En villet taushetskultur i akademia

For å ta utgangspunkt i et grunnleggende spørsmål: Skal vi som samfunn holde oss med en eller flere klasser eller kategorier av offentlig ansatte som ikke bare gis en betydelig porsjon med frihet til å forvalte og fornye vår kollektive kunnskap, men som også skal være en slags samfunnets djevelens advokater?

Det vil si folk som på statens lønn skal få lov til å stille kritiske og nærgående spørsmål til egne institusjoner og resten av samfunnet, og som i tillegg skal få lov til å oppdra den yngre generasjon i de samme respektløse idealene? Altså en offentlig ansatt parallell til den frie pressen? Eller klarer vi oss godt uten?

Selv om universiteter og høgskoler har en mangslungen tradisjon, har denne friheten og uavhengigheten vært en av deres viktigste kjennetegn og kampsaker. Den har også, i hvert fall i nyere tid, vært en viktig del av attraksjonsverdien til universiteter og høgskoler, og jeg har aldri i min tid hørt noen som har hevdet at de ikke har eller ikke skal ha en slik uavhengighet.

Og denne friheten og uavhengigheten har gjennomgående vært respektert og ivaretatt nettopp ved måten de samme institusjonene har vært styrt på: de som skulle utøve denne kritiske virksomheten, nemlig det vitenskapelige personalet, har selv hatt avgjørende innflytelse på hvordan deres egne institusjoner skulle drives og styres, igjen for best mulig å sikre den samme friheten og uavhengigheten. Måten institusjonene har vært styrt på og idealene de representerte har vært to sider av samme sak og avhengige av hverandre. Men de siste 20-25 årene har alt dette endret seg radikalt.

Hva er det så som har skjedd, og som gjør at alt ser annerledes ut enn det gjorde for ganske kort tid siden? Før jeg går inn på dét, la meg si følgende: Jeg tror den utviklingen vi har hatt har vært villet og bevisst. Jeg tror altså ikke at de konsekvensene vi nå opplever er tilfeldige eller uønsket. Tvert imot: Jeg er trygg på at reformarkitektene, i likhet med de som korsfestet Jesus, har visst hva de gjorde, og vet hva de gjør.

For det første har vi, særlig innenfor de fusjonerte institusjonene, fått større, tyngre og mer kompliserte strukturer og styringssystemer. Jeg leser dette som et helt bevisst valg for å kunne forsvare klare og enkle styringslinjer: lange avstander fra bunn til topp gjør det vanskelig å forsvare og å drive styring nedenfra; det blir for komplisert. Slike institusjoner må styres ovenfra. Dette har en visst og ønsket. Hvis en ikke hadde ønsket det, ville en ikke ha laget slike institusjoner.

Festtaleargumentet for den utviklingen vi har hatt er jo behovet for såkalte robuste, sterke og selvstendige institusjoner, hvilket høres tiltalende ut. Og det er jo nettopp dét som er det tradisjonelle kjennetegnet på en oppegående institusjon. Og administrativt er kanskje de nye institusjonene både robuste og selvstendige, og de er delegert en god del oppgaver som departementet tidligere bestyrte. Men primærvirksomheten – forskning og undervisning – har jo i den prosessen nettopp mistet sin frihet og uavhengighet. Derfor har også ordet «robust» fått et slikt floskelpreg at knapt noen lenger våger å bruke det.

Når en har valgt store, fusjonerte enheter, har en mao. samtidig kaldt og bevisst valgt en helt annen måte å bestyre virksomheten på. Sentralisert ledelse og styring blir absolutt nødvendig, og de strukturene en har valgt skaper sin egen styringslogikk. Demokrati og genuin medbestemmelse er i praksis umulig: for hvordan skal en styre demokratisk et fakultet eller institutt som befinner seg på fire eller fem studiesteder uten å bruke latterlig store ressurser?

For det andre, når det gjelder forskning og frihet, har vi det samme problemet: et rigid, styrt hierarki. På toppen har vi institusjonsnivået med en forskningsadministrasjon og forskningsprogrammer, forskningsstrategier og konsentrasjon av ressurser. Dette føres så ned på fakultetsnivå, og derfra ned på organiserte forskergrupper, og derfra videre ned på den enkelte forsker. Hvert nytt nivå forutsetter godkjenning av nivået over. Det vil si at alle signaler nedenfra må finne seg til rette i nivået over.

Ja, i økende grad vil tildeling av tid til forskning og valg av tema være avhengig av nettopp innpasningen i forhåndsdefinerte og forhåndsgodkjente rammer. Denne trenden har blitt langt tydeligere bare det siste året. Hva vil skje med en aparte forskningsidé, som ikke finner sin plass i vedtatte strategier, og som kanskje til og med utfordrer dem? Vil den ikke nesten per definisjon tas ved roten, på nederste nivå?

