Debatt

Død over den klassiske forelesningen, leve forelesningen!

Koronarisk støttet digitalisering løser ikke grunnlagsproblemene, skriver Jon Arne Løkke og Jan Storø.

Det ligger en fare i at digitale læringsformer kan oppfattes som best fordi de potensielt er billigst, skriver Jon Arne Løkke og Jan Storø. Arkivfoto: Henriette Dæhlie
Det ligger en fare i at digitale læringsformer kan oppfattes som best fordi de potensielt er billigst, skriver Jon Arne Løkke og Jan Storø. Arkivfoto: Henriette Dæhlie
Publisert

Debatten om digital undervisning har fått en vitamininnsprøytning. Noen mener at denne våren vil endre alt. Vi vil heller hevde at en rekke nye, og gamle, diskusjoner står utenfor inngangsdøra og banker på. Noen diskusjoner er praktiske, mens andre berører grunnleggende spørsmål som selve innholdet i undervisningen og undervisningens funksjon, akademisk frihet og styringen av undervisningen - samt om opphavsrett til innspilt materiale.

Fra vårt ståsted vil vi melde at det er spennende tider. Noe av det som kommer veltende inn over oss denne våren har et interessant utviklingspotensial ved seg. Men det er helt nødvendig at underviserne tar styring over den neste fasen av utviklingen etter at dugnadsendringene er notert ned.

Vi har tidligere debattert disse spørsmålene her i Khrono, der vi særlig advarte mot ukritisk digitalisering av undervisningen.

Ettersom alle i høyere utdanning, gjennom en drøye to-tre ukers periode, har fått det mest intense selvopplæringskurset i digitale undervisningsformer man kan tenke seg (intet internopplæringsprogram i den daglige driften kunne vært mer effektivt), er vi allerede et helt annet sted enn ved forrige månedsskifte. Fra at vi tidligere ble tilbudt et halvdagskurs her og en Youtube-instruksjonsvideo der, kan mange nå si at de mestrer både en og to og tre av de digitale verktøyene.

Vårt anliggende handler dypest sett ikke om verktøy eller strukturer. Det handler om innhold og kvalitet i undervisningen – og undervisningens funksjon. Det er dette debatten bør dreie seg om. Og dette poenget er ikke prinsipielt endret av det digitale datostemplede skiftet vi har sett de siste ukene. Derfor er det påtrengende å raskt si noe om hvilke idealer og kriterier vi bør skjele til i den neste fasen.

Utviklingen bør altså være innholdsstyrt og funksjonsstyrt, ikke verktøysstyrt. Digitale verktøy er på sitt beste løsninger på linje med nyere pedagogiske teknikker som «intereleaved» læring (den som lærer skifter mellom ulike temaer i stedet for å drive med massiv eller «blocked» lesing på ett tema; eller det mer kjente «problembasert læring». Men, menneskemøter er også et sentralt element, mellom student og medstudent, og mellom student og lærer.

I de siste dagene har vi har hørt folk si ting som «… nå som vi skal over på video» eller «… når undervisningen nå er flyttet til nettet». Begge utsagnene er kanskje mer å forstå som øyeblikksbilder enn substansielle virkelighetsbeskrivelser. La oss likevel ta øyeblikksbildene på alvor. Situasjonen kan oppfattes som at den mentale endringen i diskusjonen om bevegelsen fra det klassiske «ansikt til ansikt i et fysisk rom» til det nye «digital dialog med læreren via kamera (og studentene med mutet kamera)» allerede har skjedd. Og at det bare er å pøse på – med flere digitale verktøy og strukturendringer. Vi bør ikke la utviklingen bli styrt av krisesituasjonens strakstiltak og en delvis improvisert løsning som har funnet sitt problem. Den koronarisk støttede digitaliseringen er ett mulig virkemiddel – problemene er av enda mer standhaftig karakter:

Hvordan kan undervisningsteknologi støtte eller svekke akademisk frihet? Hva er god undervisning for hvem?

Jan Storø og Jon Arne Løkke

Vi trenger et mangfold av undervisningsformer – og undervisningsformene bør være effektive. Den store nyervervelsen av digitale former de siste ukene bør derfor ikke bli den nye måten å gjøre det på, men heller inngå i en ressursbank av fremgangsmåter som kan samspille med de mer tradisjonelle undervisningsformene.

Sagt på en annen måte: Nå, når vi har styrket den digitale kompetansen og lært oss flere digitale verktøy, er det behov for også å styrke vår kunnskap om den analoge siden av undervisningen. Dernest vil vi hevde at det prinsipielle i denne situasjonen handler om akademisk frihet og dermed hvem som skal bestemme innhold og form i undervisningen. Det må være lærerne – med evalueringsinnspill fra studentene – ikke teknologien eller de akademiske byråkratene. Det ligger en fare i at digitale læringsformer kan oppfattes som best fordi de potensielt er billigst.

Vi ønsker en diskusjon om hvordan undervisning skal foregå i bestemte kontekster. Den diskusjonen må ikke begrenses til en formdiskusjon; digital versus analog. Begge former har verdi, kanskje særlig hvis de kombineres.

Vårt siste poeng er spesielt sentralt. Enhver undervisningsform bør vurderes på i hvilken grad den fører til studentaktivitet – det er en av dens viktigste funksjoner. Verken de tradisjonelle formene eller de nyere, digitale har livets rett dersom de ikke legger til rette for selvstudium og studenters egenaktivitet. Evalueringer av den digitale bølgen denne våren bør omfatte dette spørsmålet.

Hvis de studentaktive elementene ble styrket, har vi lært noe viktig. Denne lærdommen bør i så fall brukes til å utvikle alle læringsformene, både de analoge og de digitale. Vi er på linje med Studiebarometeret 2019, som melder at forbedringspotensialet er knyttet til a) bedre tilbakemeldinger og oppfølging, og b) variasjon i studieformer og mulighet for medvirkning i undervisningssituasjonen. Disse poengene er sentrale uansett om undervisningen er digital eller analog.