Elitespor ved universitetene?
Honoursprogram. Ideen om «elitespor» ved universitetene bryter med en rekke hevdvunne idealer og prinsipper, skriver Jostein Gripsrud, og etterlyser svar på hvem som egentlig har anmeldt behovet.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Einar Lies kommentar i Aftenposten 7. august, som Khrono brakte lørdag 10., åpner ideene og planene om «elitespor» ved universitetene for en debatt som i alle fall har manglet bortimot fullstendig ved Universitetet i Bergen (UiB). Der forbereder ledelsen å følge Universitetet i Oslo med et slikt tilbud, har vi fått proklamert. Her skal det brukes mye mer ressurser per student enn vanlig i humaniora og samfunnsvitenskapelige fag – og de ønskede studentene beskrives av Lie som særlig «flinke» og «ambisiøse». Man vil altså gi noen få, utvalgte studenter helt andre ressurser enn studenter flest.
Det vil forsterke problemer som allerede er plagsomme: Overdrevet karakterjag i skolen sliter ut elever.
Jostein Gripsrud
Og grunnen? Her er Lies ingress i Aftenposten: «Det store behovet for å skape et tilbud til de spesielt flinke og motiverte, peker på et underliggende problem i masseuniversitetene, som universitetsfolk har mye trening i å snakke lite om.»
For meg blir det naturlig å spørre: Hvem har egentlig anmeldt dette behovet? Hvordan har man målt det («store») behovet? Hva er det egentlig vi ansatte har «mye trening i å snakke lite om»? Jeg ser ikke svar på noen av disse spørsmålene i verken Lies kommentar eller, for den del, i diverse uttalelser fra ledelsen ved universitetene.
Derimot kjenner jeg godt igjen noen av problemene Lie trekker fram: Altfor mange studenter bruker for lite tid på studiene sine – og får likevel passere eksamener med brukbare karakterer ved mange fag. Det er generelt et behov for nivåheving ved norske universiteter. Men det er for meg vanskelig å se at innføring av egne eliteløp skal være det rette svaret på utfordringene. De henger nemlig på flere måter sammen med prinsippene i politisk styring av sektoren over mange tiår.
Elite-ideen lanseres uten at disse tas opp som problematiske i det hele tatt. For meg er denne ideen bare en nytt ledd i en bevisst nedbygging av akademias kvaliteter gjennom omtrent den siste halvparten av mine bortimot 50 år i bransjen – jeg begynte å studere i 1971. Det er ikke plass til å gå i dybden her, men en kort liste over noen av de sentrale faktorene bak behovet for nivåheving kan se slik ut:
1. Den såkalte «kvalitetsreformen» reduserte normal studielengde for cand.philol. og cand. polit.-gradene med minst 1 år. Det er åpenbart at forkortingen medførte tap av kunnskapsomfang og faglig modning. Det er ikke tilfeldig at dagens doktoravhandlinger ofte ligner gode hovedoppgaver.
2. Finansieringen av studiene er altfor dårlig – både for studentene og for universitetene.
(a) For hver student som ikke består eksamen, taper det aktuelle instituttet cirka 10 000 kroner – et soleklart incitament for å være generøs ved bedømmelsen, på toppen av vanlig medmenneskelighet. Dette betyr ikke nødvendigvis at sensorer tenker penger. Men stykkprisbetaling per fullført eksamen virker som økonomer mener incentiver flest virker, men langt på vei bak den enkeltes rygg i bedømmelsessituasjoner: Over lang tid er kravene redusert. Skulle et institutt øke dem over natta, går det konk.
(b) Jeg kunne ved å arbeide 6-8 uker hver sommer leve av mitt studielån på 70-tallet, nå er knapt noen studenter uten tidkrevende jobb hele året. «Basert på SIFOs referansebudsjett og tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) har de utarbeidet et eget studentbudsjett, som viser at en gjennomsnittlig student trenger 14.316 kroner i måneden for å få det til å gå rundt. - Basert på studentbudsjettet går studenter med cirka 4.000 kroner i minus hver måned med dagens støttenivå», påpekte for tre år siden en studentleder i et oppslag på Dinside.no.
