Debatt ● Dag Rune Olsen og Marianne Johnsen
Den unge optimismen er skjør
Brister den unge optimismen, kan det få konsekvenser for tiår framover. Dette ansvaret må alle vi som blir invitert med i samfunnsdebattene, ta på det høyeste alvor.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Under himmelen blir det varmere og våtere. I kommentarfeltene blir det kaldere. På grensene i Europa vokser spenningene, og det største nabolandet vårt har gått til krig på bakken og i skyen. Det er lett å lage listen over de store samfunnsutfordringene i moderne tid.
Omtrent like lett er det å overse en av de største: Den unge optimismen er skjør. Til ungdommen vår må vi fortelle at vi har løftet tunge steiner før, og vi må vise at de kan gjøre det igjen. Brister den unge optimismen, kan det få konsekvenser for tiår framover. Dette ansvaret må alle vi som blir invitert med i samfunnsdebattene, ta på det høyeste alvor.
I høst startet 8000 nye studenter ved UiT. Den siste Ungdata-undersøkelsen viser at sju av ti tror de kommer til å få et godt liv, og forskerne bak rapporten omtaler tallet som overraskende «sett i lys av de store samfunnsendringene som pandemien førte med seg, men også ut fra at store deler av undersøkelsen ble gjennomført etter at krigen i Ukraina startet». En viktig del av samfunnsoppdraget vårt vil derfor være å dyrke den skjøre, unge optimismen og ta vel imot når den viser seg som engasjert, nysgjerrig og tidvis provosert drivkraft.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
De nye studentene våre så på da Ella Marie Hætta Isaksen vant Stjernekamp med joik på statskanalen. Til ungdommen må vi fortelle at Universitetet i Tromsø åpnet i en tid da noen vil si at fornorskningen knapt var over, og andre vil si at revitaliseringen av kvensk og samisk språk og kultur knapt hadde startet. Sant er det uansett at den store jobben etter hundre år med stor urett lå foran oss i 1972.
Da var det fremdeles sju år til altasaken toppet seg og ble vendepunktet for den norske samepolitikken. Det var ennå 17 år til Sametinget åpnet og hele 25 år til Kong Harald i 1997 åpnet det tredje Sametinget med å be om unnskyldning: «I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk. Den norske stat har derfor et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at det samiske folk skal kunne bygge et sterkt og levedyktig samfunn».
Til ungdommen vår må vi vise at vi har løftet på denne tunge steinen i fem tiår. Plassert i nord og i Sápmi våget unge, opponerende og kritiske studenter og forskere å utfordre etablerte praksiser og ideologier i det samfunnet de levde og virket i. Til ungdommen vår: Det er dessverre mye ugjort i den jobben kongen varslet, og det er dere som kan gjøre den.
Forskningen viser at tre av fire unge samer har opplevd diskriminering på bakgrunn av etnisitet, kjønn eller bosted, og media forteller noen av historiene bak tallet. Unge mennesker får beskjed om at samisk ikke hører til på bussen, og ord som «lappjævel» og «samedamer» har fremdeles ikke stilnet i det offentlige rom.
I 2022 er det altså tydelig at det både nasjonalt og internasjonalt trengs mer forskning og formidling om hva som driver fram slikt analogt og digitalt hatprat og hva som skaper slike møter mellom majoritets- og minoritetssamfunnet. Mer enn mange andre i det internasjonale kunnskapssamfunnet skal forskere ved UiT kjenne kårene som urfolk, nasjonale minoriteter og andre minoritetsgrupper lever under.
Blant bidragene som forskerne ved UiT skal gi til det internasjonale samfunnet de neste tiårene, er hvordan vi kan holde oppe de grunnleggende rettene for disse gruppene. Vi trenger ikke krysse mange grenser før vi finner antidemokratiske strømmer som viser at dette er en av de store samfunnsutfordringene i Europa i dag.
Ungdommen vår starter på studiene sine noen måneder etter at FNs klimapanel fortalte verden at de skadelige utslippene av klimagasser aldri har vært høyere enn i tiåret mellom 2010 og 2020. I rapporten «Impacts, Adaptation and Vulnerability» gir FNs klimapanel verdenssamfunnet få år på å komme i havn med utslippsfrie løsninger. Plassert i Arktis og med et særlig ansvar for kunnskap om nordområdene, er fagmiljøene ved UiT tettere enn de fleste på risikoene og presset som klimaendringene øver på naturen i nord. Mange av rapportene har nok studentene våre lest – og sett dramatisk illustrert.
Til ungdommen vår må vi utvide bildet, for det er mer enn tunge skyer i horisonten. For det første må de må få se at forskerne våre ikke jobber alene, men har et internasjonalt kunnskapssamfunn på lag når de leter etter innovative løsninger som får ned utslippene samtidig som vi bidrar til utvikling i Arktis.
For det andre må vi vise studentene at Norge og UiT har bygd infrastrukturen som dette internasjonale forskningssamfunnet trenger og bruker. Et konkret eksempel er det isgående forskningsfartøyet Kronprins Haakon, som lar oss hente og bruke data fra isen, havet og havbunnen i Arktis som vi bare kunne drømme om for få år siden.
For det tredje må studentene bli kjent med et næringsliv i nord motivert for omstilling og som vil samarbeide med oss om forskningsbaserte grep for å få det til. Utfordringene i mange av disse bedriftene vil bli forskningsspørsmål når ungdommen vår skal skrive sine master- og doktorgrader.
Til ungdommen vår: Spør, let og tro mer i de neste 50 årene. Aksepter, flyt og lystre mindre. Til oss andre: Klimabrøl og alta-aksjoner, vågal innovasjon eller varsom forsoning blir ikke født av resignasjon og pessimisme, men av drivkraft!
