Hvor er det faglige lederskapet i digitaliseringsdebattene i akademia?

Digitalisering er i vinden – alt kan digitaliseres – helse, finans, velferd, industri og utdanning. Ja, det meste av våre samfunnsområder. Myndighetene lager digitaliseringsmeldinger og strategier som aldri før; komiteer og utvalg er i full sving med å utrede nye muligheter og av og til også nye utfordringer for samfunnet og for den enkelte.

Universitets- og høgskolesektoren er ikke noe unntak. Neste måned arrangeres ikke mindre enn to konferanser om digitalisering i høyere utdanning, begge i Trondheim. Den ene er nasjonal, den andre er europeisk. Til begge kommer hovedsakelig myndighetsaktører, teknologer og administrativt ansatte i UH-sektoren - samt noen få forskere som har forvillet seg dit.

Sånn var det i fjor også. Da ble en lignende nasjonal konferanse arrangert i Bergen. Den ble fulltegnet på et blunk og lange ventelister gjorde sitt til at ikke alle kom med. Digitalisering er med andre ord også blitt veldig populært i akademia og, særlig blant administrativt ansatte.

Administrativt ansatte er viktige i akademia, de sørger for at hjulene går rundt i de administrative systemene, de sikrer informasjonsflyt internt og eksternt, effektive bibliotekstjenester og sikker lagring av forskningsdata, for å nevne noe.

Konferansene nevnt ovenfor omfatter mange aspekter ved digitalisering i høyere utdanning, herunder også teknologistøttet undervisning. Det kan godt være jeg tar feil, men ut fra deltakerlisten ser det ikke ut til å være mange fagansatte som kommer. Det skyldes kanskje at det for få uker siden foregikk også en annen nasjonal konferanse om digitalisering i høyere utdanning i Trondheim, Læringsfestivalen. Den trakk til seg ganske mange undervisere som delte erfaringer knyttet til digitalisering av undervisning - og en og annen forsker.

Disse konferansene, som alle handler om digitalisering og herunder også undervisning og læring i høyere utdanning, deler seg i to løp; ett for ledere, teknologer og administratorer – og ett for ildsjeler blant fagansatte som underviser.

Sett utenfra er dette underlig. Disse ulike yrkesgruppene blir jo på mange måter nettopp bundet sammen på grunn av digitaliseringen. Tenk bare, hvordan kan man digitalisere vurderingsprosesser uten å ha fagansatte og studieadministrasjon med i diskusjonene? Hvordan sikre koherens i format og emner i studieprogram? Og hvordan kan man lage gode kommunikasjonssystemer mellom studenter og lærere uten å ta disse med på råd?

Jan Storø og Jon Arne Løkke etterlyste for over ett år siden en bredere diskusjon der teknologiutvikling og faglig begrunnet kritikk inkluderes, og eksempler på fordeler og ulemper av digitalisering innen disiplinfag og profesjonsfag. I tillegg etterlyste de eksempler på hvordan digitalisering påvirker arbeidsfordelingen mellom de faglige ansatte og administrativt ansatte i høyere utdanning.

Vibeke Bjarnø fra OsloMet påpekte derimot hvordan lærerutdanningen ved OsloMet jobber med en helhetlig tilnærming til digitalisering, gjennom pedagogisk utvikling som involverer ansatte fra administrasjon, fag og teknologi.

Tidligere i år adresserte Åsmund Hermansen, også han ved OsloMet, hvilke muligheter for pedagogisk utvikling som ligger i digitalisering, men også hvordan institusjonelle rammer kan hemme en slik utvikling. Det kan se ut som om ansatte ved OsloMet er de som debatterer mest om digitalisering av høyrere utdanning, i hvert fall hvis man leser Khrono.

Det er med andre ord ikke sånn at myndighetsaktører, teknologer og administrativt ansatte og fagansatte i UH-sektoren overhodet ikke snakker sammen om digitalisering. Men de kunne gjerne snakket mer sammen, og gjerne i fellesskap på konferanser som nevnt over. Dessuten kunne faglig lederskap med fordel deltatt mer i disse samtalene.

Med unntak av Bjarnø, som er studieleder, er fraværet av faglige ledere i digitaliseringsdebattene faktisk påfallende. I følge sentralt funn i forskningen på kvalitet i høyere utdanning, handler dette ikke overraskende også om spenningene mellom eksterne og interne prosesser for kvalitetsarbeid.

Når bottom-up-initiativer, som for eksempel fra ildsjeler blant fagansatte ikke anerkjennes av akademiske ledere, eller når digitaliseringsprosesser utelukker fagansatte med ansvar for undervisning fra prosesser som vil påvirke deres fremtidige arbeid, kan det føre til flere typer motstand og spenning. Dette er gammelt nytt, men det kan se ut som om det er på tide å minne om denne innsikten når det gjelder digitalisering av undervisning innenfor høyere utdanning.

Nyere studier fra Norge viser at faglige ledere som dekaner og studieprogramledere langt på vei har valgt bort å engasjere seg i denne debatten. Dette er verken fagansatte eller andre som er involvert i undervisning er tjent med. Vi trenger det overordnede faglige blikket som disse kan tilføre i digitaliseringsprosessene, erfaringene fra fagkollegiene trenger å bli hørt og gis en stemme.

Digitalisering av undervisning skjer ikke av seg selv, og verken strategier, administrasjon, teknologer eller ildsjeler i fagkollegiet kan klare dette alene. Vi trenger med andre ord å tenke sammen på hvilke utfordringer digitaliseringen kan løse når det gjelder undervisning og læring – og eventuelt hvilke nye utfordringer som kan oppstå i kjølvannet av digitaliseringen.