Maria-Carme Torras Calvo og Paul Simon Svanberg er stort sett fornøyde med Elsevier-avtalen. Foto: Dag Hellesund
Maria-Carme Torras Calvo og Paul Simon Svanberg er stort sett fornøyde med Elsevier-avtalen. Foto: Dag Hellesund

Her er avtalen med Elsevier

Publisering. Dersom norske forskere er hovedforfattere av en artikkel kan den publiseres åpent, viser avtalen det norske miljøet innen høyere utdanning og forskning har gjort med forlaget Elsevier. Bare vanlig medforfatterskap gir ikke grunnlag for åpen publisering.

Publisert   Sist oppdatert

Khrono har fått innsyn i hele avtalen mellom Unit og Elsevier. Den går over 16 sider, og inneholder først og fremst standardvilkår som regulerer lesing, publisering, betaling og andre sider av vitenskapelige tidsskrift.

Fakta

Hovedtrekkene i Elsevier-avtalen

Avtalen omtales som en pilotavtale. Den vil løpe i to år og inkluderer følgende:

Full lesetilgang til hele Science Direct Freedom Collection.

Artikler med norske korresponderende forfattere vil bli publisert åpent med CC-BY-lisens fra januar 2019.

Forfattere som allerede har publisert hos Elsevier i et godkjent tidsskrift, blir kontaktet av forlaget og tilbudt å gjøre artikkelen åpent tilgjengelig uten ekstra kostnad.

Hvis artikkelen er publisert som Hybrid OA, vil forskeren/forskergruppen få publiseringsavgift (APC) refundert.

Piloten vil sørge for at ca. 90 % av artiklene fra norske institusjoner i Elsevier-tidsskrifter utgis med en åpen lisens i gull- og hybridtitler.

Rundt 400 tidsskrifter eid av akademiske foreninger, og også tredjepartstitlene Cell Press og Lancet er ikke en del av avtalen.

Elsevier og Unit har imidlertid avtalt å kontakte foreningene for tidsskriftene som er mest relevante for Norge for å informere dem om piloten og å for å be om at de deltar i denne.

Det er ingen økning i kostnader, og ingen standard publiseringsavgift.

Varige tilgangsrettigheter («perpetual access») inkludert på samme vilkår som tidligere.

Kilde: Teksten er hentet direkte fra openaccess.no

Det mest spennende ligger på de to siste sidene av avtalen, og regulerer den åpne publiseringen: «Schedule 3 Elsevier - Unit Open Access Pilot Terms».

Den avgrenser blant annet retten til å publisere åpent til norske hovedforfattere, i teksten omtalt som corresponding authors. Norske medforfattere som har en mindre viktig rolle får altså ikke muligheten til å publisere åpent, dersom alle hovedforfatterne er utenlandske.

Se også: Her finner du hele avtalen

Listen over tidsskrift som er omfattet av avtalen følger som et eget vedlegg.

I sluttsum vil jeg si at avtalen står til en B.
Nils Pharo
Professor, OsloMet

90 millioner kroner i 2019

Fordelingen av utgiftene mellom de norske institusjonene kommer også fram av teksten: Totalt skal Norge betale 90 millioner kroner til Elsevier i avgifter for 2019. I 2020 stiger prisen til 93 millioner kroner.

— Prisen er helt innenfor, synes direktør Maria-Carme Torras Calvo ved Universitetsbiblioteket i Bergen.

— Det har vært en tøff prosess, og tøffe forhandlinger. Det er gledelig å se at vi har nådd målene våre. Og i forhold til dem var dette et godt resultat, mener hun.

Biblioteket hennes må ut med 13,7 millioner kroner i år for å kunne lese og publisere i de 1761 tidsskriftene som er omfattet av avtalen.

Sett av mange øyne

Etter å ha lest avtalen har verken hun eller kollega Paul Simon Svanberg funnet noen overraskelser.

— Det har vært veldig tett samarbeid mellom de gamle universitetene om denne avtalen, så dette er det mange øyne som har sett på, sier hun.

Svanberg er blant dem som har fulgt forhandlingene tettest fra UiBs side.

— Etter å ha lest avtalen er det ikke noe konkret jeg vil vurdere som problematisk. Men det er ikke slik at dette nødvendigvis er den perfekte open access-avtalen, sier han til Khrono.

Ved å betale for at kun de norske artiklene i Elsevier-tidsskriftene ligger åpent ligger det i kortene at mange land må ta avgjørelsen om å publisere åpent for at kunnskap skal bli tilgjengelig for alle, uansett lommebok.

— Spenningsfeltet er at noen regioner har et veldig sterkt fokus på åpen publisering, mens andre ikke har det. Open access-vilkårene som er lagt til i den nye avtalen tar ikke fra oss noen rettigheter vi tidligere har hatt. Det kan bidra til en positiv utvikling internasjonalt, sier Svanberg.

Fakta

Disse institusjonene betaler mest i 2019

Dette er oversikt over de elleve institusjonene som skal betale mest til Elsevier etter at man har inngått en avtale som omfatter både lesetilgang for selskapets vitenskapelige tidsskrift, og åpen publisering av artikler i 1761 av tidsskriftene.

  • NTNU 21.872.666
  • UiO 20.009.110
  • UiB 13.695.765
  • UiT 8.227.733
  • NMBU 2.708.864
  • NHH 1.451.274
  • Sintef 1.375.768
  • BI 1.289.242
  • Nofima 1.144.248
  • HI 1.096.786
  • Nord universitet 1.058.871

Kilde: Avtalen med Elsevier. Her finner du også hva alle institusjonene skal betale. Hvilke tidsskrift som er inkludert ligger i vedlegget til avtalen.

— Elsevier har sagt at dette er noe de våger seg på, og at de her vil teste noe annet enn det som er deres hovedmodell. Det er en kort avtale, så risikoen er liten. Det er generelt veldig mye bevegelse nå når det gjelder publisering. Og det er viktig å få til bevegelse i denne prosessen, også i forhold til andre forlag. Ellers skjer det jo ikke noe, sier Calvo.

Ikke så overrasket

Professor Nils Pharo ved OsloMet synes avtalen er som forventet.

— Jeg tenker at den ikke er så veldig overraskende, basert på det som har kommet ut tidligere. Og hvis begge parter er noenlunde fornøyde er det sannsynligvis det beste man kan oppnå, sier Pharo til Khrono.

— Avtalen sier at forfatteren selv kan avgjøre om han eller hun vil publisere åpent, og hvilken creative commons-lisens den skal publiseres under. Avtalen havner ikke under Plan S, men den er et skritt i open access-retning, sier han.

Forfatter kan velge lisens

Artikler som blir publisert åpent kan publiseres under en creative commons CC BY-lisens, som tillater at andre distribuerer, endrer, remikser eller bygger videre på verket, også for kommersielle formål.

Ved å velge en CC BY-NC-ND-lisens kan et verk lastes ned og deles med andre, men ikke endres eller brukes kommersielt. Under alle lisensregimenene må opphavsperson oppgis.

— I sluttsum vil jeg si at avtalen står til en B, sier Pharo.