En bitteliten braksuksess

Allerede før studiestart konkluderer Universitetet i Oslos (UiO) egenevaluering med at de har hatt braksuksess med sitt nye Honoursprogram. Hva forsvarer en slik konklusjon? Det enkle svaret er poengkravet for å få tildelt en studieplass. Studier som har langt flere søkere enn antall studieplasser får ofte skyhøye karakterkrav, som bare kan oppfylles med toppkarakterer i alle fag, fra matematikk til norsk og historie.

Som økonom er det fristende å beskrive dette som et marked for studieplasser, med en etterspørsels- og tilbudsside og «Samordna Opptak» som markedsorganisator. Opptakskravene til et studium bestemmes av forholdet mellom tilbud og etterspørsel, og opptakskriteriene bestemmer hva som er gangbar valuta for å skaffe seg en studieplass. Hvis etterspørselen øker går prisen, dvs. opptakskravet, opp, og hvis universitetet øker antall studieplasser, vil prisen falle. I dag er det langt på vei karakterene som er den aksepterte valutaen i det norske markedet for studieplasser. Selv om det gis tilleggspoeng for både alder og evt. valg av realfag og fremmedspråk, er det karakterene som veier tyngst i lommeboka til de som ønsker å «kjøpe» seg en studieplass. Markedsprisen kan bli veldig høy dersom tilbudet av studieplasser er lavt eller etterspørselen er stor. Dermed er vi tilbake til UiOs nye honoursprogram.

Braksuksessen kan ikke forklares med et stort antall søkere (etterspørselen). Ifølge samordna opptak var det 73 av 138.719 søkere til høyere utdanning i Norge som hadde det nye Honoursprogrammet i realfag som førstevalg. Prisen på en studieplass (poenggrensen) ble rett og slett veldig høy på grunn av svært få studieplasser. Med bare 10 studieplasser trengtes det kun en håndfull reelle søkere med gode vitnemål fra videregående for å få høye opptakskrav, og poenggrensen som skilte de 10 beste fra de andre søkerne var 66,6. Humanioraprogrammet hadde 64 førstevalgssøkere, og en poenggrense på 60,6.

Selv om 60-70 førstevalgssøkere er anstendige søkertall for et nytt studium er det ikke noe som alene assosieres med ordet «braksuksess». Det som får UiO til å hente frem en slik beskrivelse er at minst 10 av søkerne i Norge hadde svært gode karakterer og valgte akkurat dette fremfor alt annet norske universiteter hadde å tilby høsten 2019. Til sammenligning hadde det veletablerte bachelorprogrammet i utviklingsstudier 89 førstevalgssøkere. Det tror jeg aldri har aldri blitt omtalt som braksuksess, og kanskje noe av forklaringen er at antall studieplasser her er fem ganger så høyt. Med 50 studieplasser endte poengkravet i 2019 på 50,4, og 233 søkere sto på venteliste. For å sette det på spissen, dersom fagmiljøet på dette studiet reduserte kapasiteten fra 50 til 10 studieplasser, kan det ikke utelukkes at det ville blitt karakterisert som et tiltak med braksuksess.

Selv om jeg ikke lar meg imponere over høye poengkrav til et UiO-studium med 10 plasser, tror jeg likevel UiOs nyvinning blir en braksuksess, etter helt andre kriterier. Faktisk i så stor grad at jeg tror mange rektorer på tampen av den lange universitetssommerferien har ergret seg over at det ikke var dem som sto for lanseringen. Et temabasert studium, med tverrfaglig tilnærming av denne typen, tror jeg vil gi et stort læringsutbytte for toppmotiverte studenter, og mange arbeidsgivere kommer til å kjempe med både nebb og penger for å få tak i dem om noen år. Det er all grunn til å gratulere UiO med slik nyskaping i programtilbudet.

Etter to-tre ledermøter ut i det nye studieåret tror jeg de fleste universitetene har tentative planer om å lansere noe tilsvarende. Når de kommer til lanseringstidspunktet, vil de imidlertid oppdage noe annet også; at et attraktivt studium for studenter og arbeidsgivere bestemmes ikke av studieplanen alene. Den bestemmes av minst tre forhold: Hvilke studenter (med hvilken motivasjon), hvilke fagkrefter (med hvilke motivasjonsevner) og faginnhold. Det sistnevnte er det desidert enkleste å håndtere, siden det bare kan besluttes.

Noe av det som gjør lansering av nye programmer krevende, er at foretrukket studievalg ikke bestemmes av jobbmuligheter og den enkeltes preferanser og ferdigheter, men også av andre studenters valg. Det er sterke nettverkseffekter, som i praksis betyr at et studiums attraktivitet for en som kommer ut av videregående skole med et godt vitnemål øker med antall andre gode søkere. Det er det flere grunner til: Studieutbyttet øker når du jobber sammen med andre motiverte studenter, vi har alle en tendens til å verdsette hos andre det vi selv er gode til, men også fordi den ytre prestisjen av å kommunisere studievalget øker med poengkravet.