Hvordan forener vi i det hele tatt en fri, alternativ, kritisk, spørrende forskning med velsmurte, sentralt vedtatte strategier og programmer? Er ikke dette, om vi skal være ærlige, en fundamental selvmotsigelse og i realiteten en trussel mot den frie forskningen? Og tellekantsystemet bidrar jo effektivt til å bygge opp under denne objektive, kliniske måten å tenke på, gjennom forskningskvalitet konvertert til noe begripelig, målbart og planleggbart: penger og poenger.

En viktig faktor med hensyn til forskning og frihet er jo tid. Helt siden industrialiseringen begynte har det å kontrollere arbeidernes tid vært essensielt. Tid som ikke er belagt og gjort rede for er ineffektiv og suspekt: en vet ikke hva folk som har tid til disposisjon kan bruke den til. Derfor er vi i økende grad utsatt for findetaljert planlegging, med arbeidsplaner som skal gjøre rede for hver halvtime i året. Men akademisk virksomhet krever nettopp tid og selvstendighet og romslighet. Kort sagt frihet fra regulert tid.

I tillegg er forskning, og særlig verdifull, nyskapende forskning, avhengig av enda en ikke-planleggbar og ikke-kontrollerbar dimensjonen, en dimensjon som jeg ble minnet om da jeg hørte et intervju nylig med professor Jan-Olav Henriksen på Menighetsfakultetet, nemlig intuisjon. Både tid og intuisjon er nødvendighetsartikler i akademia. Begge deler blir effektivt underminert av dagens kontroll- og planleggingsregime.

For det tredje: med hensyn til medvirkning/representasjon/deltagelse kan vi enkelt og likefram konstatere følgende: Så godt som all representasjon er fjernet. Vi har et par styrerepresentanter, men ellers er alle ledere ansatt, ikke valgt, i lukkede prosesser; alle representative fora på institutt- og fakultetsnivå er fjernet.

Dette er også en helt nødvendig konsekvens av større institusjoner og av større og flere enheter innenfor samme institusjon. Egentlig har vi fått en ganske utrolig situasjon: høyere utdanning har to krystallklare primæraktivtiteter: undervisning og forskning. Alt det andre – styring, ledelse, administrasjon, IT, biblioteker, vaktmestre – er sekundæraktiviteter som har én eneste funksjon: å legge til rette for at undervisning og forskning har optimale arbeidsforhold. Denne primæraktiviteten er nå fratatt så godt som all medbestemmelse over sin egen virksomhet. I stedet har sekundæraktiviteten overtatt styringen, og den ansetter seg selv og sine egne ledere i nesten lukkede prosesser.

Igjen: Jeg har vondt for å tro at ikke dette er en villet og systematisk prosess som en i tillegg har valgt å gjennomføre gradvis og skrittvis for å unngå konflikter. Dette er jo ellers framgangsmåter vi gjenkjenner fra regimer vi ikke ønsker å sammenlikne oss med.

Men den største og mest stillegående ubåten i hele farvannet er kanskje lojalitet. Til min forskrekkelse har jeg i det siste oppdaget at jeg er omgitt av kolleger som er engstelige for å ytre kritikk. Langsomt har vi bli utsatt for en disiplinering, bl.a. i form av stadig skarpere formulerte personalpolitiske retningslinjer, som mer effektivt enn noe annet undergraver den frie, kritiske funksjonen vi stadig hevder å forvalte. Er det noe som gjør meg virkelig redd, er det denne utviklingen, kanskje mest fordi den nødvendigvis blir møtt med en kontant og absolutt avvisning. Jeg tror det siste en leder i høyere utdanning vil innrømme er at en ønsker seg lydige, ukritiske medarbeidere, for utad er en fortsatt pinlig tro mot tradisjonelle idealer. Men igjen er det et utvilsomt faktum at de aller fleste foraene der debattene tidligere ble ført – i full åpenhet og frihet – nå er borte. Så bare dét i seg selv har bidratt til en kultur der de ikke lenger faller naturlig å bedrive kritikk. I tillegg kommer så i økende grad retningslinjer for hvem som kan uttale seg hvor, og om hva, og hvordan.

