Det finnes større muligheter for å utvikle norskspråklige fagbøker

Universiteter og høyskoler har et lovfestet ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk. Dette kom inn i universitets- og høyskoleloven i 2009 som en oppfølging av språkmeldingen fra året før.

Når en ny språkmelding og språklov nå er rett rundt hjørnet, er det god grunn til å spørre om virkemidlene står i forhold til målet. Det er blitt slik at engelsk språk i stadig større grad dominerer i høyere utdanning. Resultatet er at det i stadig flere fag helt mangler lærebøker og fagbøker på norsk. Velbegrunnede ønsker om internasjonalisering av studiene og publisering av forskning i utenlandske tidsskrifter er blant årsakene. Men hvilke ordninger har vi som skal sikre norsk språk i høyere utdanning?

Det er flere, ikke minst har lærestedene selv et ansvar. Ved lovendringen i 2009 pekte Kunnskapsdepartementet på universitetenes og høyskolenes eget ansvar for at det blir utviklet norskspråklige læremidler for høyere utdanning. Også Kopinor, som forvalter opphaveres og utgiveres opphavsrett, spiller en viktig rolle.

Gjennom Kopinoravtalen får ansatte og studenter ved norske universiteter og høyskoler en omfattende adgang til å kopiere fra bøker og annet opphavsrettslig beskyttet materiale, både gjennom fotokopiering og ulike former for digital kopiering og videreformidling. Høyere utdanning er Kopinors nest største avtaleområde, etter kommunesektoren (med skoleverket).

Les også:

Språkrådets direktør: «Vestlandet er et fyrtårn for norsk språk i akademia»

Vederlaget som hentes inn etter avtalen, fordeles både individuelt og kollektivt. For utviklingen av faglitteratur er den kollektive fordelingen gjennom Det faglitterære fond av stor betydning. Her blir vederlagsmidlene (først og fremst fra kopierings- og bibliotekvederlag) grunnlag for kreativt arbeid ved ulike former for stipender. Viktigst er prosjektstipendene, som gir forfattere økonomisk handlingsrom til å skrive nye bøker på norsk, i underkant av 400 nye prosjekter hvert år. Mange av dem er lærebøker, både for grunnopplæringen og for høyere utdanning.

Også forlagene får tilbakeført vederlagsmidler gjennom Kopinors ordninger, årlig over 70 millioner kroner. Den norske forleggerforening fordeler disse videre til enkeltforlag i og utenfor foreningen. Slik skapes et økonomisk handlingsrom som gjør det mulig å satse, blant annet på utvikling av nye, norskspråklige fagbøker.

Den forrige språkmeldingen slo fast at det å sikre tilgang til norskspråklig studielitteratur er et selvstendig mål. Flere litteraturpolitiske tiltak og ordninger kan bidra til at vi når dette målet. Vi trenger nye, samtidig som vi må videreutvikle de som virker. Kopinors modell for rettighetsforvaltning og kollektivt vederlag er kanskje den aller viktigste av disse.