Kritiserer avtaler med giganter: — Misbruk av offentlige midler

Brussel (Khrono): Jon Tennant er opprinnelig paleontolog og for tiden basert ved Syddansk Universitetsbibliotek. Tennant har lenge vært en sentral person i Open Access-bevegelsen og en markant kritiker av forlagsgiganter som Elsevier.

— Det store problemet, eller spørsmålet, er om disse avtalene faktisk er lovlige. Følger de lover for offentlige anskaffelser? Når det ikke er noe offentlig anbud rundt tjenester, er dette et stort problem. Å svare at det ikke kan være noe anbud fordi det ikke er sånn det fungerer, er bare enda mer problematisk. Det viser hvor korrumpert dette markedet er, og hvordan det brukes store summer med offentlige midler for å få i havn disse «avtalene», sier Tennant.

Spørsmålet fra Khrono var hvordan han ser på avtaler som det Norge har undertegnet med disse forlagene.

Fire norske avtaler

I starten av oktober ble det kjent at Norge hadde signert en avtale med forlaget Taylor & Francis. Det betyr at det er signert avtaler med alle de fire største akademiske forlagene. Tidligere i år har norske forhandlere landet avtaler med både Wiley, Elsevier og Springer Nature.

Det store problemet, eller spørsmålet, er om disse avtalene faktisk er lovlige. Følger de lover for offentlige anskaffelser?

Jon Tennant

Det er snakk om såkalte «publiser og les»-avtaler. Avtalene skal være i tråd med intensjonene i Plan S, som har mål om full og umiddelbar åpen tilgang på publisering av forskningsresultater innen 2021.

Med de fire avtalene skal forskningsresultater kunne publiseres åpent i over 7400 tidsskrifter, omlag 40 prosent av tidsskriftene norske forskere rangerer som de beste.

— Misbruk av offentlige midler

Tennant er ikke den eneste som er kritisk til slike avtaler, i Norge er kritikken blant annet blitt fremmet av OsloMet-rektor Curt Rice.

— Noen få, store forlag tar en helt uforsvarlig profitt fra universitetene. Og Elsevier er blant de verste. De kommer aldri til å gi fra seg det profittnivået de ligger på, sa Rice til Khrono da avtalen med Elsevier var klar i vår.

Rice var svært kritisk til avtalen, og mente Norge var «brukt kynisk av et stort selskap som har ett mål, og det er å skape mest mulig verdier for aksjeeierne».

I starten av oktober omtalte Rice slike avtaler også som «en fullstendig uakseptabel bruk av offentlige midler». Jon Tennant er inne på noe av det samme.

— For universiteter og biblioteker ser sikkert disse tingene bra ut fra et administrativt ståsted, sier han og fortsetter:

Les også:

EU-kommisær: Vil at EU skal forhandle med forlagsgiganter

— Det stanser det ikke fra å være misbruk av offentlige midler. Å bare si at det alltid har vært slik, eller at det er slik det må være, er ikke akkurat et sterkt argument.

«En revolusjon»

Da Norge landet avtalen med Taylor & Francis, og alle de fire avtalene var i boks, erkjente forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø overfor Khrono at «ingen av avtalene er perfekte». Det var likevel «en revolusjon», mente hun.

— Det er en betydelig endring i måten vi får tilgang til forskning på og i synet på forsking. Det er staten som har betalt, da skal folket ha tilgang, sa Nybø.

Før avtalene er det meste av forskningsresultater som er finansiert av skattepenger blitt publisert i tidsskrifter som ligger bak dyre betalingsmurer.

— Vi ville vært nødt til å vente i ti år om vi skulle ha ventet på de perfekte avtalene. Det er et kontinuerlig arbeid for å bedre situasjonen. Jeg er mest opptatt av at vi beveger oss og går i riktig retning, og dette er en milepæl, det er avtaler mange trodde at vi aldri kunne få, sa hun og slo fast at avtalen med Elsevier viste at «det er mulig å rokke ved de sterke forlagene».

— Husk at dette er big business, sa Nybø.

Tennant sier han ikke forstår uttalelsen fra Nybø om at vi ville vært nødt til å vente ti år på perfekte avtaler.

— Hvorfor skulle det ta tid før man fikk en perfekt avtale? Tjenestetilbydere, som forlag, er ment å skulle konkurrere rettferdig om en tjeneste, ikke diktere hvordan offentlige midler skal bli brukt. Folk har visst at vi har hatt store problemer i dette markedet i mer enn to tiår. Hvor mye mer tid, og hvor mye mer offentlige midler, skal kastes bort før vi får den perfekte avtalen? For meg viser det en grunnleggende mangel på ansvarlighet og lederskap på feltet.

Les også:

Norge signerer avtale med nok en forlagsgigant om åpen publisering

Frustrert EU-kommisær

Ved inngangen til oktober, like før Norge landet den siste avtalen, gikk Carlos Moedas, avtroppende EU-kommisær for forskning, vitenskap og innovasjon, ut og sa han var frustrert over at europeiske land forhandler hver for seg med de store forlagene.

Moedas tok til orde for at landene burde forhandle samlet, og at ansvaret for dem ble gitt til EU-kommisjonen. I intervjuet ble det vist til avtaler som inngått av land som Norge, Tyskland og Sverige.

Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen sa til Khrono at han bare ser fordeler for Norge om det forhandles fram en felles rammeavtale med forlagene.

— Vi ville i praksis ha fått en mer konsolidert innkjøpsmakt og bedre avtaler, sa han.

Røttingen viste til at er sterke aktører det forhandles med. Det var også bakgrunnen for at European University Association (EUA) i november ba EUs konkurransekommisær Margrethe Vestager gripe inn overfor «den håndfull av internasjonale forlag som sitter tungt på anerkjente forskningstidsskrift, og presser opp prisene».

Peker på Latin-Amerika

Problemene løses ikke av EU overtar forhandlingene, mener Tennant.

— EU og medlemslandene har vist lenge nok at de bryr seg mer om kommersielle interesser enn interessene til forskningsfeltet og fellesskapene, sier han.

Alternativet er ifølge Tennant «å våkne opp, handle med ydmykhet og erkjenne at vi ikke er ledende innen Open Access-publisering».

Tennant peker i retning Latin-Amerika, han mener Europa har ting å lære av land i regionen på OA-feltet. Han viser konkret til SciELO og Redalyc, bibliografiske databaser og digitale biblioteker for åpen publisering av vitenskapelige tidsskrifter.

— Den beste strategien for Open Access er dette: Offentlig finansiert, non-profit internasjonal infrastruktur med åpen kildekode, der fellesskapene står i sentrum.

Løsningene eksisterer allerede, sier han.

— Men vi kan ikke få det så lenge profittmarginene bestemmer alt.