Tenkningens kraft er så sterk at den presser seg gjennom patriarkat og undertrykkelse

Mandag 16. september ble Ingvild Torsen, fagleder for Examen philosophicum (ex.phil.) ved Universitetet i Oslo, intervjuet i Khrono. Torsen er med og skriver bok, og hun ønsker større kvinneandel blant tenkerne som er representert i ex.phil.-pensumet. Hun begrunner dette dels med at det er viktig for studenter «å se andre man kjenner seg igjen i».

Jens Saugstad sier i sitt tilsvar av 18. september akkurat det som må sies; at vi er i stand til å identifisere oss med andre på tvers av kjønn og etnisitet. Ex.phil. var det som vekket meg som akademiker. Jeg var elektrisk den høsten jeg tok det, lykkelig, på sporet av ALT, men faglig utilfredstilt (mer, mer, mer!).

Nå ble det ikke filosofi jeg hovedsaklig fortsatte med, men i møte med nye fag har jeg siden hatt behov for å gå til vitenskapsfilosofien og -historien. De epistemologiske forutsetningene for metodene vi nærmer oss verden med er alltid interessante, og ofte nødvendige å undersøke nærmere. Noen tekster og tenkere har talt mer til meg enn andre, noen har sågar vært formative for meg både som fagperson og privatperson. Men det har aldri hatt med kjønn eller etnisitet å gjøre. Det har handlet om tankegodset som appellerte, erkjennelsene de gav meg, eller provokasjonen som opprørte meg til egen tenkning.

At det var få kvinner i ex.phil.-pensumbøkene i 1991, tilskrev jeg kvinnens plass i det førmoderne samfunnet. De 10 prosent som likevel var tatt med (kanskje bare 5 prosent på den tiden) var mer enn nok til at jeg slappet av på at også kvinner er tenkende vesener, at tenkningens kraft er så sterk at den presser seg gjennom patriarkat og undertrykkelse. Men stort sett tenkte jeg ingenting på dette. Det var ikke relevant. Selvfølgelig kan man i diskursanalyser finne visse strukturer i vitenskapens utvikling som handler om hvem som til enhver tid har hatt makten på de ulike felt, men det er en egen øvelse.

Da jeg i 2018 var norsklærer på videregående, underviste jeg en klasse med relativt nyankomne innvandrere, ikke-vestlige sådanne. En av dem, en somalisk gutt, klarte alltid (når han ikke arresterte meg med vriene spørsmål om inkonsekvensen i norsk grammatikk) å få samtalen over i vitenskapsfilosofiske problemstillinger. Uansett utgangspunkt, han kunne ikke la være. Dette til de andre ungdommenes tidvise frustrasjon - han tvang dem til å tenke, de fikk aldri late seg med faget (og de var ikke norskfaglig late, men leste Jens Bjørneboe, Tor Johnsen og Laila Stien med interesse).

Jeg så meg selv som 17-åring i denne unge somalieren, jeg var også en pest og en plage for mine venner, med det evige spørsmål på leppene om hvordan ting EGENTLIG henger sammen. Altså jeg identifiserte meg med ham, selv om jeg er en hvit, norsk kvinne på nærmere femti år, han en ung gutt fra det afrikanske kontinent. Jeg identifiserte meg på mange måter sterkere med ham enn med mine kollegaer i samme alder, og av samme kjønn og bakgrunn som meg selv. Slik jeg opp gjennom tiden har identifisert meg med en rekke gamle menn (og kvinner) fra andre verdenshjørner og tidsepoker.

Jeg tipper den unge somalieren fra Senja videregående skole kommer til å elske ex.phil. når den tid kommer. Og hvordan du opplever ex.phil. er lakmustesten på om du hører hjemme i akademia eller ikke. Den som ikke begeistres noenlunde bør finne seg noe annet å gjøre, uansett kjønn eller etnisitet.

Det kan sikkert finnes gode grunner til å øke kvinne- og minoritetsandelen i den filosofiske kanon, men behovet for kjønnet eller etnisk identifikasjon bør ikke være hovedgrunn.