Ikke all Open Access er bra

Plan S setter i praksis krav til at alle publikasjoner skal være såkalt «gull open access», men overser eller bagatelliserer at finansieringsordningen kan skape problemer. Noen må betale og det betyr i praksis at forfatter betaler en publiseringsavgift. Dette medfører blant annet at forlagene har sterke insentiver til å prioritere volum på bekostning av kvalitetskontroll. Slik Plan S er utformet stilles det ingen reelle krav til kvalitetssikringssystemer og det tas ikke konkret ansvar for finansieringen.

Som jeg vil vise nedenfor er ikke alle former for open access faglig forsvarlige. Norske myndigheter bør derfor stille et absolutt krav om tilstrekkelige kvalitetssikringssystemer for videre deltakelse i Plan S. Hvis ikke risikerer vi å undergrave tilliten til forskningen og samfunnsnytten uteblir.

Det er hensiktsmessig å skille mellom «gull» og «diamant» open access (heretter OA) fordi det tydeliggjør hvem som betaler for publiseringen. Gull OA betyr at artiklene er gratis å lese for alle, men sier ikke hvem som skal betale i stedet. I praksis er det oftest finansiert av at forfatter betaler en publiseringsavgift, såkalt «article processing charges» (APC). Det kalles diamant OA når det ikke er APC slik at både publisering og lese er gratis.

Plan S har som mål å gjøre alle forskningstidsskrifter til open access, men presenterer ingenting konkret når det gjelder finansiering utover vage fraser. I praksis er det grunn til å tro at det betyr en APC-basert økonomi. Dette ser i hvert fall ut til å være premisset som ligger til grunn i debatten både i Norge og internasjonalt. Det er ingen informasjon verken på sidene til Forskningsrådet eller cOAlition-S som tilsier noe annet, bortsett fra som overgangsordninger. Hvis dette ikke stemmer bør Forskningsrådet korrigere og presisere dette snarest på en forpliktende måte.

Forkjemperne for Plan S hevder gjerne at det ikke er noen sammenheng mellom kvalitet og hvorvidt tidsskriftet er OA eller ikke, og at det ikke finnes empirisk grunnlag for en slik påstand. Det stemmer at det finnes noen gode OA-tidsskrifter, så kvalitet er ikke nødvendigvis lavere i OA tidsskrifter. Det er imidlertid først og fremst diamant OA og enkelte non-profit gull OA som står for kvaliteten. Noen kommersielle gull OA-tidsskrifter er langt mer tvilsomme.

Det beste grunnlaget for en slik påstand er imidlertid ikke en empirisk studie av siteringer eller tilsvarende. Det er langt mer treffsikkert å se på reviewer guidelines og hvordan reviewerprosessen er lagt opp. Dette er altså tidsskriftenes viktigste kvalitetssikringssystem, og som i de fleste andre sammenhenger ønsker vi at slike systemer skal ha et visst nivå. Kvalitetssikringssystem varierer sterkt mellom tidsskriftene.

Jeg vil her presentere fire ulike modeller for eksisterende OA tidsskrifter, derav to er gode, en er grei nok, og en bør unngås. Kvalitetskontroll sees her i sammenheng med type finansiering. Alle eksemplene er listet i Directory of Apen Access Journals (DOAJ) og forenlige med Plan S.

Eksempel på godt diamant OA tidsskrift

Demographic research er et diamant open access tidsskrift, altså gratis både å lese og publisere i. Det er også et anerkjent demografitidsskrift. Det fungerer som et helt ordinært tidsskrift med fagfellevurderinger som bidrar til både kvalitetskontroll og å heve kvaliteten på artiklene. Det er imidlertid internettbasert og har ikke begrensninger på antall artikler i året. I 2018 publisert de 48 artikler. Grunnen til at Demographic research er gratis er at det finansieres i sin helhet av Max Planc Institute of Demographic Research. På direkte forespørsel svarer en associate editor at refusjonsraten i hvert fall ligger på godt over 50%.

Eksempel på godt gull OA-tidsskrift

Sociological science er et gull open access tidsskrift, og er et forholdsvis anerkjent tidsskrift. Det er et uavhengig tidsskrift, altså ikke knyttet til verken forlag eller forening. Det er internettbasert og publiserte 33 artikler i 2018. Tidsskriftet er non-profit og APC dekker faktiske kostnader. Kostnadene holdes svært lave blant annet ved en litt spesiell vurderingsprosess. Det koster $15 å sende inn en artikkel og i tillegg en gradert APC slik at professorer betaler mer enn for stipendiater, post-doc og andre. Høyeste APC er $300 + $15 per 500 ord for publisering. En artikkel på 8000 ord vil da koste kr. 4 845. Vurderingsprosessen er slik at fagfellene eksplisitt ikke bidrar til artikkelens kvalitet. Man blir enten antatt eller refusert uten mulighet for revisjoner, men bare artikler som er av tilstrekkelig kvalitet blir publisert. Refuseringsraten er om lag 75 prosent.

