debatt:
Diskriminering i likestillingens navn
I Høyres Studenter har vi som mål at alle skal ha like muligheter – uavhengig av kjønn, skriver Andreas Oftedal.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I Khrono argumenterer Jan Storø, dosent hos OsloMet for at kvotering bør benyttes i studier der det minst representerte kjønnet er under 20 prosent. Han etterlyser også at flere burde være praktisk orientert i denne debatten – og det skal vi være. Det er nemlig de praktiske konsekvensene som er problematiske.
Selv om en kandidat har et karaktersnitt langt over kravet for å komme inn, så vil man likevel være en del av gruppen «kvoteres».
Andreas Oftedal
Det er viktig å erkjenne at det kan være fordeler ved å jevne ut kjønnsbalansen i enkelte bransjer, der er vi enige med Storø. Siden det kan være vanskelig å endre kjønnsmønster i arbeidslivet, er således kvotering et enkelt og effektivt virkemiddel. Dessverre har kvotering også har flere problematiske sider ved seg.
Samfunnet vårt er bygget på at alle skal ha like muligheter og likeverdig behandling, uavhengig av hvem du er. Den praktiske konsekvensen av kvotering, er at noen ikke kommer inn på et studium de i realiteten er kvalifisert for. Det er en urettferdig ordning, der de som velges bort er nødt til å finne et annet sted å studere, velge et annet studie eller utsette studier i sin helhet.
At noen blir valgt bort på bakgrunn av hvem de er, heller enn hva de kan eller hvor kompetente de er, er diskriminering. Denne formen for diskriminering gir også direkte praktiske konsekvenser for en rekke mennesker
Kvotering kan også bryte ned legitimiteten til de studentene som er av kjønnet som kvoteres inn. Selv om en kandidat har et karaktersnitt langt over kravet for å komme inn, så vil man likevel være en del av gruppen «kvoteres». Dette er nok verken det beste utgangspunktet ved studiestart, eller det som skal til for å stoppe bygge ned barrierer for et kjønn i enkelte bransjer.
Det finnes andre virkemidler i verktøykassen som kan benyttes for å sikre en best mulig opptaksordning. En løsning er å åpne opp for at institusjonene utøver skjønn i opptaksprosessene. Storø påpeker selv at de mannlige søkerne som akkurat ikke kommer inn, gjør dette pga. for dårlige karakterer i fag som ikke er relevant for studiet. Et bedre alternativ vil heller være at institusjonene kan vektlegge andre og mer relevante ferdigheter enn snittkarakteren fra videregående.
Det er derfor vi heller burde åpne for at lærestedene i større grad skal få definere egne opptakskrav. Dette kan gjøres ved å sette karakterkrav i spesifikke fag, benytte opptaksprøver og ved intervjuer. Storø avslutter sitt innlegg med ønske om at fremtidens profesjonsutøvere blant annet skal gjenspeile befolkningen. Skal vi oppnå reell likestilling, så burde vi heller fokusere på at det stilles krav til fremtidens profesjonsutøveres motivasjon og kompetanse, fremfor kjønnet deres.
Institusjonene bør få større spillerom til å velge ut kandidatene som de selv ønsker å ta opp. Ikke bare er det positivt for de skoletrøtte gutta som ønsker å bli psykologer eller helsearbeidere, men det vil også være positivt for institusjonene som får mulighet til å ta opp nye studenter basert på mer relevante kriterier enn et karaktersnitt. Når dagens løsning er å systematisk diskriminere, er opptaksordningen overmoden for revisjon. Det er på tide å gi større frihet og tillit til institusjonene.
