Derfor bør vi ikke beholde «rasismeparagrafen»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Khrono 30. juli forklarer redaktør Tove Lie hva hun mente med henvisningen til oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» i sin kommentar til Eikrem-konflikten. Hun tar selvkritikk på at hun omtalte oppropet i forbindelse med påstanden om Eikrems «kontroversielle meninger». Det er positivt.

Lie påpeker at hun «kan ha sympati med prinsippet som forfektes» i oppropet. Hun «mener at det både er, og skal være, stor takhøyde for ytringer i alle nyanser og at et mangfold av meninger er bra og nødvendig i et demokrati». Videre viser hun til «en urovekkende utvikling av lettkrenkethet som sprer seg». Her vi enige. Hun avslutter imidlertid med å hevde at «slaget om reell ytringsfrihet og utvidelse av ytringsrommet per i dag, står et annet sted enn retten til å offentlig kalle noen ‘korrupte kakerlakker’, ‘de avskyelige rottene’ og ‘steppebavianer’, slik Høyesterett dro opp en grense for tidligere i år - med henvisning til nettopp §185, den såkalte rasismeparagrafen».

Ytringene Høyesterett slo ned på, betrakter tydeligvis Lie som unødvendige tilskudd til samfunnsdebatten. Det er naturligvis et respektabelt standpunkt. Men om man inntar dette standpunktet, bør man spørre seg: Er det riktig å straffe noen for å gi uttrykk for slike meninger? Bør virkelig straffeloven brukes mot noen som bare fremsetter skjellsord (med eller uten henvisning til dyr eller skadedyr)? Vi bak oppropet mener at den individuelle frihet også bør omfatte slike ytringer, siden disse ikke har et reelt skadepotensial - i motsetning til for eksempel trusler om eller oppfordringer til straffbare handlinger, noe som fanges opp av andre straffebestemmelser. Sterke meningsuttrykk som sitert over, utgjør ikke noe hinder for andres livsutfoldelse. Om man finner slike ytringer aldri så avskyelige - i et liberalt samfunn bør de tolereres.

Hvis man derimot forsvarer bruk av straff i slike situasjoner, bør man tenke gjennom følgende: § 185 rammer utelukkende ytringer som er rettet mot bestemte minoritetsgrupper (som mørkhudede, homofile og muslimer) – andre deler av befolkningen beskyttes ikke av denne paragrafen. Man kan altså ikke straffes etter denne lovbestemmelsen for å kalle en hvit eller kristen person for «korrupt kakerlakk», «avskyelig rotte» eller «steppebavian». Med sitt selektive gruppevern kolliderer således denne paragrafen med et grunnleggende rettsprinsipp, nemlig likhet for loven.

Slik Lie ordlegger seg, kan man få mistanke om at hun tror § 185 kun rammer bruk av skjellsord. Det er ikke tilfellet. Bestemmelsen er også blitt benyttet mot meningsytringer som ikke er ledsaget av ukvemsord, som blant annet rene faktapåstander om muslimer. Dette er helt i tråd med det Høyesterett slo fast tidligere i år, med hensyn til § 185 og «angrep på en trosgruppe» (med støtte i «løpeseddeldommen» fra 1981): «Dersom det påstås kriminell adferd i en gruppe eller gruppen omtales på fordømmende måte, vil grensene for hva som er straffbart, raskt kunne være overtrådt» (HR-2020-185-A avsnitt 20).

Høyesteretts uttalelse har knapt utløst noen reaksjon i offentligheten, til tross for at den er både upresis og ytringsfrihetsmessig foruroligende. I hvor mange tilfeller kan ikke omtale av en gruppe oppfattes som ”fordømmende”? Hvilke holdbare vurderingskriterier kan egentlig dommerne basere seg på? Med tanke på hensynet til «trosgrupper» vil jeg tilføye: Når straffeloven kan overtres ved å tillegge en gitt gruppe en viss type adferd eller egenskaper, beskjæres faktisk retten til religionskritikk.

Hva som er lov å ytre om grupper beskyttet av § 185, er på ingen måte lett å avgjøre. Det dreier seg om en utpreget elastisk straffebestemmelse, egnet til å «ete» seg mer og mer inn på det svære ytringsfeltet. Som vi understreker i oppropet, er paragrafens ordlyd usedvanlig vag med sine henvisninger til tåkete begreper som «hat», «ringeakt» og «forhånelse». Høyesterett har da også tidligere bemerket at paragrafen er upresist formulert (HR-1997-75-B - Rt-1997-1821 side 1826), og både Riksadvokaten og ledende politijurister har erkjent at den er juridisk vanskelig å håndtere (Ot.prp. nr. 33 (2004-2005), s. 183). Dessuten bringer lovens forarbeider lite klarhet i begrepene. Da må man lene seg til rettspraksis, men denne er allerede viltvoksende og peker i ulike retninger.

