Debatt

Dreper Korona nytenking?

Burde vi tenke over om alle de aktivitetene vi driver med til daglig egentlig bringer menneskeheten fremover? Altså tenke nytt?

Gi mer tillit og fri tid til forskerne så kanskje de kommer opp med noe nytt, skriver AFI-forskerne Kristin Reichborn-Kjennerud og Tereza Kuldova.
Gi mer tillit og fri tid til forskerne så kanskje de kommer opp med noe nytt, skriver AFI-forskerne Kristin Reichborn-Kjennerud og Tereza Kuldova.
Publisert

Kaoset med Koronapandemien har fått arbeidet til å stoppe opp for de aller fleste. Vi blir tvunget hjem, vekk fra våre daglige gjøremål og travle liv, isolerte og fanget inn i en sakte tid vi ikke er vant med.

Nyskaping er daglig på agendaen i de fleste kanaler. Innovasjon i offentlig sektor skal stimulere til ny næringsvirksomhet og sikre velferd etter at oljeformuen tar slutt. Håpet er at nye kreative løsninger skal bremse klimakrisen og eldrebølgen.

EU, Forskningsrådet og Innovasjon Norge lyser derfor ut millioner av kroner årlig, gjennom ulike programmer, for å stimulere til innovasjon. Det er imidlertid noe feil med systemene som skal oppmuntre til nytenkning. De stimulerer til kortsiktig inntjening framfor bærekraftig omstrukturering.

Problemet er det nye fokuset på «impact» både i søknader til forskningsrådet og til EU. Det har bidratt til at kravet om nyttige resultater av innovasjoner må demonstreres før noe i det hele tatt er gjort (utover å skrive søknader).

Samtidig er søknadene hovedsakelig businessplaner med litt forskning innblandet, noe som lett kan verifiseres ved å kaste et raskt blikk på pågående EU-prosjekter, inkludert de prosjektene som eksplisitt skulle inneholde samfunnsvitenskap.

I stadig større grad tar også konsulentselskaper, som har spesialisert seg på denne skrivestilen, over rollen som søknadsskrivere, mens næringslivet tar over som prosjektledere. Det fører til det motsatte av nytenkning og til en byråkratisering av prosjektene.

Forskere er sett på som et problem, de «tenker ikke som entreprenører» og de «må endres», som en kursholder fra Europa Media utrykte det på et kurs avholdt ved Forskningsrådet.

Til tross for EU-progammene sine tydelige ambisjoner om tverrfaglighet og forskningsbasert kunnskap om samfunnet, så har tverrfagligheten og samfunnsvitenskaplig kunnskap fått liten plass..

Samfunnsforskerne er bare med for å legitimere søknader ifølge Khrono. Forskningsfinansieringen adresserer ikke strukturell endring i samfunnsstyring og sosial fordeling ifølge Noralv Veggeland (Forskerforum november 2019).

Den kritiske samtalen, som kunne gitt spore til nytenkning om systemene, får ikke plass. I stedet fortsetter vi å følge nyliberale lønnsomhetskriterier som bare reproduserer de samme uintenderte konsekvensene, som utenforskap, miljøødeleggelser og ulikhet.

Det eneste nye er at vi i økende grad blir digitalisert og automatisert ved bruk av kunstig intelligens, som i mange tilfeller bare reflekterer og forsterker våre fordommer og øker ulikheten i samfunnet.

Innovasjon har nemlig blitt synonymt med tech-industrien. Data blir til svaret på alt, men det er få som undersøker det som ikke reduseres til datainformasjon, og få undersøker hvordan data som blir fremstilt som nøytrale oftest er det presist motsatte.

«Innovasjon» brukes flittig i den offentlige diskursen, men har samtidig blitt et ord uten innhold som favner alt og ingenting.

Noe egentlig nytt er det få som egentlig ønsker: det ville innebåret å prøve ut nye praksiser, endre eksisterende systemer og tankemåter, noe som potensielt ville true det eksisterende systemet.

Men skal vi se reell nyskaping så må noen tenke utenfor selve boksen vi organiserer oss innenfor, og det er umulig i et system av målstyring, kontroll og overvåking, hvor løsninger kreves planlagt i detalj på forhånd. Innovasjon er ikke en ovenfra og ned-bestilling.

Hvis vi skal stimulere til nyskaping så blir spørsmålet derfor heller hvordan vi kan organisere for prøving, feiling og eksperimentering?

Hvordan kan vi fostre en kollektiv og engasjert kultur der arbeidsmiljøer sammen entusiastisk tenker nye tanker i tverrfaglige team, og der ledelsen er engasjert og oppfordrer nettopp til prøving og feiling?

Det er faktisk hva forskning har vist skal til for å kvalifisere til en innovativ bedrift som overlever i markedet over tid.

Det er de som er tett på brukerne som gjerne ser hvilke løsninger som virker best. For at disse folkene skal kunne finne måter å gjøre verden bedre på, innen sitt felt, så trenger de kanskje ikke 20 målindikatorer å rapportere på.

De trenger heller frihet, under tillit, til å eksperimentere, men med uregelmessige og intelligente evalueringer av hva slags resultater de oppnår, i stedet for et neoliberalt styringssystem som tilsynelatende har kontroll over alt som produseres, inkludert hvor nyttig (innovativt) det er.

Forskning på innovasjon i dag domineres av artikler om hva som skaper vekst raskest. Finansieringssystemene har den samme slagsiden.

Selv om vide definisjoner på innovasjon brukes i utlysningstekstene for finansiering, så er inkubatorene og forskningsfinansiørene mest opptatt av å støtte virksomheter som kan vokse raskt og bli store, helst ved bruk av ny og grensesprengende teknologi som Blockchain og AI.

Slike systemer og praksiser skaper forutsigbarhet for de som finansierer forskning, men bidrar ikke til reell innovasjon. For å få til nyskaping må vi la folk prøve ut nye ting, vi må åpne for prøving og feiling, og vi må ha tillit til folks kompetanse og motivere dem til å gjøre nettopp det. Vil vi ha innovasjon er det derfor behov for en tillitsreform i forskning.