Eksempel på greit nok gull OA- tidsskrift

PlosOne er et av de mest kjente mega-tidsskriftene. Det er gull OA og APC er kr 13 900. Utgiveren Plos har totalt syv tidsskrifter, derav de andre er fagspesifikke og mer anerkjente enn PlosOne. PlosOne har publisert 18 672 artikler i 2018, men disse er fordelt på mange temaområder, og det var f.eks. 4 609 artikler innenfor samfunnsvitenskap og 2 752 innenfor psykologi. PlosOne har eksplisitte kriterier for publisering, inkludert at det skal være høy metodisk kvalitet beskrevet i tilstrekkelig detalj. Alt med tilstrekkelig teknisk og etisk standard blir publisert, men det er ingen krav om f.eks. relevans eller nyskaping. PlosOne har en refuseringsrate på om lag 50 prosent.

Eksempel på tvilsomt gull OA-tidsskrift

Frontiers er et OA forlag som utgir 63 tidsskrifter med navn som Frontiers in Education, Frontiers in Psychology, Fontiers in Environmental Science osv og har felles generelle retningslinjer og publiseringsplattform. APC ligger mellom kr 8 300 og kr 25 700. Frontiers har en spesiell fagfellevurdering der det bare er eksplisitte retningslinjer for refusjon, så alt som fyller minimumskravene blir tydeligvis publisert. Viktigste kravet er at det ikke er «objektive feil», men det åpner opp for at bl.a. utelatelser eller urimelige tolkninger faktisk ikke er i konflikt med forlagets policy. Dernest kreves det at reviewerne er enstemmig for refusjon slik at hvis minst én er positiv får forfatter sende inn ny revidert versjon. Kritikken mot Frontiers er at deres fagfelleprinsipper er rigget slik at refusjon er svært vanskelig. Ikke alle tidsskriftene er like store, men f.eks. Frontiers in psychology publiserte 2900 artikler i 2018 med APC på kr 25 700 per artikkel.

Frontiers er et kommersielt forlag og inntjeningen er basert på APC slik at refusjoner ikke lønner seg. I et intervju med en av grunnleggerne oppgis refusjonsraten i Frontiers å være 19%, mens andre har hevdet at om lag 90 prosent blir akseptert (nøyaktig tall er ikke oppgitt på Frontiers sider). Frontiers har vært involvert i en rekke kontroverser deriblant oppsigelse av temaredaktører angivelig fordi de refuserte for mange artikler. Det har også blitt hevdet at Frontiers spilte en vesentlig rolle i å få stengt den såkalte «Beall’s list of predatory publishers» (der Frontiers altså var oppført).

Hva slags OA er bra?

De fire eksemplene over er forenlige med Plan S. Det er imidlertid åpenbart at de har vesentlig forskjellige kvalitetssikringssystemer. Tidsskrifter som Demographic research og Sociological science er modeller der vitenskapelig kvalitet står helt sentralt. Det er ingenting i veien for at tidsskrifter med en slike modeller kan konkurrere med dagens topptidsskrifter.

Modeller som PlosOne holder et akseptabelt nivå, men er designet slik at det dekker et behov i lavere sjikt i tidsskrifthierarkiet og vil ikke kunne konkurrere med dagens topptidsskrifter. PlosOne har da heller ikke slike ambisjoner. PlosOne er non-profit, så de har ikke noen interesse av å fire på kvalitetskravene så lenge volumet er tilstrekkelig til å dekke utgiftene totalt sett.

Den siste publiseringsmodellen, som representert ved Frontiers, er derimot høyst problematisk fordi det er kommersielt samtidig som kvalitetskrav står i et motsetningsforhold til profitt. Det er da også vanskelig å tenke seg et kvalitetssikringssystem med lavere krav.

Mot en faglig forsvarlig Plan S

Det er avgjørende at enhver vitenskapelig publiseringsmodell er innrettet slik at kvalitetskontroll står sentralt. Noen tidsskrifter legger ned mye arbeid i å heve kvaliteten på artikler, men vel så viktig er å refusere for dårlige arbeider. Tidsskriftenes kvalitetssikringssystemer må rett og slett fungere tilfredsstillende. Slik Plan S er utformet stilles det ingen reelle krav til kvalitetssikringssystemer. Systemer som etter min mening er faglig uforsvarlige vil faktisk være kompatible med Plan S.

Det er helt klart mulig å ha utmerkede kvalitetssikringssystemer for OA tidsskrifter, men kombinasjonen av kommersiell drift og APC-finansiering gir noen svært uheldige insentiver. Det som står igjen er derfor i praksis diamant OA og non-profit gull OA. Finansieringsform er altså helt sentralt.

Diamant OA krever finansiering av tredjepart. Hvis Plan S gikk inn med konkrete tiltak for å sikre slik finansiering ville dette kunne være en god løsning. Hvis det ikke er mulig å sikre tilstrekkelig slik finansiering er det ikke forsvarlig å «flippe» kommersielle forlag til gull OA. I slike tilfeller vil grønn OA være langt å foretrekke enn gull OA (dvs. at post-print versjon gjøres tilgjengelig i vitensarkiver). Men forkjemperne for Plan S ser ut til å ville forkaste grønn OA på prinsipielt grunnlag samtidig som de ikke tar ansvar for finansieringen av alternativene.

Hvis Plan S skal være faglig forsvarlig må det stilles langt mer presise kvalitetskrav for OA tidsskrifter. Det bør være et absolutt krav for Forskningsrådets videre deltakelse i cOAlition-S at tilstrekkelige kvalitetssikringssystemer sikres under Plan S.

• Les også: Khronos samlesider om Open Access og Plan S