DORA har blitt et alibi for å mislykkes med Plan S

The San Francisco Declaration on Research Assessment (DORA) fra 2012 var opprinnelig et opprop mot bruken av journal impact factor i evalueringen av enkeltforskeres bidrag. Med dette snevre og tilforlatelige fokuset, hvordan har DORA endt med å spille en sentral og omstridt rolle i implementeringen av Plan S?

Plan S er basert på den prisverdige ambisjonen om å gjøre all forskning åpent tilgjengelig, gratis for alle. Det reiser spørsmålet om hvordan kostnadene ved publisering skal dekkes. Institusjonene bak Plan S (cOAlition S) ønsker at tidsskriftenes finansiering skal «snus» slik at abonnementsinntekter erstattes av publiseringsavgifter. Det økonomiske problemet er enkelt: Den reelle kostnaden pr artikkel i et kvalitetstidsskrift er langt høyere enn det som er realistisk å kreve i publiseringsavgift – også når vi holder forlagenes fortjeneste utenom.

Tidsskrifter som finansieres utelukkende av publiseringsavgifter har ofte begrenset kvalitet. Som Torbjørn Skardhamar skriver, er dette en utfordring som ikke er avgrenset til de såkalte røvertidsskriftene. Hvis tidsskriftene derimot finansieres direkte, er åpen tilgang og høy redaksjonell kvalitet fullt forenlig. Dessverre har implementeringen av Plan S i liten grad dreid seg om dette.

Hva vil så skje når Plan S har trådt i kraft? For det første vil mange etablerte kvalitetstidsskrifter fortsatt være abonnementsbaserte. Det er mulig fordi omtrent 95 prosent av artiklene ikke er omfattet av forbudene i Plan S. For det andre vil sannsynlig de fleste tidsskrifter som oppfyller kravene i Plan S preges av lavkostnadsløsninger som rammer kvaliteten.

Disse to utfallene er svært dårlige for forskningen og samfunnet. Kunnskapsutviklingen svekkes når litteraturen fragmenteres på bakgrunn av hvordan forskningen er finansiert. Dessuten vil forskningen som finansieres av cOAlition S miste muligheten til å bruke kvalitetstidsskrifter til å styrke sine resultater. Og fortsatt vil mange av de viktigste resultatene ligge bak betalingsmurer fordi det er der de beste tidsskriftene finnes. Kort sagt kan Plan S ende med å svekke forskningens verdi for samfunnet selv om det motsatte var hensikten.

Hvordan kan tilhengerne av Plan S forsvare et slikt scenario? Mange av dem vil dele min antagelse om at forskere som er underlagt Plan S vil bli utestengt fra de etablerte kvalitetstidsskriftene og at tidsskrifter som oppfyller kravene vil ha andre publiseringsmodeller for å klare seg med lavere inntekter.

Men det er her DORA kommer til unnsetning. Erklæringen brukes nemlig stadig oftere som argument for at ulikheter mellom tidsskrifter ikke spiller noen rolle eller ikke skal tas hensyn til. Dette er et nyttig syn for innføringen av Plan S fordi det gjør det irrelevant om kvalitetstidsskriftene blir utilgjengelige.

Som kjent er det ikke bare et lite antall topp-tidsskrifter som utelukkes, men 85 prosent av alle tidsskrifter som i det hele tatt kan kalles vitenskapelige. Det ville vært enklere å forandre dette landskapet hvis man tok utgangspunkt i at mange av disse tidsskriftene spiller en avgjørende rolle på sine fagområder.

Tidsskrifter hever kvaliteten på forskningen – og at noen gjør det i langt større grad enn andre. Den kategoriske avvisningen av å bruke informasjon om tidsskrifter i vurderingen forskningskvalitet er også meningsløs når kravene til kvalitet og betydning er så ulike. Deler av DORA kan brukes konstruktivt for å utvide grunnlaget for vurdering, slik Kenneth Ruud tar til orde for, men vi ser stadig at erklæringen brukes til det motsatte, nemlig å utelukke publiseringskanaler fra betraktning. Hvorfor vil finansiørene at vi skal se bort fra de vurderingene som fageksperter og redaktører gjør?

Paradokset slo meg i fjor høst da jeg ble tildelt et av Europas mest forjettede forskningsstipender, et ERC Consolidator Grant. Aktører som bruker DORA til å si at tidsskriftenes prestisje er meningsløs gratulerte stipendmottakerne med «prestisjestipend». Det var selvfølgelig veldig hyggelig, men fikk meg også til å stusse. I likhet med manuskripter som sendes til kvalitetstidsskrifter, så blir ERC-søknader vurdert kollektivt av fageksperter. Likevel er det tilsynelatende galt å legge prestisje i å bli antatt i et selektivt topp-tidsskrift, men helt i orden å gjøre det med finansiering fra ERC.

«Dette er en fjær i hatten», som forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø uttrykte det. Betyr det at prestisje er positivt når den kontrolleres av finansiørene men negativt når den avhenger av tidsskriftenes redaksjonelle vurderinger?

Hvis vi lar oss overbevise om at forskjeller mellom tidsskrifter er irrelevante, så svinner forlagenes forhandlingsmakt. Derfor er dette et strategisk viktig virkelighetsbilde for cOAlition S, selv om det er usant. Dessuten skjermer denne oppfatningen cOAlition S for ansvar når Plan S svekker tidsskriftene eller stenger forskere ute fra dem. Å bruke DORA for å hevde at forskjellene mellom tidsskrifter ikke spiller noen rolle er faglig forfeilet, men politisk kløktig.

En mer konstruktiv tilnærming fra cOAlition S ville vært å møte økonomiske utfordringer med økonomiske løsninger og sikre at tidsskriftene får ressurser som gjør det mulig å opprettholde sitt bidrag til forskningen uten abonnementsinntekter. Dessverre er implementeringsplanen for Plan S svevende på dette punktet.

Jeg ønsker meg å høre «ja, disse tidsskriftene er viktige – vi må legge økonomisk til rette for at de kan videreføres med åpen tilgang og samme kvalitet.» Det er synd når DORA brukes som alibi for å slippe unna denne erkjennelsen.

Les også: Flere saker om Plan S og Open Access