En kort mil for internasjonalisering

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I dag er den lenge etterlengtede stortingsmeldingen «En verden av muligheter» til behandling i Stortinget. Meldingen kan bli den første helhetlige gjennomgangen av utenlandsstudier siden stortingsmeldingen «Om studier i utlandet» i 1997. Meldingen i 1997 slo fast at det «langsiktige målet er at ca halvparten av alle studenter som fullfører norsk høgre grunnutdanning, har hatt minst ett semester av sin utdanning i andre land». Nå etter nesten 24 år skal denne mållinjen krysses, men har milen en måtte gå blitt til en engelsk mile på 1,6km?

Målet om halvparten på minst et semester ute er viktig og understreker at studier i utlandet er av så stor nasjonal interesse at det krever en egen strategi. Denne strategien må ikke bare sørge for at alle som vil det får mulighet til å reise ut, men også for at vi realiserer verdiene som utenlandsstudier kan medbringe. For at halvparten av norske studenter skal ha et utenlandsopphold er et verktøy, og ikke et mål i seg selv.

Stortingsmeldingen slår fast at utdanning av god kvalitet er avgjørende for vår fremtidige samfunnsutvikling. Internasjonal studentmobilitet bidrar til økt kvalitet ved at studentene reiser ut, møter nye mennesker og opplever fremmede kulturer som en del av studietiden sin. Men internasjonalisering er også mye mer enn et redskap i kvalitetsarbeid. Internasjonal mobilitet er en agenda med intellektuelle implikasjoner. Det presenterer studenter og akademikere en mulighet - og en nødvendighet - til å se på seg selv og sin egen kultur på nye måter, slik at vi som individer og samfunn formes på nytt i møtene med andre. I tillegg skal internasjonal studentmobilitet være en del av Norges utdanningsstrategi ved å styrke norske utenriks-, nærings- og bistandspolitiske mål blant annet gjennom språk- og kulturkunnskaper fra spesifikke land og regioner.

Selv om meldingen inneholder flere gode tiltak for å senke terskelen for å reise på utveksling, har regjeringen ekskludert flere viktige verktøy for internasjonalisering. Blant annet ved å definere bort videregående skole, phd-studier og høyere yrkesfaglig utdanning fra arbeidet, og nedprioritert helgradsstudenter. Spesielt viktig her er utelukkingen av videregående opplæring, når vi vet det er langt større sjans for at du reiser til utlandet i løpet av studietiden om du har vært på utveksling på videregående skole. For internasjonaliseringen begynner ikke andre året bachelor først etter 14 år med skolegang, slik en nesten kan få inntrykk av når en ser på virkemiddelapparatet i meldingen.

For fremfor å se sammenheng mellom høyere utdanning og grunnskolen, eller vurdere tiltak for å sikre kompetanse vi ikke har egne utdanninger til, eller å hente våre norske Ph.d.-studenter hjem igjen fra verdensledende institusjoner, så har man vurdert uttelling for studieopphold som er kortere enn tre måneder. Vi kan ikke ende opp med at et av de viktigste tiltakene til regjeringen for økt studentmobilitet er å legge bedre til rette for fire uker i København. Som en tidligere styreleder på NTNU sa: «Det rekker ikke med en litt lang sydentur.»

Det tar tid å forstå en ny kultur. Gjennom observasjon og etter hvert deltagelse skapes forståelse i prosesser som tar tid. Fordelen ved utenlandsopphold øker med tid og dette burde reflekteres i tiltakene i meldingen. I regjeringens utkast foreslås det at utenlandsopphold på varighet helt ned til 1 måned skal telles mot måltallet på 50 prosent og gi finansiell uttelling. Med det flyttes mållinjen som ble satt i 1997. En burde heller flytte pengene til bedre stipend- og støtteordninger, bygge opp det nasjonale informasjonssenteret for studier i utlandet som Ansa har ansvar for, sette som mål at 10 prosent av Norges studenter tar en hel grad i utlandet, og se på tiltak som sikrer at vi henter en større del av kompetansen hjem igjen. Dette mener Ansa det er viktig at utdannings- og forskningskomitéen nå får på plass i sitt videre arbeid med meldingen. 24 år inn i løpet, er ikke rett tid for å flytte mållinjen.

Vi skulle løpe en mil, men risikerer å ende opp med en engelsk mile.