Den foruroligende Langeland-saken

Publisert - Sist oppdatert
Hvilke signaler er det egentlig Universitetet i Stavanger sender ut til alle kvinner, og særlig de av oss som jobber innenfor akademia? Hvor mye skal vi måtte tåle fra akademisk ansatte, kolleger og andre, spør artikkelforfatteren.

Hvilke signaler er det egentlig Universitetet i Stavanger sender ut til alle kvinner, og særlig de av oss som jobber innenfor akademia? Hvor mye skal vi måtte tåle fra akademisk ansatte, kolleger og andre, spør artikkelforfatteren.

Universitetet i Stavanger har gitt professor Nils Rune Langeland undervisningsfri i ett år som straff. Stipendiat Vibeke Narverud Nyborg er foruroliget ikke bare av saken, men også av ringvirkningene universitetets behandling kan få.

Det foruroligende med Langeland-saken er ikke bare sakens karakter og alvorlighet isolert sett, men hvilke signaler som blir sendt med Universitetet i Stavanger (UiS) sin avgjørelse i saken.

Les også: Langeland-saken har vært en vekker for rektor

Universitetet i Stavanger sender med dette ikke bare signaler til alle landets kvinnelige studenter om hva de skal måtte finne seg i, uten at det får konsekvenser. Jeg vil driste meg til å påstå at UiS med dette sender noen signaler som kan komme til å påvirke hva kvinner generelt i samfunnet skal måtte tåle uten at det får konsekvenser for den som utnytter sin maktposisjon på det groveste.

Den siste uken har vi altså kunnet lese at Universitetet i Stavanger anser saken som ferdig behandlet og at Langeland ikke mister jobben eller får andre sanksjoner i sin profesjonelle karriere. Videre kan vi lese at Langeland derimot ikke skal undervise kommende studieår, han beholder stillingen sin og skal forske på full tid.

Basert på kommentarene både i avisene og på sosiale medier er det lett å se at dette av mange tolkes som ikke bare fravær av straff, men til og med at dette er en fordelaktig løsning for professoren, en løsning de fleste professorer «bare kan drømme om.» Langeland «slipper» undervisning, og skal få lov til å holde på med det som virkelig er toppen av hierarkiet i universitets- og høgskolesektoren, uavbrutt forskning i ett helt år.

Andre institusjoner må ta med seg en viktig lærdom i eventuelle saker som innebærer trakassering; at det er ingenting å lære av Universitetet i Stavanger i denne typen saker.

Vibeke Narverud Nyborg
Stipendiat Høgskolen i Sørøst-Norge

Man kan jo stille seg spørsmål ved om UiS har vært helt frakoblet resten av verden da de kom på en slik løsning, for det er her det virkelig foruroligende med saken kommer inn etter min mening. Det er nå en gang slik at forskning av mange ansees som en langt mer interessant og spennende aktivitet enn undervisning og veiledning. Dette mener jeg er et problem i seg selv, men det er en underordnet diskusjon i denne sakens anledning.

Problemet er at når mange fremdeles, både innenfor og utenfor akademia, opplever at Langeland ikke bare oppnår mangel på straff, men «premieres» med et sabbatsår med forskning etter å ha krenket og trakassert kvinnelige studenter på det groveste, hvordan skal man da som kvinne beskytte seg mot slik oppførsel i framtiden? Hvilke signaler er det egentlig UiS sender ut til alle kvinner, og særlig de av oss som jobber innenfor akademia? Hvor mye skal vi måtte tåle fra akademisk ansatte, kolleger og andre?

Universitetets behandling av saken og endelige avgjørelse bekymrer meg, både i et feministisk perspektiv, et maktperspektiv og et samfunnsmessig perspektiv. Jeg undrer meg over hvilke vurderinger som ligger til grunn for den avgjørelsen som er tatt, og ikke minst lurer jeg på om UiS i det hele tatt har reflektert over hvilket kvinnesyn de sender ut og hvilke konsekvenser dette kan få for andre kvinner.

La oss bare håpe at dette ikke skaper noen som helst form for presedens for hvordan slike saker behandles i akademia framover, og at andre institusjoner tar med seg en viktig lærdom i eventuelle saker som innebærer trakassering; at det er ingenting å lære av Universitetet i Stavanger i denne typen saker.

Les også: 

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Innovasjon. En velfungerende offentlig sektor er et fundament i den norske velferdssamfunnet. Vi har gode offentlige velferdsordninger, men må hele tiden spørre oss selv om vi løser oppgavene godt nok, skriver Toril Nagelhus Hernes, prorektor, og Marit Reitan, dekan, begge på NTNU.

Struktur. Eg trur vi neppe har færre – heller fleire – studiestader i dag enn før Hernes sine samanslåingar tidleg i 1990-åra, skriv HiVolda-rektor Johann Roppen, som slår eit slag for dei lokale høgskule- og universitetsfilialane.

Ansettelse. Internasjonalisering må ikke bli et mål i seg selv, på bekostning av kvaliteten til OsloMet, skriver representanter til ansettelsesutvalget på Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, ved OsloMet.