«Hva om universitetet la sin ære (honour) i å gjøre dette til sin praksis for alle studenter»

Det måtte komme: Honours-program for spesielt motiverte og dyktige studenter. Universitetet i Oslo (UiO) er først ute. Andre kommer helt sikkert etter, slik også rektor ved mitt eget universitet har bebudet. At reaksjonene langt på vei følger tradisjonelle skillelinjer var også å forvente. Personlig trekker jeg litt på skuldrene og vet ikke helt om jeg – nok en gang – skal kaste meg inn i en debatt om læringsmiljø, undervisning og individuelle forutsetninger.

Men så leser jeg på UiOs hjemmeside og tenker at javisst, så flott, men hva om universitetet la sin ære (honour) i å gjøre dette til sin praksis for alle studenter! For hør bare hva som sies om programmet:

«Er du faglig ambisiøs og liker å se en sak fra flere sider? På honours-programmet får du kombinert faglig dybde med tverrfaglig kompetanse sammen med fremragende forskere, undervisere og andre studenter. Tverrfaglighet er viktig for å løse samfunnsutfordringene vi står overfor».

Og videre:

«Når du starter på programmet møter du et eget mentorteam som vil følge deg gjennom hele studiet. Teamet hjelper deg å sette sammen studieplanen som er skreddersydd for dine ønsker og din motivasjon, samtidig som den sikrer deg en trygg vei videre etter den treårige bachelorgraden. Innen trygge rammer legger vi planene sammen med deg».

For å sikre at studentene lærer det de skal, henter en inn «…de ypperste foreleserne innen feltet», og som honours-student «…får du tilgang til eget lokale med de på kullet ditt». Bortsett fra at vi får håpe at de «ypperste foreleserne» også vet litt om andre, mer hensiktsmessige undervisningsformer, er jo dette oppskriften på suksess.

Ikke bare det. Det reflekterer også på en fortreffelig måte dagens oppfatning om hva fremtidens undervisning bør inneholde og hvilke kompetanser samfunnet har behov for. Tverrfaglighet, samarbeid, forskende tilnærming, nærhet til ekspertise og forutsigbare rammer. Når vi vet at opptak til programmet baseres på karakterer fra videregående skole, og at vi kan forvente mange søkere, er det all grunn til å regne med at dette vil gå bra. Eventuelle tvilere henvises til allerede eksisterende «honours-program» som for eksempel medisin, psykologi, juss og lignende.

Makter universitetene våre å se verdien i det mangfold studentene våre utgjør, og en møter dette mangfoldet med like stor entusiasme som det tilfellet synes å være ved et langt mindre honours-kull, og bygger en gode rammer rundt læringen - da stimulerer det ikke bare motivasjon og læringsinnsats: Gode resultater vil også følge.

I all beskjedenhet; det er dette jeg har brukt store deler av min karriere til å prøve å dokumentere.