Debatt ● Sigrid Skutvik
En prinsipiell avklaring om kunstnerisk utviklingsarbeid
KU er i dag definert som det lovfestede kunnskapsgrunnlaget for kunstfagene. Å omtale dette som kunstnerisk forskning uten å klargjøre hva det innebærer, er mer enn en språklig nyanse: Det endrer forutsetningene for hva KU skal være.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Astrid Kvalbein og Morten Qvenild presenterer i sitt innlegg en visjon om en robust fremtid for kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) gjennom forankring i Forskningsrådets system. Dette fremstilles som en historisk mulighet.
Jeg mener det representerer en historisk fare. Ikke fordi jeg er imot økte ressurser til KU, men fordi det som nå skjer innebærer en prinsipiell forskyvning i forståelsen av KU som kunnskapsform.
Kunstnerisk utviklingsarbeid er, etter universitets- og høyskoleloven, sidestilt med forskning og faglig utviklingsarbeid. Det er ikke det samme som forskning, og det er heller ikke ment å være en underkategori av forskning. KU har sin egen forankring, egne kriterier, og egen legitimitet som kunstfagenes kunnskapsgrunnlag.
Dette er ikke bare en historisk arv — det er et prinsipielt skille, med forankring i lovverket.
UHR (Universitets- og høgskolerådet) har anbefalt at KU inkluderes i Forskningsrådets mandat. Men det er viktig å minne om at UHR ikke er et statlig forvaltningsorgan. Det er en interesseorganisasjon uten lovgivende myndighet. Dets anbefalinger representerer sektorinteresser, ikke formelle avklaringer med rettsvirkning.
At UHR nå har fått slik gjennomslagskraft handler i stor grad om at det ikke har eksistert tilstrekkelig prinsipielle motstemmer.
Hvis Stortinget ønsker at Forskningsrådet skal ha ansvar for KU, må dette skje i tråd med lovens tredeling. Forskningsrådet er etablert for å forvalte forskning. KU er ikke forskning. Løsningen er derfor ikke å plassere KU inn i forskningsbegrepet, men å utvikle Forskningsrådet til et Råd for forskning og utviklingsarbeid. Det vil si et system som ivaretar alle tre kunnskapsformer med tilpassede rammer, kompetanse og kriterier.
Fagmiljøene hevder nå tydelig at det er kunstnerisk utviklingsarbeid som gjelder.
Likevel ser vi at begrepene fortsatt brukes om hverandre: Kunstnerisk utviklingsarbeid i én setning, og kunstnerisk forskning i den neste. Dette er ikke tilfeldig. Det er en språklig og strategisk forskyvning som — ifølge Nina Malterud — har pågått helt siden 2003, da stipendprogrammet ble etablert.
Fagmiljøene har på denne måten selv bidratt til å normalisere begrepet kunstnerisk forskning som en erstatning eller forlengelse av KU, ofte med referanser til det europeiske artistic research.
Eksempelet Center for Creativity and AI, som Kvalbein og Qvenild viser til, illustrerer denne utviklingen: Prosjektet kombinerer vitenskapelig forskning og det de omtaler som kunstnerisk forskning, uten å definere hva dette innebærer. Det kunstneriske trekkes inn som en verdi, men behandles innenfor en forskningsramme — uten at det klargjøres hvordan det skiller seg fra, eller forholder seg til, kunstnerisk utviklingsarbeid.
Det er nettopp denne begrepsmessige uklarheten som gjør det problematisk å snakke om «det kunstneriske», når det i praksis er forskning man viser til.
Et illustrerende eksempel er fagmiljøets egen artikkel med tittelen «Kunstnerisk forskning for en kompleks verden», hvor man uttrykker bekymring for at nyttefokus skal gå utover «den frie kunstneriske undersøkelsen». Her brukes kunstnerisk forskning som betegnelse på det kunstneriske — som om begrepene er sammenfallende.
Når slike formuleringer inngår i et prosjekt som mottar milliardbeløp fra regjeringen, blir behovet for prinsipiell klargjøring desto mer presserende.
Vi bør derfor ikke ta lett på denne utviklingen. Å sikre kunstnerisk utviklingsarbeid sterkere rammer og finansiering er viktig — men det kan ikke skje på bekostning av det prinsipielle skillet mellom KU og forskning.
KU skal være sidestilt, ikke innlemmet som en underkategori. Det skal være en fri og kunstnerisk forankret kunnskapsform, med institusjonelle rammer som gjenspeiler dets egenart — ikke bare i språk, men i praksis.
Når begrepene kunstnerisk utviklingsarbeid og kunstnerisk forskning brukes side om side, og KU samtidig tilpasses forskningssystemet, risikerer vi at det prinsipielle skillet gradvis viskes ut — selv om intensjonen er å bevare det.
Det er nettopp denne språklige og institusjonelle glidningen som gjør det nødvendig med en prinsipiell og politisk avklaring. KU kan ikke på én og samme tid forstås som både en selvstendig kunnskapsform og en del av forskningssystemet, uten at det får konsekvenser for forståelsen av lovens tredeling.
Hvis denne utviklingen skal videreføres, må det skje som en eksplisitt og demokratisk beslutning — for eksempel gjennom en lovendring.
KU er i dag definert som det lovfestede kunnskapsgrunnlaget for kunstfagene. Å omtale dette som kunstnerisk forskning uten å klargjøre hva det innebærer, er mer enn en språklig nyanse: Det endrer forutsetningene for hva KU skal være, og det kan ikke overlates til gradvise institusjonelle tilpasninger, forvaltningens praksis eller sektorens begrepsbruk alene.
Dette handler ikke bare om finansieringsordninger, begrepsbruk eller forvaltningsstruktur. Det handler om hvordan kunstens egenart forvaltes som kunnskapsform — i møte med systemer som er bygget for noe annet.
Når man har erfaring fra både akademisk og kunstnerisk praksis, blir det tydelig hvor viktig dette skillet er. Hvis kunstnerisk utviklingsarbeid fortsatt skal ha sin plass, må det ivaretas på egne premisser — med språklig, politisk og institusjonell presisjon.