Sammesteds het det: «Tar man en titt på de såkalte livsoppholdssatsene til Statens innkrevingssentral, som er det beløpet du minimum skal sitte igjen med av inntekten etter at de har krevd inn penger man skylder til staten, det være seg NRK-lisens eller nettopp studielån, er livsoppholdssatsen på 8.048 kroner for en enslig person. Dette er etter at faste boutgifter er betalt. Til sammenligning skal studenter altså i snitt klare seg med 10.395 kroner, som også skal dekke boutgifter.» Og i de store byene koster nå de enkleste hybler eller rom i kollektiv i alle fall 5-6000 kroner. Heltidsstudenten er følgelig en saga blott.
3. Studentene tvinges til å bestemme seg for ett disiplinprogram direkte fra videregående. Før kvalitetsreformen kunne de prøve ut flere fag uten å miste tid, og så bestemme seg for hvor de ville ta hovedfag og endelig eksamen. Man har med dagens ordning tapt verdifull faglig bredde som kan bidra med nye perspektiver i de ulike fagene - og sannsynligvis også en hel del ekte faglig entusiasme på høyere nivåer.
Disse forholdene er helt avgjørende for det mange ansatte lenge har opplevd som en klar nivåsenkning. Det å svare på dette med et eget elitestudium for en liten flokk som velges ut fra karaktersnitt fra videregående, er for meg å se en svært uheldig misforståelse.
Det vil forsterke problemer som allerede er plagsomme: Overdrevet karakterjag i skolen sliter ut elever. I 2010 rapporterte 1 av 6 studenter om «alvorlige psykiske plager». I 2014 var det 1 av 5 som gjorde det. I 2018 var det mer enn 1 av 4. Nærmere bestemt var det 42 prosent av studentene som sa de hadde «psykiske plager». 18 prosent sa plagene var «alvorlige», og 11 prosent hadde både «mange» og «alvorlige» plager - tilsammen 29 prosent. Én av fem svarer at de har skadet seg selv med vilje og like mange at de har tenkt seriøst på å ta sitt eget liv, men ikke faktisk forsøkt å gjøre det. Fire prosent oppgir å ha forsøkt å ta sitt eget liv. Omfanget av selvskading er vesentlig høyere blant kvinnelige enn blant mannlige studenter. Dette er egentlig forferdelige tall, og de har altså vært kraftig stigende de siste ti årene. Her er noe alvorlig galt. Det er selvfølgelig flere og komplekse årsaker til elendigheten. Men økt konkurransepress om karakterer er ikke svaret – det vil forverre situasjonen.
Faglig ille er det ikke minst fordi det fører til feil holdning til det å lære: Det gir overdrevet vekt på ren reproduksjon av kunnskap, som er det som gir toppkarakterer i videregående skole. Praksisen vil prege holdningen til universitetet, som alt lenge har vært omtalt som «skolen». Det er ikke en tjenlig måte å dyrke fram kritisk tenkning, faglig kreativitet og den mye etterspurte evnen til «innovasjon».
Ideen om «elitespor» ved universitetene bryter med en rekke hevdvunne idealer og prinsipper. Vil en gjøre noe med de generelle problemene vi ifølge Lie har snakket altfor lite om – det svarer ikke helt til situasjonen i mitt miljø, men la gå – må en tenke atskillig dypere og klokere enn som så. Ideelt kunne jeg tenke meg å reversere hele det som eufemistisk kalles «kvalitetsreformen» og tenke nytt derfra. Men ettersom dette må anses praktisk umulig, er det en rekke andre tiltak som kan drøftes og prøves ut.
For det første rehabilitering av heltidsstudenten. Det er helt avgjørende. For det andre f.eks. innføring av et 4+1 system (4-årig BA og 1-årig MA) i stedet for det nåværende 3+2 og/eller andre strukturendringer. For det tredje økt bruk av «teaching assistants» og løpende testing av pensumlesning sammen med ulike former for økt individuell veiledning og oppfølging. Innføring av ytterligere klasseskiller basert på karakterer fra videregående ved universitetene er uansett verken et «stort behov» eller noe godt svar på masseuniversitetets utfordringer.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!