En trussel mot kvinners rettigheter er en trussel mot den akademiske friheten

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. Vi er heldige som lever i Norge, som sammenlignet med veldig mange andre land har stor likhet mellom kjønnene. Men dette har ikke kommet av seg selv, og det er dessverre ikke tilfellet over alt.

I 2018 ble Nobels fredspris tildelt Nadia Murad og Dennis Mukwege. Deres beretninger fra krigsherjede Irak og Den demokratiske republikken Kongo var en rystende påminnelse om at kvinners situasjon i noen deler av verden er svært bekymringsfull. Det er for tiden hele 49 land som ikke har et lovverk som beskytter kvinner mot vold i hjemmet. Men selv i mer fredelige deler av verden er det noen problematiske utviklingstrekk vi må bekjempe.

Arbeid med likestilling inngår i UiOs arbeid med mangfold. Likestilling dreier seg om rettferdighet, demokrati, kvalitet og kjønnsbalanse. Kvinner og menn må gis like muligheter til å delta i forskersamfunnet og forskersamfunnet har bruk for at begge kjønn deltar.

Som akademikere må vi snakke om og forsvare den akademiske friheten; alltid - uansett! Enhver trussel mot den akademiske friheten er en trussel mot kvinners rettigheter. I oktober 2018 lagde Kilden kjønnsforskning en podkast med tittelen En trussel mot akademisk frihet er en trussel mot kvinners rettigheter. Man kan like gjerne snu på det, og si at en trussel mot kvinners rettigheter er en trussel mot den akademiske friheten.

Vi har ikke akademisk frihet dersom halvparten av befolkningens rettigheter er innskrenket. Uten akademisk frihet kan ikke universitetene oppfylle samfunnsoppdraget, noe som igjen er skadelig for samfunnsutviklingen. Derfor er kampen for kvinners rettigheter og like muligheter mer enn et moralsk spørsmål, det er et helt sentralt element i et sivilisert samfunn.

Jeg er, som mange andre, opprørt over utviklingen vi ser i enkelte deler av verden, selv i Europa. I Ungarn har regjeringen brukt udemokratiske virkemidler for å stoppe utdanninger som dreier seg om kjønn og kjønnsforskning. I Polen ser man en allianse mellom populisme, nasjonalisme og anti-feministiske holdninger – det samme i deler av Latin-Amerika. Og la oss ikke glemme MeToo. Dette er skremmende, men dessverre ikke unike, eksempler på strømninger vi må konfrontere.

Kampen mot fordommer og antifeminisme foregår ikke bare i det åpne og i tradisjonelle fora. Det må også bekjempes i ekkokamre på nettet, samt i sosiale medier og kommentarfelt, der kjønn altfor ofte blir en polariserende faktor i diskusjonene.

I kampen mot antifeminismen må vi stå skulder ved skulder. Vi må være tydelige motstemmer når vi møter undertrykkende tendenser. Vi må bekjempe polarisering, både i akademia, i politikken, i mediene og i samfunnet for øvrig.

I september var jeg med på et frokostseminar arrangert av Akademiet for yngre forskere. Seminaret handlet om internasjonalisering, mangfold og diskriminering, og der lanserte de en rapport som viste at 12 prosent av yngre kvinnelige forskere hadde opplevd seksuell trakassering de siste to årene. Seks ganger så mange som blant menn.

Det forteller meg at selv om vi lever i et moderne samfunn, har vi fremdeles en jobb å gjøre. Også her ved Universitetet i Oslo. Den jobben må gjøres hver dag, men kvinnedagen er en ekstra påminnelse om at arbeidet må fortsette.

Gratulerer med dagen!