Forskere i Akademiet for yngre forskere etterlyser langsiktighet. Her demoPnstrerer et av de første medlemmene i akademiet, Alexander Refsum Jensenius, et av sine forskningsprosjekter. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Forskere i Akademiet for yngre forskere etterlyser langsiktighet. Her demoPnstrerer et av de første medlemmene i akademiet, Alexander Refsum Jensenius, et av sine forskningsprosjekter. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Mangel på langsiktighet hindrer utviklingen av verdensledende forskning

Forskning. Fokus må endres fra å forske mye til å forske smart, skriver Kyrre Eeg Emblem og Solfrid Bratland-Sanda i Akademiet for yngre forskere.

Banebrytende forskning krever i dag en kollektiv og gjerne tverrfaglig innsats over mange år. Skal vi nå regjeringens ambisjon om å utvikle flere verdensledende forskningsmiljøer i Norge, mener Akademiet for yngre forskere (AYF) at fokus må endres fra å forske mye til å forske smart. Det vil kreve store endringer i måten vi evaluerer forskning, hvor forskningsincentivene må belønne langsiktighet.

Den 13. november vil Forskerforbundet med forskningsminister Iselin Nybø i spissen møtes til et forskningspolitisk seminar for å diskutere om det er rom for kvalitet, kreativitet og risiko i norsk forskning. AYF ønsker debatten velkommen og håper aktørene tør å ta tak i hva vi omtaler som et kvalitetsparadoks.

Det er en motsetning at langtidsplanen faktisk fremhever at utvikling av kunnskap tar tid og krever langsiktig tenkning, mens finansieringsordningene og krav i UH-sektoren ikke i tilstrekkelig grad ivaretar en slik langsiktighet.
Kyrre Eeg Emblem og Solfrid Bratland-Sanda
Akademiet for yngre forskere

Utvikling av flere verdensledende forskningsmiljøer er fremdeles et overordnet mål i regjeringens reviderte langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Samtidig er det i våre øyne ikke alltid et samsvar mellom denne ambisjonen, og hvordan forskningen faktisk gjennomføres i Norge. Det er en motsetning at langtidsplanen faktisk fremhever at utvikling av kunnskap tar tid og krever langsiktig tenkning, mens finansieringsordningene og krav i UH-sektoren ikke i tilstrekkelig grad ivaretar en slik langsiktighet. AYF er bekymret for at mangel på langsiktighet hindrer utviklingen av morgendagens verdensledende forskningsmiljøer i Norge.

Vi må sikre at yngre, motiverte forskertalenter opplever veien fra doktorgrad til forskningsfronten som meningsfull og overkommelig. AYF har i høst gjennomført en spørreundersøkelse blant over 1200 forskere under 45 år som jobber i Norge. Her viser våre resultater at over halvparten (58 prosent) mener at forskningskvantitet i praksis teller mer enn forskningskvalitet. Kun en fjerdedel (26 prosent) mener forskningskvalitet teller mest, mens resten er usikre. Dette funnet holder seg på tvers av fagdisiplin og karrierenivå (fra ph.d. til professor). Kollektivt ser dagens yngre forskere seg altså mer tjent med å publisere mye fremfor å publisere hva de selv føler er høy kvalitet. Det er også slik at enkelte norske universitet og høgskoler har også et krav om et visst antall publikasjoner per forsker over en 1-3 års periode for å opprettholde sin forskningstid. Slike krav kan oppleves å nøre oppunder kvantitetstankegangen hvis det blir viktigere å telle antall publikasjoner enn hva som faktisk formidles i dem. Nye forskere med spennende ideer for fremtiden kan tilsvarende med dagens system ha liten tid og mulighet til å etablere slike langsiktige studier. Gitt premisset om at man oppnår det man måles på – kan det være slik at det mangler tydelige og gode incentiver for å oppnå målet om langsiktig og verdensledende forskning?

En utfordring med kvantitetstankegangen på nasjonalt nivå er at andre land ikke nødvendigvis har samme forhold til langsiktighet i forskning, og vi risikerer dermed at vår tilnærming blir en hemsko i kampen om internasjonal synlighet og knappe ressurser. Å være mangeårig norgesmester hjelper deg sannsynligvis ikke til å bli verdensmester hvis du må konkurrere under ulike vilkår. Vi tør å påstå at de fleste forskere og finansieringskilder heller vil ha en virkelig banebrytende studie fremfor mange små, fragmenterte bruddstykker.

Norge som en oversiktlig og velbemidlet forskningsnasjon har alle muligheter til å legge til rette for flere verdensledende forskningsmiljøer. Vi er nødt å være offensive for å skape banebrytende forskning som kan bidra til å løse de store samfunnsutfordringene. AYF mener dagens forskningsincentiver må endres til å faktisk belønne langsiktighet så tidlig som mulig i karrieren. Et tiltak her kan være at forskningsfinansiører og forskningsutøvende institusjoner tidlig signaliserer at resultatene av et forskningsprosjekt kun skal vurderes ut fra et lite og selektert antall endepunkter som er relevante for prosjektet. Eksempler her kan være et styringsdokument, et produkt, en publikasjon eller nytten for samfunnet. Dette vil medføre en økt risiko for ikke å nå sine mål, men den sjansen må vi ta. Videre finnes det heldigvis allerede noen få, store fremragende forskningsmiljøer som har ressurser til virkelig å tenke langsiktig. Vi oppfordrer herved Forskerforbundet og andre til å invitere disse miljøene med i diskusjonen slik at vi kan ta lærdom av deres erfaringer. Dette vil forhåpentligvis også kunne hjelpe andre forskere som ikke er så heldige å ha slike miljøer i ryggen.

Samfunnet trenger at dagens forskertalenter blir morgendagens verdensmestre. Da må systemet legge til rette for at de kan lykkes!