Debatt ● Alex B. Nielsen, Alexander Rothkopf, Anders Tranberg og Jan Terje Kvaløy
En doktorgrad er ikke en forlenget mastergrad
En stipendiat skal ikke bare lære å stille nye spørsmål, men også å besvare dem, skriver fire forskere ved Universitetet i Stavanger.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det har til alle tider vært debattert hvorvidt Norge trenger forskning, hvilken form for forskning vi trenger, i hvilket omfang og på hvilke områder vi bør bidra med forskning.
En del av denne debatten omhandler hvordan man utdanner forskere, og hvordan stipendiatene best ivaretas. Et eksempel er en nylig artikkel av Per Arne Bjørkum hvor han etterspør endringer i hva en doktorgrad skal være.
Doktorgradsutdanningen er en forskerutdanning. I tillegg til faglig fordypning i en faglig spesialisering, må den sikre at kandidaten er i stand til faktisk å forske; altså tenke nytt, etterprøve dette nye og beskrive det for fagfeller.
Som med andre utdanninger er det ikke alle som har de nødvendige forutsetningene for å gjennomføre en forskerutdanning. Det å kvalifisere seg til doktorgrad stiller store krav til selvstendig arbeid, selvdisiplin, originalitet og motivasjon, i tillegg til de fremragende faglige kunnskaper og ferdigheter som kandidaten forventes å ha med seg fra masterutdanningen. Noen kandidater blomstrer, andre sliter, og det er veileders rolle og ansvar å legge til rette for en progresjon, hvor de som kan, lykkes. Og de som lykkes, kan da gå ut og bli en viktig ressurs for forskning, innovasjon og utvikling for både akademia og næringsliv.
Per Arne Bjørkum synes å være av den oppfatning, at hvis stipendiatene sliter, er det fordi veileder har gitt dem et prosjekt som er for vanskelig. Og at løsningen er å redusere kravet til nytenkning og originalt arbeid, og gjøre det mer vanlig å skrive «avhandlinger» (vi tolker Bjørkum som at han med dette begrepet her mener en monografi med oppsummering, evt. kritisk vurdering av forskning gjort av andre.)
Det er absolutt en aktuell problemstilling at noen doktorgradsprosjekter er for omfattende og komplekse, og at kandidaten ikke får den nødvendige oppfølgningen og de nødvendige ressursene til å gjennomføre. Her har veiledere og ledere et ansvar for å være realistiske.
Samtidig er der naturligvis mange andre grunner til at stipendiater sliter, på samme måte som studenter sliter. Motivasjon, interesse, privatliv og faglige evner. Et misforhold mellom forventninger og realitet. Her er det som veileder viktig å følge med, og hjelpe hvor man kan. Det er også helt avgjørende at man i forbindelse med ansettelser i stipendiatstillinger er oppmerksomme og tydelige på at toppkarakterer på masterutdanning ikke er en garanti for å lykkes med en doktorgradsutdanning. Det skal mere til.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Det er neppe i noen sin interesse å omdefinere hele formålet med forskerutdanningen. Dette er fordi man ønsker at alle gjennomfører. Forskning er en global foreteelse. Skal man konkurrere på det globale marked, må man sikre kompetanse på et nivå kalibrert til internasjonale standarder.
Har man en doktorgrad har man selv gjennomført original forskning, alene eller i samarbeid med andre, og produsert nye resultater som er publisert (i seg selv, eller som del av et større arbeid) og fagfellevurdert. (Til orientering: Vi kommer selv fra realfagene der er naturligvis variasjon i konkrete forventninger og formater på andre fagfelt.)
Werner Heisenberg, som Bjørkum nevner, fant frem til halve kvantetall nettopp fordi hans veileder, Arnold Sommerfeld, satte han til å prøve å forstå et problem han ikke selv hadde klart å løse, den anomale Zeeman-effekten. Det var her, i et relativt obskurt eksperimentelt resultat, at ledetrådene til et viktig gjennombrudd ble funnet.
Heisenberg var et særtilfelle. Med en overflatisk lesing av vitenskapshistorien er det kanskje nærliggende å tro at det kun krever ganske få genier til de store gjennombruddene. Men det er en feilfortolkning av hvordan forskning har vært og hvordan forskning er i dag.
Einsteins generelle relativitetsteori sprang ikke bare frem fra Einstein alene, men hadde viktige bidrag fra blant andre Hilbert, Grossmann, Minkowski og Nordström, for ikke å snakke om alle matematikerne som la grunnlaget for teoriens matematiske form i det 19. århundret. Det var Schwarzschild som fant løsningen for en sfærisk masse som solen. Det var Lemaitre og Friedmann som forsto hvordan man kunne bruke Einsteins teori til å beskrive universet. Det tok mange folk å teste teorien eksperimentelt, med viktige bidrag fra Eddington og Hubble, og store internasjonale samarbeider med tusenvis av forskere for å finne gravitasjonsbølger og kartlegge mørk materie.
På samme måte er kvantemekanikken ikke kun et produkt av en håndfull genier (Planck, Einstein, Bohr, Heisenberg, Schrödinger), men et resultat av et omfattende globalt samarbeid, i laboratoriene, med penn og papir i cellekontorene, i auditoriene og studenthyblene. Mange små bidrag fra et stort forskerkollegium er det som bringer kunnskapsfronten fremover. Stipendiater er en viktig del av dette kollegium.
I de fleste doktorgradsutdanninger inngår en kursdel. Men en doktorgrad er ikke en forlenget mastergrad. En mastergrad gir anledning til fordypning i et bestemt fag, til å stille grunnleggende spørsmål og gjøre seg kjent med forskningslitteraturen. En stipendiat skal ikke bare lære å stille nye spørsmål, men også å besvare dem.
Vi slutter oss til formuleringen i «Forskrift for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Stavanger»: «Institusjonen og veilederne skal sammen sikre at ph.d.-kandidaten deltar i et aktivt forskningsmiljø» og kandidatens «avhandlingen skal bidra til å utvikle ny faglig kunnskap og ligge på et nivå som tilsier at den vil kunne publiseres som en del av fagets vitenskapelige litteratur.» Dette fremhever hva en doktorgradsutdanning fortsatt bør være, nemlig en forskerutdanning.
