Universitetenes strategiske prioriteringer

Universiteter og høgskoler har stor autonomi. Autonomien ble styrket av Kvalitetsreformen i 2003, og dagens regjering understreker for eksempel i statsbudsjettet for 2016 at institusjonene skal bruke denne autonomien aktivt. Institusjonene skal bruke autonomien til å gjøre egne strategiske valg og selv vurdere aktiviteter, organisering og satsinger. Blant annet er det stor frihet i bruken av budsjettene som institusjonene blir tildelt.

Imidlertid er det lite kunnskap om hvordan institusjonene faktisk bruker denne autonomien. For eksempel har de tradisjonelle breddeuniversitetene store likheter i utdanningstilbudet, men prioriterer de disse forskjellig? NTNU, med sin teknisk-naturvitenskapelig hovedprofil, er selvfølgelig annerledes enn de tradisjonelle breddeuniversitetene i Bergen og Oslo. Men mye er også likt. Alle disse tre institusjonene har for eksempel store matematisk-naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fagmiljø og utdanninger.

En ny rapport fra Senter for økonomisk forskning av Jan Morten Dyrstad og Ivar Pettersen sammenligninger ressurssituasjonen for ni disiplinmiljø ved NTNU og universitetene i Oslo og Bergen (www.sof.ntnu.no/). Med en generisk faglig innretning er sterke disiplinmiljø fundamentale i en institusjons grunnleggende og nysgjerrighetsdrevne forskning. Disiplinutdanningene er av generell karakter som ikke skal kvalifisere til bestemte yrker, men gir en kompetanse som er metodisk og teoretisk solid, og som gjør kandidatene godt rustet til å kunne ta til seg ny kunnskap og utvikle grunnforskning på forskningsfronten. Dessuten er disiplinkunnskap fundamentet for mer anvendt kunnskap. For eksempel bygger ingeniørutøvelse på matematisk og naturvitenskaplig kunnskap, og disse fagene er derfor de sentrale fagene tidlig i sivilingeniørutdanningsløpet.

Omfanget på disiplinutdanning og forskning har vært det historiske skillet mellom universiteter og høgskoler.

Man skulle tro at NTNU med sin teknisk-naturvitenskapelige hovedprofil prioriterer grunnleggende naturvitenskap sterkere enn andre universiteter. Dyrstad og Pettersen viser at det ikke er tilfelle. De ser på realfagene fysikk, informatikk, kjemi og matematikk og de samfunnsvitenskapelige fagene geografi, samfunnsøkonomi, sosialantropologi, sosiologi og statsvitenskap. Det er instituttnivået som er brukt som sammenligningsenheter.

Resultatene er de samme for realfagene som for samfunnsfagene: NTNU prioriterer disiplinfagene mye lavere enn universitetene i Oslo og Bergen.

Disiplinmiljøene på NTNU underviser om lag 60 prosent flere studenter per vitenskapelig ansatt enn på UiO og UiB. Forskjellene er faktisk størst i realfagene. For å ha om lag samme utdanningskvalitet presses nødvendigvis forskningstiden. Det er derfor ikke overraskende at NTNU har svakere forskningsresultater per vitenskapelig ansatt i disse disiplinene, selv om forskjellene i forhold til Universitetet i Bergen er små.

En årsak til disse forskjellene kan være at NTNU er svakere finansiert fra myndighetene. For å undersøke om dette kan være årsaken undersøker Dyrstad og Pettersen utviklingen i budsjettene til disiplinmiljøene de siste årene. Ulikheter i nivået på budsjettene påvirker ikke denne analysen fordi de studerer endringer fra år til år. De siste årene har vært en periode med vekst i sektoren, hvor også disiplinmiljøene har bidratt til økning i institusjonenes budsjetter. Den nasjonale finansieringsmodellen til Kunnskapsdepartementet belønner økt produksjon. Dyrstad og Pettersen spør om den økte institusjonsfinansieringen som disiplinmiljøene har bidratt til faktisk tilkommer disiplinmiljøene selv eller om det tilfaller andre deler av universitetet.

Også her er det veldig tydelige forskjeller mellom NTNU og de to andre universitetene. Universitetene i Bergen og Oslo ser faktisk ut til å «overkompensere» disiplinmiljøene. De har hatt en sterkere vekst enn det finansieringsmodellen til Kunnskapsdepartementet skulle tilsi. For NTNU er det helt motsatt: Det har vært en negativ budsjettutvikling for disiplinmiljøene uavhengig av hvor mye miljøene har bidratt til vekst i NTNUs samlede tildeling.

Denne analysen viser betydelige forskjeller i universitetenes strategiske valg og prioriteringer. Det er grunn til å tro at det er tilfelle også på andre områder enn ressurstildelingen til de realfaglige og samfunnsvitenskapelige disiplinene, selv om det er vanskelig å forestille seg at det kan være større utslag på andre områder. Dessverre er institusjonenes organiseringen innen det humanistiske vitenskapsområdet så ulik at Dyrstad og Pettersen ikke klarer å etablere sammenlignbare enheter. NIFU-rapport 52-2014 viser at det er betydelige forskjeller i sektorens finansiering av profesjonsutdanninger.

Det er krevende å analysere hva som kan være årsaken til NTNUs strategiske valg om å nedprioritere disiplinmiljøene i forhold til de andre universitetene. Det kan være et valg om å være mer anvendt orientert enn de andre universitetene, og dermed ta mindre ansvar for den nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen, og at dette kommer til uttrykk i prioriteringene på institusjons- og fakultetsnivå. Det er imidlertid trolig at det er institusjonsnivåets (universitetsstyret) prioriteringer som i stor grad kommer til uttrykk i funnene til Dyrstad og Pettersen fordi de naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige miljøene er samlet på kun 3 fakulteter der de er forholdsvis dominerende.

Den faglig-strategiske debatten for høyere utdanning tar merkelig nok ikke opp slike åpenbare ulikheter som Dyrstad og Pettersen finner. Hvorfor debatteres det ikke om det er fornuftig for NTNUs profilering å nedprioritere grunnleggende generisk kunnskap? NTNU har ambisjon om å være best på tverrfaglig utdanning og forskning. Legges det godt til rette for det når de grunnleggende disiplinene finansieres slik at de har mer enn nok med å klare å gi egen disiplinutdanning av samme kvalitet som konkurrentene?

Det er en fare for at det nye NTNU går i retning av å bli en profesjonsinstitusjon som henter solid disiplinkunnskap fra andre institusjoner og ikke tar ansvar for å videreutvikle dette selv. Det vil være en arbeidsdeling mellom universitetene som er i strid med myndighetens uttalte politikk, og en utvikling som høyst sannsynlig også vil svekke profesjonsutdanningene fram i tid.