Når UiO lanserer et slikt studium, kan det derfor være smart å starte med svært få plasser for å presse opp opptakskravet, for deretter å fylle på med noen ekstra studieplasser i hver ny opptaksrunde i tråd med de stadig sterkere nettverkseffektene; vel å merke så lenge det kan settes inn tilstrekkelig med faglige og administrative ressurser. Hadde UiO hatt kapasitet til 50 studieplasser, kan det ikke utelukkes at poenggrensen ikke hadde vært noe å snakke om, og interessen for studiet i 2020 ville blitt langt mindre enn det det nå ligger an til med det mye omtalte braksuksessen.

Jeg kjenner ikke UiOs lanseringsstrategi, men det de har fått til i 2019 er lettere når universitetet allerede har en ledende posisjon og i tillegg er først ute. Langt mer krevende blir det å komme ut med programmet som nummer 2 eller 5, både siden det er en begrenset mengde toppsøkere og de allerede har mange studier å velge mellom med høye opptakskrav. Et sannsynlig utfall er derfor at flere universiteter lanserer programmet, men at det etter hvert blir tydelig hvem som har det «egentlige» programmet. Når opptakskravet blir en så sterk del av studiets «merkevare», lar det seg vanskelig kopiere. Så lenge programmene som lanseres er faglig gode, er det imidlertid ikke noe galt i at andre lar seg inspirere. Tvert imot, det betyr bare at mange kan nyte godt av studieformatet som UiO i sin tid lanserte.

Honoursprogrammet har også bidratt til å starte en ny debatt om opptakskriteriene til høyere utdanning. Den er det bare å ønske velkommen. Kriteriene avgjør hvem som får studere hvilke fag på skattebetalernes regning, og hvem som om noen år vil fylle viktige jobber i samfunnet. I tillegg vil opptakssystemet kunne påvirke hvordan universiteter og høyskoler utvikler sine programmer i konkurransen om å fremstå som attraktive. En god opptaksordning er utvilsomt viktig for samfunnet.

De høye poenggrensene illustrerer godt kraften i karakterer som sorteringskriterium. Hva er det så som kjennetegner en god opptaksordning, og hva er galt med de kraftfulle karakterene? Jeg ser minst 4 viktige kriterier for en evaluering av opptakssystemet:

1. Forutsigbarhet og transparens
2. Motivasjon på videregående skole
3. Effektiv tildeling av knappe studieplasser
4. Rettferdighet

Karakterbaserte opptakskrav scorer godt på de to første kriteriene, og noen mener alt for godt på kriterium 2, ved å gi et for sterkt karakterpress og ressurssløsende ekstra-år for å forbedre karakterene.

Høye opptakskrav speiler en knapphet som ikke forsvinner med andre opptakskriterier. Effektiv tildeling av knappe studieplasser tilsier at de mest motiverte og med best evner for å utvikle faglige kompetanse (bredt forstått) bør prioriteres. Her er det imidlertid viktig å ikke jukse i argumentasjonen. Ifølge Aftenpostens leder fredag 2.august, spør Unge Venstre hvor fornuftig er det å skille mellom søkere med 6,1 og 6. Fornuften avhenger av formålet med grensedragningen. Fornuften er definitivt ikke å finne i søkernes faglige kvalifikasjonsnivå (de er like gode, alt annet likt), men heller i det ubehagelige faktum at antall studieplasser er gitt. Hvis universitetet fikk ekstra ressurser kunne de med stort hell gitt begge søkerne studieplass. Men da er vi i ferd med å argumentere for at alle skal få plass, for hvor fornuftig er det skille mellom 6,0 og 5,9? Tvinger vi oss til å holde antall studieplasser fast, vil grensene uansett måtte strekes opp. Opptakskriteriene avgjør bare i hvor mange dimensjoner grensene settes, men de som faller marginalt ned på feil side av opptaksgrensene ville fremdeles ha gjort det det like bra som de «siste» som kom med, til Unge Venstres og alle oss andres store frustrasjon. Slik er det å fordele knappe goder.

Det avgjørende er imidlertid at andre opptakskriterier enn karakterer påvirker hvem som faller innenfor og utenfor. Får vi de riktige legene når kravet kun er svært høye karakterer fra videregående? Vi har allerede kommet til at et rent karakterkrav ikke gir oss de beste arkitektene. Her kombineres karakterkrav med praktiske opptaksprøver som skal avdekke egnethet. På masterprogrammer er det ikke uvanlig med motivasjonsbrev, og i en del land er det utstrakt bruk av intervjuer for å avdekke mer informasjon om søkerne.

Her må vi imidlertid trå varsomt. Dagens opptakskriterier scorer godt både på forutsigbarhet og motivasjon til innsats i videregående skole, og for mange studier kan det være krevende å bruke annen informasjon for å avdekke egnethet uten å få store og tilfeldige utslag som både frustrerer og demotiverer potensielle søkere. Universiteter og høyskoler mottar nesten 140.000 søkere i året, og de har alle krav på en rettferdig behandling. Det tilsier nok at den dominerende modellen fremdeles bør være karakter fra videregående, men at listen over studier som får en spesialtilpasset opptaksordning utvides, begrunnet i fagets og yrkets egenart.