Unyansert om studentenes ansvar

I sin kronikk i Aftenposten fredag 23. mars feller professorene Torbjørn L. Knutsen og Bernt Hagtvet, Universitetet i Oslo en knusende dom over dagens studenter.

• Les også: Slår alarm om elendig kvalitet på studenter og universitet

Studentene tar ikke studiene seriøst, de har slapp arbeidsetikk, og de mangler intellektuell nysgjerrighet. Som de selv sier er det ikke noe nytt at professorer klager over studentene sine, men vi vil likevel påpeke at kronikken er unyansert og med uklar empirisk forankring. Deres vurderinger av studentenes innsats og arbeidsmåter bør likevel tas alvorlig, og, vi vil komme med noen innspill med utgangspunkt i mange års forskning om høyere utdanning.

• Les også: Studentene bør studere for framtida, ikke fortida

Synspunktene til Knutsen og Hagtvet er velkjente og dukker opp med jevne mellomrom. Vanligvis er det studentenes forkunnskaper som påstås å være for svake. Både NOKUTs underviserundersøkelse og en NIFU-undersøkelse fra 2013 viser at et flertall av de faglig ansatte ved universiteter og høgskoler finner det er utfordrende at mange studenter mangler tilstrekkelige forkunnskaper. Men Norge har et masseutdanningssystem der over halvparten av årskullene begynner å studere. Dette er med på å bidra til sosial mobilitet, verdiskapning og velferd, men samtidig er studentmassen heterogen.

• Les også: Studentene fortjener bedre - for Knutsen og Hagtvet har litt rett

Står det virkelig så dårlig til med studentenes studievaner? Knutsen og Hagtvet mener at Kvalitetsreformen er årsaken til at dagens studenter ikke har gode arbeidsvaner. Selv om det ikke finnes samlet dokumentasjon på om studentenes kunnskapstørst og faglige engasjement har endret seg over tid, kan tidsbruk og innsats tjene som indikasjon på hvordan og hvor mye studentene studerer. I evalueringen av Kvalitetsreformen fant vi ingen endring i studenters tidsbruk og arbeidsformer før og etter reformen. Studentenes tidsbruk på studiene synes å ha vært nokså stabil over lang tid. Det er store variasjoner mellom fagområder, fagforskjellene som også fantes før innføringen av reformen. Derimot så vi at studentene jobbet annerledes etter reformen: de hadde mer seminarer og det var krav om at de skulle skrive flere oppgaver underveis, slik også Tor Egil Førland påpeker i Aftenposten.

Når Knutsen og Hagtvet blant annet etterlyser bedre arbeidsvaner, slik som evne til skriftlig framstilling, er det grunn til å spørre om hvor godt de nye studentene er forberedt til dette gjennom videregående opplæring. I en undersøkelse av hva det betyr å være studieforberedt fant vi at de ferske studentene hadde problemer med å lese store mengder fagstoff, sortere viktig fra uviktig, vurdere informasjon kritisk og ikke minst med å skrive faglig.

Både elever og lærere i den studieforberedende utdanningen gir uttrykk for at elevene i liten grad får trent seg på dette gjennom videregående opplæring. Elevene i videregående trener til mange og hyppige prøver, dagens læreplaner har for mange kompetansemål, og er preget av stofftrengsel, noe som stimulerer til overflatelæring. Noen elever later til å tro at det gir bedre karaktermessig uttelling å skrive kreative fremfor informative eller argumenterende tekster. Læringsstrategiene i videregående synes derfor ikke å forberede elevene godt nok på de langsiktige og selvstendige arbeidsmåtene som kreves i høyere utdanning. Overgangen fra videregående til høyere utdanning har alltid vært krevende, men mye tyder på at det er mer krevende enn det behøver å være.

Endringene i studiene etter Kvalitetsreformen hadde til hensikt å redusere overgangsproblemene for de nye studentene gjennom hyppigere leveringer og mer vekt på veiledning. Med andre ord er ikke gapet mellom videregående og høyere utdanning et nytt problem, men snarere en utfordring som kommer mer til syne nå enn tidligere, ved at det kreves mer skriving av studenter i høyere utdanning.

Studentene har hovedansvar for hva de lærer. Men Knutsen og Hagtvet legger for mye av ansvaret på studentene. Universiteter og høgskoler har også ansvar for å tilby undervisning og veiledning som stimulerer studentenes intellektuelle nysgjerrighet og akademiske ferdigheter. I tillegg har lærestedene ansvar for å ikke ta opp studenter som er for svakt faglig rustet til å klare utdanningen de skal begynne på. Videre, når Knutsen og Hagtvet hevder at studenter som ikke er gode nok slipper gjennom til eksamen, er det en sterk anklage mot deres kolleger ved universiteter og høgskoler som skal være garantister for faglige standarder.