Er det på tide å endre tilgang til høyere utdanning?

Det måtte et virus til for å få digitalisert utdanningssektoren, og når det først rammet skjedde endringene raskt. Det er svært imponerende å se hvordan titusener av ansatte i alle deler av utdanningssektoren, fra grunnskole til universiteter og høyskoler på bare noen få dager har iscenesatt nye læringsdesign ved hjelp av et stort antall digitale tjenester.

Gjennom en gedigen «koronadugnad for digitale lærere» flokket 60 000 av dem seg i løpet av en uke til digitale fellesskap, til praksisfellesskap der de spør og får svar, deler egne erfaringer og stadig utvider egne repertoar av både teknologier de tar i bruk og undervisningsopplegg som fungerer godt i de digitale mediene.

Denne erfaringen kan også komme andre til gode enn dem som er heltids elever og studenter, for eksempel gjennom utvidede tilbud fra universitetene. Mange etterspør tilbud fra denne sektoren som de kan gjøre bruk av i en periode der tid er blitt en overflodsressurs for dem som ikke er så heldige å ha full sysselsetting på hjemmekontoret. Og det er her myndighetene kan benytte anledningen til også å justere lover og regler slik at de faktisk passer til den nye situasjonen der det er stort behov for digitale studietilbud og der det nå er svært mange i utdanningssektoren som vil være i stand til å lage og gjennomføre dem.

Selv har jeg de siste årene utviklet og gjennomført flere kurs på nett, både med og uten eksamen og studiepoeng. En utfordring jeg og mange har støtt på er imidlertid et rigid regelverk for hvem som kan få ta eksamen.

Mange bedrifter og organisasjoner ønsker at deres ansatte skal kunne få ta etter- og videreutdanning, og de ser det som en motivasjonsfaktor at det både er eksamen og studiepoeng som avslutning på disse tilbudene. Men å gjøre dette i praksis skaper en underlig sperre for noen av dem som ønske å være med.

For å kunne bli tatt opp på svært mange av denne typen kurs må en nemlig ha bachelorgrad eller få godkjent realkompetanse på tilsvarende nivå. I en bedrift jeg gjennomførte et nettbasert kurs for var det en håndfull deltakere som hadde gått gradene internt i næringen og som ikke hadde formalkompetanse til å bli registrert som masterstudenter på universitetet. Disse fikk gjennomføre kurset likevel og fikk et kursbevis i stedet for en offisiell utskrift fra eksamensprotokollen.

Disse studentene var på ingen måte noe dårligere enn de andre, hverken i selve gjennomføringen eller den avsluttende eksamen.

Den gang dagens regler for hvem som skal få tilgang til høyere utdanning ble lagd var nesten all undervisning campusbasert og den vanligste undervisningsformen var forelesninger, supplert med ulike former for øvinger. Dette ble gjennomført i auditorier med begrenset plass, og i en slik situasjon gir det mening å sørge for at de som får anledning til å oppta et sete er blant de best kvalifiserte. Men i dagens situasjon der bedrifter og organisasjoner ønsker å tilby kompetansegivende videreutdanning for ansatte og medlemmer og der stadig fler av tilbudene er digitale og gjennomføres uten at det er knapphet på fysiske plasser, er slike sperrer unødvendige. Digitale studietilbud er skalerbare og de er ikke rivaliserende. Det vil si at om en person tar del i tilbudet hindrer ikke dette andre i å gjøre det samme.

Derfor oppfordrer jeg kunnskapsministeren til å gå gjennom regelverket og se om det mulig å endre det slik at alle som ønsker det kan få tilgang til kurs og emner også på masternivå i de tilfellene dette er hensiktsmessig og det finnes ledige plasser. Dette betyr selvsagt ikke at de kan oppnå en mastergrad uten å ha tatt det mer grunnleggende studier tidligere, men at de kan få tilgang til enkeltemner slik at de kan få samme muligheter til videreutvikling som dem som har et formelt grunnlag for dette.