Debatt

Det trengs en holdningsendring i undervisningen på medisinstudiet

Når kommer dagen der studieledelsen gir fra seg den utdaterte rollen som bedrevitende, reaksjonær bestefar? spør medisinstudent Emma Lengle.

I løpet av mine år som student ved Det medisinske fakultetet kan jeg ikke huske én interaksjon med studieledelsen om evaluering der jeg har følt meg sett eller hørt, skriver innleggsforfatteren.
Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Dekanatet ved Det medisinske fakultetet begynner sitt svar til Oline Sæthers kronikk med å skrive «Ingen av disse utfordringene er ukjente for oss som leder Det medisinske fakultetet». Selve utsagnet er illustrerende for det problemet vi har på medisinstudiet. Som student opplever vi at vi hele tiden gir tilbakemelding. Ofte er svaret at studieledelsen kjenner til problemet. Men ingenting blir gjort. Resultatet blir at studentene opplever at det å gi tilbakemeldinger ikke fører noe med seg, og i stedet for å være med og skape endring blir de utmattet, slutter å mase, slutter å være konstruktive.

I løpet av mine år som student ved Det medisinske fakultetet kan jeg ikke huske én interaksjon med studieledelsen om evaluering der jeg har følt meg sett eller hørt. Jeg og mine medstudenter har over mange år gitt uttrykk for misnøye med den ukoordinerte og utdaterte undervisningen som Sæther beskriver. Studieledelsen har gang på gang ikke bare unnlatt å ta disse bekymringene på alvor, de har også ved flere anledninger jobbet direkte i mot studentenes ønsker. Studenter som engasjerer seg har blitt beskrevet som illojale, har fått sin troverdigheten trukket i tvil og flere i ledelsen har uttalt seg om at studentene ikke vet hva som er best for dem. Denne ovenfra-og-ned holdningen gjennomsyrer forholdet mellom studieledelsen og studentene, og etterlater studenter som meg med en bitter smak i munnen på vei ut i arbeidslivet.

Gjennom å gå forskerlinjen, å være tillitsvalgt, å utveksle til Sydney og å være student generelt har jeg fått muligheten til å høre om andre studenters erfaringer. Jeg har opplevd og hørt om mange eksempler på god og meningsfylt studentmedvirkning ved andre universiteter og fakulteter. Likevel føles det å forbedre undervisning ved eget medisinstudium ut som å gå i en evig oppoverbakke. Selv som praktikant i FN, et organ berømt for tregt byråkrati, følte jeg meg nærmere beslutningene. Nå er jeg kanskje krass, men denne frustrasjonen har jeg båret på i 6,5 år; Gjennom tre kull og sammen med utallige medstudenter har jeg innsett at jeg ikke er alene om disse tankene. - Og det er heller ikke Sæther.

For hva skal studentens rolle egentlig være i å forme egen utdanning? Innføring av karakterer på medisinstudiet og innfasingen av Oslo 2014 er prakteksempler på situasjoner der mine medstudenter - til tross for iherdig innsats gjennom de «riktige» kanalene - ble fullstendig ignorert. Til tider, eller kanskje til og med hele tiden, virker det som studieledelsen utelukkende er interessert i studentmedvirkning når studentene er enige med dem. For ellers gjelder det å overse, å overbevise og å overkjøre.

Kommer det i det hele tatt en dag der studieledelsen tar steget videre fra å gjenkjenne problemet til å strekke ut hånda og genuint mene at de skal ta oss med på å skape endring sammen?

Emma Lengle, medisinstudent, Universitetet i Oslo

Dette dekanatet har arvet en utdatert holdning til studentmedvirkning som gjelder på alle nivåer fra toppledelsen helt ned til faglærerer i forelesningssalen. Prosessen med Oslo 2014 var fylt av konflikter som ga dype sår og grobunn til mistillit mellom studentene og studieledelsen. Om det skal være et håp om et bedre fremtidig samarbeid, er dekanatet nødt til å anerkjenne skaden som er gjort og gi tydelige signaler om at samarbeidet skal bli annerledes denne gangen. Skal studentmedvirkning være et slagord å smykke seg med, eller noe de faktisk gjør?

