Debatt ● helge høivik
Er Canvas virksomhetskritisk for norske universiteter?
Det mener ikke dosent Helge Høivik, som har lest delrapporten "Læringsanalyse – noen sentrale dilemmaer", som problematiserer personvern og digitale verktøy i høgere utdanning.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Har Instructure allerede tatt kontroll over noen norske universiteter?
Dette er inntrykket man kan sitte igjen med etter å ha lest om vanskene som personvernet generelt, og den såkalte Schrems-II-dommen spesielt, nå skaper for ivrige digital-pedagoger:
«I fokusgruppeintervjuene var det stor enighet om at den mest sentrale utfordringen for bruk av digital teknologi i norsk UH-sektor i dag er de nye juridiske retningslinjene innført i kjølvannet av den såkalte «Schrems II-dommen» fra 2020. […] Flere av informantene pekte på at de ikke lenger får bruke verktøy de har benyttet seg av tidligere, og at det hindrer institusjonene å ta i bruk ny teknologi i undervisningen. […] Dette ble beskrevet som «nesten virksomhetskritisk for det pedagogiske».»
Sitatene er fra side 112 i delrapporten Læringsanalyse – noen sentrale dilemmaer som UiO-professor Marte Blikstad-Balas leverte til kunnskapsminister Tonje Brenna nå i juni. Ekspertgruppa kommer så med en avsluttende rapport om et års tid.
«Virksomhetsoverdragelsen» det snakkes om skjer altså via Canvas som sprer kontroll via studieorganisering, Canvas Catalog (2014), Canvas Studio (2016), Canvas Impact (2019), Canvas Credentials (2022) og det nye Canvas AppCenter som er en innbygging av det tidligere EduApp Center med 400+ tilleggsprogrammer.
Instructure er eid av finansspekulanten Thoma Bravo etter oppkjøp for 20 milliarder kroner i 2020.
Tenk det, Hedda! Får du ikke bruke de digitale verktøy du vil?
Jeg trodde at vitsen med å verne om personlig informasjon nettopp var å begrense hva man nå kan hanke inn av informasjon om hva hver av oss gjør på jobb, i studier, i og utenfor ekteskapet og på fritida.
Helge Høivik, OsloMet
Jeg trodde at vitsen med å verne om personlig informasjon nettopp var å begrense hva man nå kan hanke inn av informasjon om hva hver av oss gjør på jobb, i studier, i og utenfor ekteskapet og på fritida.
Under slagord om å forbedre utdanning gjennom læringsanalyse dundrer nå registrering av likt og ulikt om studenter og lærere inn i utdanningssystemet. I avisa The Times Higer Education 17.12.2021 sier Stanford-professor Daphne Koller at det å samle data om studentene er den eneste farbare veien framover. Hun vil ha detailed measurements of student outcomes and instructor actions.
De nyfrelste dataanalytikerne tenker ikke bare på hindringene fra personvernreglene, som vitterlig er blitt skjerpet av EU-domstolen med henvisning til GDPR (General Data Protection Regulation) er til hinder. De er nærmest blitt virksomhetskritisk som jo betyr at man ikke kan drive utdanning uten disse kommersielle forbindelsene.
Det er dette NTNU-professor Arne Krokan advarte mot i et innlegg i Forskerforum 13. april i år der han skriver at «Norge må bygge en nasjonal infrastruktur for digitale læremidler. Hvis ikke blir vi slukt av de globale plattformselskapene». Også andre, inkludert denne skribent, har advart mot en slik utvikling i noen år.
Heldigvis deles ikke dette synet at Blikstad-Balas og hennes ekspertgruppe. Delrapport 1 er en omfattende gjennomgang av problemstillinger knyttet til læringsanalyse spesielt og digitalisering av høyere utdanning generelt. De peker særlig på det store etterslepet av digital kompetanse hos de tilsatte i akademisk sektor. Rapportens avslutning s 117-119 gir god oversikt.
Her begår ekspertgruppen dessverre også samme feil som Nokut. Kompetansebehovet defineres på aksen som går fra (digitale) verktøy, som har for mye fokus, til nett-pedagogikk som har for lite. Se Nokuts tilsynsrapporter (2018).
Nei. Det finnes ingen vesentlig «nett-pedagogikk». Pedagogikken er som den har vært før og etter Internett. Men det faglitterære og kunnskapsorganisatoriske feltet er vesentlig forandret av digitalisering. Det er her støtet må komme. Det krever digitalt håndverk, men handler ikke om først og fremst om dette som er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning. Det handler om fag.
Konkret gjelder det at lærere trenger ny forståelse og ferdighet i (digital) faglitterær presentasjon i sanntid og i opptak. Vi må også kunne bygge interaktive oppgavesamlinger på våre fagområder. De skal inneholde gjennomtenkt, erfaringsbasert og ferdig lagret tilbakemelding som fanger opp og korrigerer overflatiske og feilaktige forståelser. Dette krever dypt faglig kunnskap. Det er også dette en fornuftig bruk av læringsanalyse hviler på.
Derfor synes jeg nok ekspertgruppen problematiserer for mye. Den baserer seg på at Læringsanalyse omfatter registrering, innsamling, analyse og rapportering av data om elever i en kontekst, der målsettingen er å forstå og forbedre læringsprosessen og det sosiale miljøet der læring foregår (s. 28).
Det sosiale miljø er del av analysens objekt, dvs. aggregater over den enkelte elev eller student i form av klasse/kull, læringsmiljø, undervisningsdesign, studieprogrammet, studieadministrasjon og så videre.
Da må lærerne – og studentene – delta på laget, slik det også er hjemlet i Universitetsloven. Uten egentlig å ville det, argumenterer rapporten for det individualisert analytisk objekt og det sentraliserte (les studieadministrative) analyserende subjekt.
Her gjenstår det arbeid. Det faller godt sammen med nytt HK-dir-vedtak digital handlingsplan for UH-sektoren nå i september.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