Videre noterer jeg meg en betydelig reduksjon i kollegers tilstedeværelse. Folk arbeider hjemme; de forsvinner fra det faglige fellesskapet. Og dette er et internasjonalt fenomen, dokumentert i bl.a. boka The Slow Professor av Maggie Berg og Barbara Seeber, som ble en liten bestseller for et par år siden. I tillegg introduserer nå Statsbygg nye regler for kontorplass, som vil forsterke denne effekten, ved at folk rett og slett ikke har fast kontorplass. Stikkordene er naturligvis engelske og trendy: «clean desk» og «free seating». Programmet Brennpunkt på NRK, 25. april, viste hvor katastrofal denne tenkningen er, og hvordan den fra A til Å er innført ovenfra og ned, fullstendig imot ønskene og behovene til de ansatte, som overhodet ikke er spurt om hva de mener. Og paradoksalt nok: et kollegium som mangler et fellesskap er lekende lett å styre. Igjen: dette er ikke tilfeldig eller ubevisst; det er en villet utvikling; det legges aktivt til rette for den.

Ingenting av det ovennevnte bør være overraskende, og det gjelder altså ikke bare Norge. Stefan Collini, som for noen år siden skrev boka What Are Universities For?, skrev i april 2018 en artikkel i The Guardian hvor han melder om akkurat det samme fra Storbritannia, og understreker at det er universiteter og høyskoler som uavhengige, selvstyrte institusjoner, som er truet. Collini sier det ikke, men jeg kan si det: vi har opplevd et langsomt kupp, og egentlig burde vi samles i gatene. Men vi er alle veldisiplinerte sosialdemokrater, så vi har sittet stille og lydig mens vi har blitt amputert lem for lem.

Egentlig føles det nesten absurd å formulere disse synspunktene, for det fortoner seg som så selvsagt at vi ikke burde trenge å bruke tid på det: vi lever i et opplyst samfunn, og vi nærer en dyp skepsis til alle gammeldagse religiøse og andre autoriteter som kommer med latterlige påbud og bestemmelser. Vi ler av prester og predikanter som for hundre år siden forbød hardingfelespill og bunader med friske farger. Men vi har funnet oss i å bli satt på gangen og overstyrt av en forsamling ledere som vi aldri har bedt om å få, som etter gjentatte fusjoner er lenger unna og viser seg sjeldnere enn noen gang før, og som har gjort det til en dyd ikke å ta oss med på beslutningene de tar. Vi har funnet oss i at en 500 år gammel tradisjon har blitt avviklet i løpet av et par tiår; vi finner oss i å bli tildelt arbeidsforhold som ignorer det grunnleggende faktum at vi har behov for stillhet, konsentrasjon, tid, og ikke minst bøker!

Det eneste vi nå kan håpe på er at lederne våre selv innser at det ikke nytter å holde utenfor de som faktisk utfører det såkalte samfunnsoppdraget. At de innser at vi faktisk trenger – mer enn noen gang – så mange frittalende djevelens advokater som overhodet mulig, ja at det er langt på vei nettopp dét akademisk virksomhet handler om. Og vi kan håpe at lederne våre vil bidra til en endring av styringsmåter og deltagelse i beslutningsprosesser som gir langt flere enn i dag en følelse av å ta del i virksomheten.

I en tid da journalistikken kjemper for sin uavhengighet og den politiske retorikken er i ferd med å gå i oppløsning, og vi har justisministre og presidenter som fører en argumentasjon som for bare tre år siden ville vært utenkelig, må vi ha noen som representerer helt nødvendige motkrefter. Og et slikt krav er ikke elitisme; det er tvert imot en kamp for at demokratiet skal gjennomsyre alle nivåer i samfunnet.

Men så langt har ikke våre universitets- og høgskoleledere vært den avantgarden som de historisk sett er forpliktet til å være. Tvert imot har den frie kritikken blitt systematisk underminert, med til dels subtile, nesten umerkelige virkemidler. Og det er summen av disse som nå gir seg utslag i en økende frustrasjon og resignasjon. Så kan de samme lederne si så mye de vil at det ikke nytter å gå tilbake, at kritikerne lever på 70-tallet osv. Det er en billig og usaklig retorikk, for dette er ikke snakk om framover eller bakover; det er snakk om hvilke verdier vi ønsker å bygge akademia på, og om hvem som skal definere dem: ledere utpekt i lukkede rom eller de som faktisk bidrar til å holde idealene levende.

(Foredrag holdt ved seminaret «Et nytt enevelde eller et mer handlekraftig demokrati? Reformer, fusjoner og nye styringsmodeller. Profesjonene i spennet mellom hierarkisk lojalitet, faglig integritet og demokratisk legitimitet» i regi av forskergruppene «Politisk kultur» og «Økonomisk historie» ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), samt Senter for profesjonsstudier ved Storbyuniversitetet. Seminaret fant sted på Litteraturhuset 8. mai 2018).

​​