I lys av dette stiller jeg meg tvilende til hva Gladhaug og Rosvold faktisk mener når de sier at at evaluering og forbedring av studieprogrammene skal foregå fortløpende «i tett samarbeid med studentene». Tett samarbeid krever mer enn at studenter får delta på møter og er representanter på papiret - det krever også en holdning fra studieledelsen om at studentenes bidrag til arbeidet er verdifullt. Historisk sett har holdningen til studentene i disse samarbeidene vært at studentene kan si hva de vil, men studieledelsen vet best. Systemsvikt og paternalistiske holdninger på dette nivået gjør at dekanatets forslag ligner mer på plaster på såret enn på et steg i riktig retning. Studentene fortjener mer konkrete og nytenkende forslag enn som så.

I løpet av studiet lærer vi om brukermedvirkning og empowerment, om autonomi og åpen ledelse som øker motivasjon på arbeidsplasser, om ansvar overfor rammede grupper. Alt vi lærer tilsier at man skal høre på sine ansatte, studenter og pasienter, og få dem med på beslutninger. Fordi de som føler eierskap og medvirkning lærer og arbeider bedre. Men dekanatets svar bringer oss tilbake til start. Sirkelen er sluttet og ingenting er endret; Det vi får høre er «ingen av disse utfordringer er ukjente for oss».

Når kommer dagen der studieledelsen gir fra seg den utdaterte rollen som bedrevitende, reaksjonær bestefar? Kommer det i det hele tatt en dag der studieledelsen tar steget videre fra å gjenkjenne problemet til å strekke ut hånda og genuint mene at de skal ta oss med på å skape endring sammen? Hvis studieledelsen skal reparere forholdet med studentene, må de starte med å anerkjenne klart og tydelig at ikke bare har medisinstudiet på UiO et problem med undervisningen - det er også et holdningsproblem.

Her er noen store og små ting dekanatet kan starte med på veien til bedre studentmedvirkning:

1. Helt overordnet

  • Møt tilbakemelding med takknemlighet og iver, ikke motstand. Ta et dypdykk i hva reell medvirkning faktisk innebærer. Anerkjenn at skade har blitt gjort over mange år, og at nåværende interaksjoner preges av dette

2. Lytt til studentene, vis det ved å innføre reell endring. Et par forslag som studentmassen har ønsket lenge:

  • Færre og bedre koordinerte forelesninger
  • Ingen karakterer
  • Beholde og øke mengde klinikk, smågrupper og praksis
  • Flere arenaer for faglig tilbakemelding enn eksamen

3. Ta koordineringsrollen på alvor

  • Få faglærere til å snakke sammen! Enten via incentiver eller tvang
  • Ansette noen for å ha et overordnet blikk på helhet og struktur i forelesninger - kanskje en student kan gjøre jobben hvis ingen andre har tid?

4. Studentmedvirkning på ordentlig

  • Midler for opplæring av MSU- og MFU-tillitsvalgte i påvirkningsarbeid
  • Ansette og lønne studenter som har konkrete forslag til endring
  • Studenter som lærerassistenter - dette er bra både for læring og for at studentene kan oppleve situasjonen fra faglærerens side
  • Studenter skriver eksamensoppgaver
  • Utvekslingsstudenter og studenter som har vært på utveksling har opplevd de gode løsningene som finnes rundt om i verden - få dem til å skrive ned forslag til nye metoder eller tilnærming basert på erfaringene de har hatt ute!

5. Vær synlig - hvor er dere?

  • Sitt i kantinen og snakk med studenter - vis ansiktene deres
  • Møter som er åpne for studenter der vi ønskes velkommen
  • Nyhetsbrev med oppdateringer og fremtidsplaner rettet til studenter
Powered by Labrador CMS