En typisk dag på hjemmekontoret

4. klassingen i flokken vår begynte endelig på skolen igjen denne uka. Han har vært brakkesjuk og sosialt understimulert på kontakt med jevnaldrende lenge. Han kom hjem med en lekse basert på ukene med hjemmeskole: Beskriv en typisk dag hjemme hos deg selv time for time, formiddag og ettermiddag.

Klassen fikk også i oppgave å beskrive «korona- følelsene» de har kjent på. Oppgaven hadde de påbegynt på skolen med beskjed om å gjøre den ferdig hjemme. Det ble en vanskelig ettermiddag for 9-åringen. Han sukket: Hvorfor skal jeg skrive om de dagene jeg ikke hadde det noe bra?

Vi føler med 4.klassingen, og tenker på hva vi gjør når vi gir elevene slike oppgaver. Hvordan beskrive ustrukturerte hverdager utenfor de trygge institusjonelle rammene? Er det noe som er typisk i det hele tatt? Hva om vi, som ansatte i utdanningssektoren, skulle prøve oss på det samme? Vi kan gjøre et forsøk.

Formiddagen: Våkner tidlig med rester av diffuse drømmer i kroppen. Vet ikke helt hvilken dag det er, men to kopper kaffe og en dusj før dagens dyst klarner tankene. Hopper over frokosten og lager brunsj til lunsj. Pc-en er flyttet til stua for bedre utsyn og plass. Det hjelper å variere kontorplass, dessuten kan vi følge med på fruktblomstringen hos naboen og på folk som går nye veier utenfor.

Hjemmekontoristene spiser mens de skjeler til mobiler og nettbrett, det plinger og ringer. Vi snakker ikke mye, det er godt bare å ha det stille i arbeidsfellesskapet. Vi tørker smuler av bord og tastatur og skjenker oss en kopp te. Er vi heldige, får vi en time skrivetid på tekster fra forskningsskuffen eller en lesestund før de digitale flatene setter oss i sving for fullt.

Vi logger oss inn på videomøtene. Morgentrøtte fjes, kolleger med koranasveiser i utvalg. En kollega har lagt inn Golden Gate Bridge som bakgrunn og sitter stueblek i oransje californiasol og venter på å få sagt sitt. Vi andre er omgitt av vårt, bøkene, bildene, barnetegningene, kaffekoppene. Vi sitter i skiftende posisjoner i ukomfortable stoler. En skikkelse beveger seg her og der, hjemmelyder, plutselige videoavstengninger.

Vi muter og unmuter, vi chatter, vi tuner og timer oss inn så godt vi kan. Heldigvis har vi vært på badet. Hvis vi må, er vi engstelige for at noen tror at vi skulker. Derfor er vi på. Bildet fryser, brudd i kommunikasjonen. Vi var halvveis i sakslista, nye forsøk. Så er møtet over. Vi går enda en tur med søpla og rekker en kort runde rundt kvartalet, nesten 2500 skritt, før neste møte. Vi tar en kikk i det overfylte kjøleskapet og skjenker oss et glass cola zero.

Ettermiddagen: Vi facetimer flokken vår som har blitt permittert, tatt en hjemmeeksamen eller er frustrerte fordi de ikke får trent. Vi ringer en venn som sitter særlig fast i karantene og hjemmeundervisning. Tommel opp!

Vi bestiller frisørtime eller skinner oss mens vi gleder oss til neste episode på Netflix. Vi vet ikke hvor mye klokka er, vi vet heller ikke hva som er jobb og hva som er fritid, vi blar tilbake i e-poster og meldinger fra studenter vi nesten har mistet kontakten med. Vi finner halvferdige tekster som roper på et veiledningsblikk. Vi følger opp på e-post, vi ringer og legger ut fellesmeldinger.

Vi underviser nettbasert så godt vi kan og lærer stadig noe digitalt nytt samtidig som vi ikke aner hva studentene får med seg. Vi inviterer til samtaler i grupper og en til en for å bøte på skadene. Vi bekrefter, vi motiverer, vi tilbakemelder konstruktivt og lite kritisk. Vi anerkjenner en sliten firebarnsmor som snart skal levere bacheloroppgaven, for når skal hun få tid til å skrive? Vi trøster en masterstudent som har mistet motivasjonen etter at datainnsamlingen gikk i vasken fordi alt ble nedstengt.

Vi lurer på hvorfor vi sier nedstengt når det burde holde med stengt? En professor tordner i spaltene. En kollega bare måtte gå på jobb, være der litt, utenfor. Vi tar på oss gode sko og går den samme runden som i formiddag, bare motsatt vei.

Er det sol, vandrer vi lengre, vi kjøper månedskort for å støtte kollektivtrafikken, vi jubler over en åpen uteservering og bestiller vann og en kruttsterk suppe så vi kjenner at vi lever. Vi logger ut og sovner i nest siste episode. Hva er typisk når alle ritualer og strukturer har gått i oppløsning og det nesten ikke er hverdager mer?

Vi trøster både oss selv og 4.klassingen med at det meste sikkert blir typisk og vanlig igjen. Snart.