Står universitetsdemokratiet for fall?

Khrono, en uavhengig nyhetsavis for undervisning og forskning, har den siste tida hatt flere oppslag om styring og medbestemmelse i universitetssektoren, samt om retten til ytringsfrihet for universitetsansatte. Styret ved UiT Norges arktiske universitet skal den 7. februar behandle utredning fra en arbeidsgruppe vedrørende styring på institutt- og senternivået (nivå 3).

Instituttnivået er det operative nivået i organisasjonen, hvor det drives forskning og undervisning. Tradisjonelt har instituttene vært ledet av styrer med valgt ansatte- og studentrepresentasjon og valgte ledere i en kollegial styringsmodell. De senere år er ordningen med valgte ledere blitt fjernet. Ledere ansettes nå av nivået over, dvs. fakultetene. Ordningen med valgte instituttstyrer er i dag valgfri. Ved UiT praktiseres dette ulikt, med instrukser for instituttledere henholdsvis med og uten styre.

Utredningen drøfter innholdet i begrepene medbestemmelse og medvirkning, og skriver (s. 4–5) at «Medvirkning kan forstås som mulighet til å uttale seg på informert grunnlag, mens medbestemmelse er når ansatte og studenter er representert blant beslutningstakerne». Arbeidsgruppen synes å vurdere medvirkning som mer i tråd med tenkning på nasjonalt nivå. De reiser spørsmål ved om formelle styringsmekanismer på nivå 3 egentlig dekker den funksjonen ledelse og medvirkning kan og bør ha i dagens universitetssystem.

Konklusjonen er at de anbefaler et system for medvirkning, og foreslår å fjerne dagens system for medbestemmelse på nivå 3 (institutt- og senterstyrer). I stedet foreslås et rådgivende organ bestående av ansatte ledere i linjen under instituttleder. I denne modellen er ansattes representasjon som myndige deltakere med reell medbestemmelse i beslutninger vedrørende strategi, økonomi og andre viktige spørsmål på senter- og instituttnivå i realiteten fjernet.

Sektoren har de siste årene gjennomgått store forandringer både gjennom opprettelse av nye universiteter og fusjoner mellom universitet og høgskoler, gjennom prosesser som er styrt ovenfra og ned. Professor Peter Fjågesund ved Universitetet i Sørøst-Norge skriver i en artikkel i «Khrono» publisert 14. juni 2018 hvordan fusjonene har fremmet en egen styringslogikk hvor sentralisert ledelse og styring blir absolutt nødvendig, og hvor demokrati og medbestemmelse i praksis blir umulig.

Demokratisk styring av et fakultet eller institutt som er spredt på flere studiesteder kan også bli svært krevende ressursmessig på grunn av lange avstander fra bunn til topp. Ifølge Fjågesund er alle ledere med unntak av et par styrerepresentanter på hans institusjon «…ansatt, ikke valgt, i lukkede prosesser; alle representative fora på institutt- og fakultetsnivå er fjernet».

Situasjonen varierer mellom universitetene, men utviklingen synes å gå i retning av ordninger som «demonterer» medbestemmelse på flere nivå. Storbyuniversitetet OsloMet vedtok i 2015 å erstatte fakultetsstyrer med fakultetsråd. By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) publiserte i desember 2018 rapporten «Et spørsmål om universitetsdemokrati» forfattet av Einar Braathen og Sigrid Stokstad, som evaluerer denne ordningen. Konklusjonene bør være interessant lesning både for styret og for ansatte på alle nivåer ved UiT.

Innføringen av et mer effektivt rapporterings- og beslutningssystem har ført til at de ansattes medvirkning og medbestemmelsesrett er blitt svekket. Hovedgrunnen til dette er ifølge rapporten at institusjonen har hatt «…stadig sterkere overgang fra kollegial til ‘managerial’ styrigsmodell. OsloMet bygger nå på en konsernmodell som fremmer hierarkisk-formalisert styring ovenfra» (s.100).

Sentral- og fakultetsadmistrasjonen har fått økt makt. Følgen er en utbredt opplevelse av stadig minkende innflytelse for ansatte, som en følge av at makt jevnt og sikkert har blitt flyttet fra fagene og instituttene oppover til fakultets- og universitetsnivået. NIBR-rapporten tilrår å reversere prosessen gjennom et bredt demokratiseringsprosjekt med rådslag både innen og mellom fakultetene. Dette betyr gjeninnføring av fakultetsstyrer samt å koble ansatte og prosesser på ulike nivå tettere sammen.

Fjågesunds innlegg bør kanskje mane UiT-styret til å sette saken i bero for å få til en bredere debatt i organisasjonen hvor også de underliggende styringslogikkene bevisstgjøres og kommer tydeligere i forgrunnen. Nedleggelse av demokratiske organer følger en internasjonal trend forankret i styringsmodeller som hentes fra en bestemt del av et økonomisk-administrativt teoriunivers, og som fremmer en hierarkisk styring ovenfra og ned.

Det å kunne stille kritiske og nærgående spørsmål både til egen rolle og til samfunnet, som Fjågesund også viser til, må fortsatt være en hovedoppgave for universitetet som samfunnsinstitusjon. Han hevder også at «…primæraktiviteten (undervisning og forskning - min anm.) er nå fratatt så godt som all medbestemmelse over egen virksomhet. I stedet har sekundæraktiviteten (administrasjon og ledelse, IT, etc. - min anm.) overtatt styringen, og den ansetter seg selv og sine ledere i nesten lukkede prosesser». Om dette er riktig, kan det i verste fall innvarsle en klar begrensning i adgangen til medbestemmelse og til å stille slike spørsmål.

Poenget med medbestemmelse er at en valgt representant har en mer uavhengig rolle i styrearbeidet, hvor en ikke er underlagt nærmeste overordnete leder i styrets møter, men svarer overfor sine velgere. En ordning der utvidet ledergruppe skal utgjøre kjernen i en gjennomgående ordning med medvirkning, slik arbeidsgruppen går inn for, vil svekke ansattes mulighet til å påvirke og på noen områder bestemme viktige disposisjoner på senter- og instituttnivå. Et råd vil bestå av ansatte underordnede ledere i den samme linjen. Dette er en viktig rolleendring som av åpenbare grunner reelt sett vil redusere makten nedenfra i organisasjonen.

Opprettholdelse av kollegial, valgt styring er en viktig sikkerhetsmekanisme for demokratiet i organisasjonen. Den innebærer for nivå 3 at instituttleder som ikke lenger er valgt, men tilsatt, må forholde seg til et styre med representanter som er valgt av sine kollegaer. NIBR-rapporten finner at det blant de ansattes representanter er en tilnærmet unison oppfatning at de ansattes medvirkning og medbestemmelsesrett er blitt svekket.

I dette perspektivet handler ikke Universitetsstyrets vedtak bare om å få til en mer effektiv styring. Prinsipielt sett er det demokratiet på arbeidsplassen som står på spill. I praksis vil frie og åpne drøftinger bidra til bedre beslutninger og skape større legitimitet og lojalitet, fordi de forankres i demokratiske og ikke kun i byråkratiske og administrative beslutningsprosesser. Dette vil jeg anta er særlig viktig i fagmiljøer som er spredt på flere campus, forutsatt at det legges til rette for åpne og gode diskusjoner i velgermanntallet som danner basis for representasjonen.