Paragrafen åpner følgelig for utstrakt skjønnsutøvelse og dermed subjektive vurderinger fra dommernes side, hvilket bryter med et annet sentralt rettsprinsipp – forutberegnelighet, det at man som borger skal kunne avgjøre grovt sett hva som kan rammes av loven. § 185 skaper stor usikkerhet om ytringsfrihetens faktiske grenser og legger derfor til rette for utstrakt selvsensur. Frykten for å få en saftig bot, og i tillegg et stigma gjennom domfellelse, inspirerer neppe til det ytringsmot Khronos redaktør ønsker seg mer av.

Med henblikk på oppropet synes Lie det er både «paradoksalt og trist at en stor del - om ikke halvparten så kanskje tett opptil - av de vel 3000 underskriverne har valgt å signere anonymt». Hun mener det viser «hvor kort vi egentlig har kommet når det gjelder ytringsrom og reell ytringsfrihet her i landet, når man ikke engang i spørsmål som omhandler ytringsfrihet vil stå offentlig fram». Jeg vil være forsiktig med å spekulere i hvilke motiver andre har for å signere anonymt. Men én forklaring kan være berøringsangst - forbundet med temaområder som hudfarge, seksualitet og religion hvor harde beskyldninger som «rasisme», «homofobi» og «islamofobi» sitter løst hos en del politiske aktivister.

Militant aktivistretorikk er et synlig innslag i debatter om sensitive spørsmål. Den bølgen av identitetspolitisk krenkelseshysteri som har skyllet inn over offentligheten den senere tid, har ikke gjort ytringsklimaet særlig mer liberalt. Jeg er langt fra alene om å mene at den offentlige «takhøyden» i det siste er blitt klart mindre. I en slik samfunnsatmosfære gjør et straffebud som § 185 vondt verre - spesielt fordi denne loven håndheves av politiet og anvendes av domstolene langt mer enn tidligere (noe vårt opprop har satt søkelyset på). Politiet oppfordrer endog publikum til å sende ”anonyme tips” om antatt hatefulle ytringer, altså angiveri. Den som fremsetter ytringer som oppfattes å være i et juridisk grenseland, risikerer å få politiet på døren for en ”bekymringssamtale”.

Hverken domstolenes praksis eller politiets iherdige bruk av denne paragrafen kan sies å bidra til sannhetssøken, fri meningsdannelse og demokrati – de tre hensyn Grunnloven § 100 begrunner ytringsfriheten med.

Khronos lesere vil kanskje spørre seg om § 185 har spesiell relevans for akademia. Selv om det per i dag ikke foreligger nevneverdig empiri på dette området, vil jeg påstå at paragrafen kan komme til å utfordre akademisk frihet. Jeg har allerede sitert Høyesteretts uttalelse om at omtale av trosgruppers adferd eller egenskaper kan slås ned på. Dette kan legge begrensninger på religionsforskning, samt på samfunnsforskning som studerer ulike befolkningsgruppers særtrekk og handlingsmønstre, eksempelvis kriminalitet blant innvandrergrupper (som kjent verner ikke bestemmelsen bare «trosgrupper»).

Situasjonen er faktisk enda alvorligere enn som så. Til høsten skal Stortinget behandle et lovforslag om blant annet innlemmelse av «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i § 185 (se Prop. 66 L (2019-2020)). Hvis dette vedtas, vil det bli straffbart å ytre ”hat” mot transpersoner – i hvert fall visse former for slikt ”hat”, men uvisst hvilke, for grensedragningen er evig uklar i forbindelse med denne loven. Anklager om «transfobi» fremsettes hyppig, slik eksempler fra både inn- og utland viser. Det kan dreie seg om ytringer som at det finnes kun to biologiske kjønn, og at transseksualitet er vesentlig betinget av psykiatri. Slike ytringer – selv om de er fremført i et vitenskapelig språk - kan i dagens opphetede debattklima frembringe beskyldninger om at ytringene skader transpersoners helse og truer deres eksistens. Hva blir konsekvensene for forskning og formidling i fag som medisin og biologi dersom straffeloven skal regulere meningsuttrykk på det svært betente «transfeltet»? Hvilke muligheter vil kritikere av transaktivisme ha til å debattere kjønnsspørsmål dersom straffeloven kan ramme noe så upresist som «hat», «forhånelse» og «ringeakt» rettet mot transpersoner?

Jeg mener vi ikke kan leve med all denne usikkerheten på ytringsfrihetsfeltet. Ikke minst derfor bør vi avskaffe § 185.