Er det god forvaltning å ikke tilby bredden av norsk pensumlitteratur som e-bøker?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Mye digital undervisning gjør at studentene vil ha en pause fra skjermen, tror forlagsbransjen», sto det i ingressen. Denne type utsagn er et illustrerende eksempel på hvordan de norske akademiske forlagene og den dominerende akademiske bokhandelen, systematisk forsøker å opprettholde et narrativ om at studentene ikke ønsker seg e-bøker. Det er ikke vår erfaring. Men vårt hovedpoeng er uansett at studentene må kunne få velge selv uten at det legges for mange begrensninger på de som velger å lese digitalt.

«Som forleggere er vi opptatt av å tilgjengeliggjøre de formatene som studentene ønsker, og å bidra til digitalisering av lærebøker til studenter,» skriver de Liv-Blom Stokstad, Birgit Skalderhaug og Hege Gundersen i Khrono. De tre er medlemmer i Akademisk utvalg i forleggerforeningen og samtidig forlagssjefer i Gyldendal Akademisk, Cappelen Damm og Universitetsforlaget. Vår kritikk er nettopp at de ikke gjør nok for å gi tilgang til e-bøker.

UH-bibliotekenes manglende bruk av allvit.no må forlagene selv ta det fulle og hele ansvaret for. Våre institusjoner har aktivt delt våre erfaringer fra internasjonale løsninger knyttet til lisensmodeller og funksjonelle krav både før og etter lansering, men disse har gjennomgående ikke blitt tatt til følge. Forlagene etterlyser bruk, men unnlater å fortelle at de forventer at UH-institusjonene skal akseptere lisensbetingelser og betale fullpris for å kunne benytte en betaversjon som ikke engang tilbyr det minimum av funksjonalitet studentene har behov for og som de kjenner fra de internasjonale plattformene.

Forlagene pleier å si at det er spesielle forhold ved det norske fagbokmarkedet fordi vi er et lite språk med en begrenset lesergruppe. Vi aksepterer det. Men det hadde vært nyttig om forlagene kunne utdype hvorfor dette tilsier at de ikke kan benytte veletablerte lisensieringsmodeller og imøtekomme de minimumskravene knyttet til funksjonalitet som vi stiller på studentenes vegne. Forlagene vet utmerket godt at akademisk litteratur har avvikende bruksmønstre, men holder likevel kritisk viktige titler tilbake og tilbyr lisensbetingelser utviklet for folkebibliotek for skjønnlitteratur. La oss gi noen eksempler:

· Norske e-bøker er urimelig dyre i forhold til papirboka. En pensumbok er ikke tilgjengelig via bokhandel til studiestart. Biblioteket sørger for ubegrenset tilgang, slik at alle studentene nå kan få tilgang til boken samtidig via i dette tilfellet, ESBCO-plattformen. Tilgang var kritisk viktig for studentene da boken var essensiell for gjennomføring av arbeidskrav. Forlaget setter prisen på papirboka. E-bok-leverandøren har ulike lisenser for tilgang med ulik pris basert på papirboka. Ubegrenset tilgang koster mer enn 3 samtidige brukere, eller bare en samtidig bruker slik papirboka har. Hadde boka vært tilgjengelig gjennom Allvit.no med ubegrenset tilgang ville den iht. de testinger vi har gjennomført koste 3-4 ganger mer enn tilsvarende lisens fra EBSCO. Vi protesterer altså ikke på prisen på boka, men at e-boka skal koste så mye mer enn papirboka på norsk.

· Grensesnittet i Allvit er for dårlig. Som følge av pandemien har bibliotekene i lengre perioder vært fysisk stengt uten mulighet for å låne ut trykte bøker. For å opprettholde et minimumstilbud har vi testet enbrukerlisenser av noen få norske pensumbøker via Allvit med en lånetid på 24 timer pr lån. Dersom studenten søker opp e-boken i Oria og følger lenken til Allvit må studenten gjennom mange lite intuitive prosesser før hen får tilgang. Når lånetiden er over, er det ikke mulig å automatisk fornye. Studenten må sette i gang hele prosessen igjen og sette seg på venteliste. Det er ingen automatisk varsel fra Allvit når e-boken er tilgjengelig. Studenten må logge seg inn (hver dag) for å sjekke om den gjort tilgjengelig.

· Forretningsmodell fra videregående skole. Et norsk akademisk forlag utvikler en skreddersydd e-lærebok for et emne. Boken tilbys kun gjennom forlagets plattform. Boken utgis ikke på papir og er ikke tilgjengelig for lån i biblioteket. Studentene mister deres valgfrihet til ikke å kjøpe boken/læremiddelet da de for å kunne delta i undervisningsopplegget som er utviklet for emnet, må kjøpe boken. Dette er en forretningsmodell hentet fra videregående skole der det offentlige betaler for læremidlene. Hvis denne forretningsmodellen skal brukes for UH-sektoren må det offentlige også betale for læremidlene og enten gjennomføre anbud eller produsere selv. I videregående skole bruker studentene utvalgte læreverk intenst. I UH-sektoren sprer bruken seg på utvalgte pensumbøker og tusenvis av andre forskningsbaserte kilder.

Vi har gjennom alle årene vi har diskutert e-bøker med de akademiske forlagene ikke hørt et eneste eksempel på særskilte norske problemstillinger som kan forsvare den manglende satsingen.

Det er ingen sider ved norsk konkurranselovgivning som tilsier at forlagene ikke kan tilgjengeliggjøre sine akademiske titler også som e-bøker for UH-bibliotekene. Det er for oss uforståelig at det brukes mye midler på å utvikle en plattform som UH-sektoren ikke har bedt om fremfor å tilby norske titler via etablerte plattformer.

Det er ingen opphavsrettslige problemstillinger som forhindrer en satsing. På NFFO sine hjemmesider står det følgende: Forleggerforeningen og Norsk faglitterær Forfatter og oversetterforening (NFFO) er blitt enige om å forlenge prøveperioden for utgivelse av faglitterære e-bøker t.o.m. 30. juni 2021, og partene har nå som uttrykt felles mål å forhandle frem en varig løsning innen nevnte dato. Bibliotekene har mye erfaring med e-bøker. Vi ser at e-bok-bruken øker, men synes det er leit at det betyr nedgang for norsk fagspråk siden det i praksis er de engelske e-bøkene som er tilgjengelige.

Mens vi avslutter dette innlegget kommer nyheten om at regjeringen ber om en utredning av bokmarkedet. Digitaliseringen er nettopp et av punktene regjeringa vil ha mer kunnskap om. Kulturministeren understreker litteraturens betydning for utdanningen. Kanskje vil dette bety at politikerne ønsker å komme sterkere på banen for å sørge for likestilling mellom papir og digitale formater. Det er kanskje nødvendig. Men aller helst vil vi ønske at forleggere, bibliotek og opphavere selv kan komme til enighet om bedre muligheter for å kunne velge også norske e-bøker.