanse for fagansatte.